Statsspråk eller klarspråk

Torsdag 20. august ble klarspråksprisen utdelt. Stedet var Litteraturhuset, og til stede var kommunikasjonsrådgivere, tekstvitere, språkvitere, språkvaskere, en statsråd og Christine Koht. Sistnevnte var ikke der fordi hun jobber med språk slik de fleste andre i salen gjorde. Nei, Christine Koht var invitert dit for å kåsere om statsspråk sett med en innbyggers øyne.

Et lite kvarter hadde hun fått. Et lite, men svært energisk kvarter, viste det seg å bli. For Christine Koht har mye energi. Og hun er opptatt av energi, kunne hun fortelle. Positiv energi og negativ energi.

Er det én ting som lett gir Christine Koht negativ energi, så er det brev fra den norske stat. Eller Staten, som hun kalte den. Når Christine Koht får brev fra Staten, får hun nemlig svettetokter. Klump i magen. Angst for å bli straffet. Angst for å få prikker på rullebladet. Ja, til og med frykt for å havne på Ullersmo. Å få brev fra Staten blir av Christine Koht assosiert med det å ha gjort noe galt. «Tenk om vi kunne spare oss for all den negative energien!» sa Christine Koht til alle oss som satt i salen.

Alle som jobber med klarspråk, vet hva Christine Koht snakker om. Hun snakker om en klump som oppstår når tonen i brevet kanskje er en smule for formell. For upersonlig. For faglig, juridisk, tåkete og uforståelig. Og gjerne alle delene på én gang. Det som ståri brevet, behøver aldeles ikke ha noe med prikker på rulleblad eller fengselsstraff å gjøre. Nei, brevet handler gjerne om helt vanlige ting, som verken er farlig for oss eller Christine Koht. Det handler om skatten din, pensjonen din eller studielånet ditt. Problemet er ikke innholdet. Nei, problemet er tonen i brevet. Problemet er det språket og de formuleringene som avsenderen bruker når han eller hun skriver brevet.

Om Christine hadde fått det som hun ville, hadde vi i salen gått tilbake til arbeidsplassen vår og bedt alle om å slutte å skrive så formelt og uforståelig. «Bruk et enkelt, klart og forståelig språk! Tør å være personlige!» hadde vi sagt, og alle våre kollegaer hadde nikket bekreftende. Om Koht hadde fått det som hun ville. Men sånn fungerer dessverre ikke verden i dag. Så enkel er ikke verden. I hvert fall ikke statsverdenen.

Men hvorfor? Hvorfor er det så vanskelig for folk i Staten å skrive sånn at Christine Koht og alle andre slipper å bli møtt med en tone og et språk som gir magevondt? Det er flere grunner til det. Og jeg skal prøve å forklare kort.

Saksbehandlere som jobber i staten, har den jobben de har først og fremst fordi de er eksperter på et bestemt fagområde. De er eksperter i jus, i statsvitenskap, i økonomi eller i sosiologi. Det betyr at når Lånekassens jurister skal utforme et brev til Lånekassens kunder, vil de skrive det brevet ut fra sitt faglige, juridiske ekspertperspektiv. Brevet vil bære preg av at det er en juridisk ekspert som har tenkt ut hvordan hvert ord, hver setning og hvert avsnitt skal være. Juristene selv mener at språket er godt fordi det er presist, nyansert og dekkende. Det viktigste er jo tross alt at det juridiske budskapet deres kommer fram. Derfor viser de til paragrafer, de viser til tall, begreper og ord som vi andre aldri har hørt om før. Og da er det klart at det kan virke truende når vi i et brev fra Staten får beskjed om at det blir utlyst et preklusivt proklama – for alt vi vet er det kanskje noe som kan sende oss til Ullersmo. I det minste gir det oss vondt i magen.

Den andre grunnen er at den tonen og språket de bruker, signaliserer mer enn en rent språklig presisjon. Ja, for språket brukes i vel så stor grad som et uttrykk for deres identitet. Saksbehandlernes identitet som ekspert. Mange av dem bruker – og vil bruke det språket for å vise hvem de er. For å vise at de er eksperter. At de har en faglig bakgrunn. At de har greie på det de driver med. Om de bruker et enkelt og lett forståelig språk, vil det samtidig bety at de gir slipp på en del av identiteten sin. Et enkelt språk mestrer jo alle, så ved å bruke det enkle språket skiller de seg ikke lenger fra mengden. Og dét gir ikke status. Det er ekspertidentiteten som gir status. Og den statusen gir de ikke fra seg uten kamp.

Å arbeide med klarspråk er som vi skjønner ingen lett oppgave. Det er ikke bare å knipse med fingrene, og så forandrer skrivevanene til folk seg. Nei, det må litt mer dyptgående endringer til. Men det er håp! Se bare hva Lånekassen har klart: ikke bare klarere språk i skjemaene sine. De har til og med vunnet pris!

Kaja Falck-Ytter fullførte sin mastergrad ved NTNU våren 2009, der hun skrev oppgaven ”Klarspråk – hva er det? En kvalitativ undersøkelse av klarspråk og klarspråksarbeid i Norge og Sverige”. Nå jobber hun i Fornyings- og administrasjonsdepartementet, blant annet med klarspråk – både i teori og praksis.