Skreddersydd tåkeprat

I min tid som lærerskolestudent for en mannsalder siden – før jeg gav meg journalistikken i vold – ble jeg av vår norsklærer oppfordret til å holde et foredrag om rapportskriving. Læreren var klar over at jeg akkurat hadde fullført førstegangstjenesten som militærpoliti. Den kunnskapen og de erfaringene jeg satt med i den sammenheng, mente han ville komme mine medstudenter til gode når de ble skolemodne.

Jeg var ikke snauere enn at jeg tok utfordringen, men unnlot å nevne at jeg i den perioden var svært inspirert av Wesensteen – nærmere bestemt humoren til Rolf Wesenlund  og Harald Heide Steen jr.

Derfor ble foredraget jeg holdt i klassen et virvar av ord, uttrykk og halve setninger der overgangene var gjort utydelige med snev av snøvling eller usikkerhet. Likevel, det var en slags rød tråd i det hele. Jeg hadde sørget for å krydre hele teksten med meningsbærende ord, som alle var knyttet til rapportskriving. Jeg husker ikke ordene nå, men det var trolig alt fra beskrivelse, opplysninger, fakta og hendelsesforløp  til forklaring, vitner, sammendrag, klokkeslett og konklusjon. Ordene sørget jeg for å legge ekstra uttalevekt på.

Reaksjonen var forbløffende, skjønt jeg er ikke sikker på hva jeg egentlig hadde forventet. Og det var nok til god hjelp at presentasjonen min var puttet inn et godt stykke ned på timeplanen. Medstudentene gav meg høflig applaus, og læreren takket for et utmerket foredrag.

Med det lille forbehold om at de hadde gjennomskuet meg og spilte med, er jeg nesten sikker på at læreren og noen medstudenter hadde et visst utbytte av det jeg foredro.

Poenget er: I mange sammenheng er en tilhører i stand til å fylle inn det som måtte mangle i en fremstilling. Mitt bidrag i denne timen var milevis unna å være klarspråk, men de meningsbærende ordene var antakelig nok til at budskapet stod klart for dem – i hvertfall det budskapet de trodde ble overlevert.

Jeg kan peke på to grunner til at foredraget ble ”vellykket”: Det ble fremstilt muntlig, noe som plasserte ansvaret for å oppfatte innholdet hos tilhøreren. Hvem har ikke selv sittet og lyttet til foredrag eller kåserier der man etter en stund mister noe av konsentrasjonen. Skyldbetynget tar man på egen kappe at oppmerksomheten var borte et øyeblikk. Samtidig jobber hjernen febrilsk for å komme à jour med innholdet. Det finnes psykologiske forklaringer på sånt. Den andre grunnen er at innholdet der og da ikke var av det mest matnyttige slaget. Situasjonen var helt uforpliktende for tilhørerne.

Hadde det håndskrevne manuset blitt delt ut, derimot, er det ikke i tvil om at jeg var blitt avslørt som svært uklar – og stemplet som uegnet i rollen som formidler av kunnskap til barn og unge.

Når jeg slapp unna med tøyset mitt, var det nok fordi ingen våget å forstyrre og fortelle meg at det jeg sa var svært uklart. Jeg kunne kanskje ha utropt meg til foredragsholderes svar på skredderne av ”keiserens nye klær”.

Er det så noen moral i dette? Muligens den at jo flere som inntar rollen som oppvakt guttunge blant keiserklær-tilskuere, og avslører tøvete ordskreddere, desto lettere kan man komme tåkepratere til livs.

Jahn Rønne er utdannet spesialpedagog og journalist. Han har blant annet vært skribent i Aftenposten, men har i mange år vært ansatt i Forsvarets forum. Han er reportasjeleder med ansvar for utenriksstoff og har i tillegg startet en språkspalte i magasinet.

3 tanker om “Skreddersydd tåkeprat

  1. Lesarkommentar

    Med et slikt vågemot må du virkelig være en av Forsvarets kapasiteter!
    En liten digresjon:
    Jeg husker mye svada fra førstegangstjenesten, men ikke frasen “Forsvarets kapasiteter”, som nå brukes over en høy marsjstøvel. Vet du om det finnes en klar definisjon, eller er det et sesamord som betyr alt og ingenting?
    Heimevernet skulle en periode være Forsvarets “gripbare spydspiss”, fikk vi vite da vi ble overført for noen år siden. Da tenkte vi at selvskading kanskje var en av Forsvarets nye kapasiteter. Jeg pustet lettet ut da jeg ble dimittert!

  2. Lesarkommentar

    Etter hva jeg vet finnes det ingen klar definisjon av Forsvarets kapasiteter annet enn at det er de ulike styrkebidragene Forsvaret kan stille med i diverse sammenheng. Det kan være ingeniør- eller infanteriavdeling, spesialstyrker, sanitet, logistikk, fartøy eller fly. I så måte er «kapasitet» et ord som dekker det meste. Med hensyn til «gripbar spydspiss» er vel ordene helst brukt hver for seg. Spydspiss eller den spisse enden er logisk nok den delen av Forsvaret som brukes i fremste rekke i kamp eller i såkalte skarpe operasjoner. Betegnelsen «gripbar» ble lansert – om jeg husker riktig – ved årtusenskiftet, gjerne sammen med «deployerbar». Det skulle fortelle oss at Forsvaret hadde soldater og våpen som var lett tilgjengelige. De kunne gripes fatt i og sendes av gårde straks det var bruk for dem i en operasjon. Politikere og forsvarsledelse skulle således ha en militær verktøykasse til disposisjon.

Det er stengt for kommentarer.