Til kamp for problemer og vanskeligheter!

I en slags gamle dager, for en åtte–ti år siden, var livet vanskelig og verden full av problemer. Nå lever vi derimot i den beste av alle tider og verdener – her finnes jo snart ikke et problem på Guds grønne jord! Ting er heller ikke vanskelige lenger. I verste fall er de krevende. Men helst er de utfordrende.

Utfordring er tidas honnørord. Klimakrisen er en utfordring. Søppel i gatene er en utfordring. Er du halvblind, har du en synsutfordring; og er du smellfeit, har du kanskje en helseutfordring. Nylig så jeg en butikkannonse som reklamerte for en vare “… med forbehold om leveringsutfordringer”.

Ett år eller to til nå, så skriver vi sånt i staten også, hvis ingen stopper oss. Vi har forresten begynt. Rekrutteringsmateriellet ved min egen institusjon, for å ta det nærmeste, insisterer jevnt og trutt på at hos oss lærer studentene ”å løse de vanskeligste utfordringer”.

At utfordring strengt tatt ikke er noe synonym for problem, og utfordrende enda mindre er et synonym for vanskelig, er kanskje det minste problemet her. Verre er det at vi skritt for skritt fratar oss selv muligheten til å føre et presist språk, til å kalle en spade for en spade. Vi fratas også noen ganger muligheten til å delta i debatten, i pur angst for å bruke et støtende uttrykk. Rekk opp hånda, den som aldri har blitt avbrutt midt i en utlegning ved at noen breker indignert: ”Ja, vi bruuuker nå ikke ordet problem her hos oss, da…”!

Dette er ordmagi av beste og mest naive merke. I slekt med at alle som ikke er norske, eller alle som vasker gulv, eller alle som har et handikap, med jevne mellomrom får nye betegnelser fordi de gamle har blitt så belastende. Og skal verden bli bedre, må vi for all del unngå ord med negativ klang! Men folk fortsetter jo å være ikke-norske, eller vaske gulv, eller ha et handikap – med alle ugreiheter det måtte innebære – samme hvor fjonge betegnelser vi setter på dem. Hvorfor ikke gå løs på ugreihetene i stedet?

Ja: Språk er viktig. Og tenke positivt skal vi. Men nei: Det er ikke alltid språket som har skylda når noe er gærent. Det hjelper meg fint lite å se det som en utfordring den dagen jeg hopper ut fra et fly og oppdager at fallskjermen nekter å åpne seg. Problemet blir selvsagt av kortvarig natur, men lell.

Kunne noen vennligst starte en ørliten krig mot alle utfordringene og gi oss den Virkelige Verden tilbake?

Lisa Olstad er rådgiver ved NTNU. Hun skriver og redigerer stoff til forskningsmagasinet Gemini og nettstedet www.forskning.no, og driver ellers med tekstarbeid og språkrøkt ved NTNU.