Å snakke mellom linjene

Jeg hadde nylig gleden av å følge forhandlingene i Norsk bonde- og småbrukarlag. Der var landbruks- og matminister Lars Peder Brekk en av talerne.

Han advarte bøndene mot å bruke stammespråk som bare blir forstått av folk innenfor næringa. Brekks poeng er at bønder, som i stor grad er avhengige av økonomiske tilskudd, må være i stand til å rettferdiggjøre hvorfor samfunnet skal bruke skattepenger på å opprettholde norsk landbruk. Skal bøndene vinne hjertene for norsk landbruk, må de snakke et språk folk flest forstår, fastslo ministeren.

Dette innlegget inspirerte meg til å skrive en kommentar i Nationen om bondens stammespråk. Selv etter 15 års fartstid i «landbruksblekka» synes jeg det er vanskelig å følge med på bondepraten. Jeg har lært meg fagterminologi som avdrått, arrondering og bonitet, så det er ikke først og fremst de agronomiske uttrykkene som forvolder vanskene. Det er mer bondens hang til underforstått tale som forkludrer. Noen ganger når det står strid i næringa, og det er ikke så rent sjelden, stiller jeg meg opp på sidelinja med forventninger om å overvære tordentaler og det som verre er. Ofte blir jeg skuffet. Budskapet pakkes inn. I stedet for å møte motstanderen til duell i åpent lende, foregår fektingen i bisetningene.

«Tok du den», spør av og til duellanten hviskende etter det fordekte «frontalangrepet» på motstanderen. «Nja», er som regel svaret. For ikke en gang når bøndene krangler, kommer uenigheten til overflata. Den skal helst vake under vannskorpa, kun synlig for dem med riktig dykkerutstyr, de innvidde.

Vi får også mange lange og til dels ufokuserte debattinnlegg fra næringas folk. Men de er lite villige til å kutte og klargjøre. Det står nemlig så mye mellom linjene! I slike diskusjoner tar jeg meg i å ønske meg en dekoder – en slags signalomformer som kan oversette underforstått tale til klar tale.

De siste årene har det vært mye ståk og bråk i forbindelse med valg av ledelse i landbrukets ulike organisasjoner. Det kan også ha noe med språk å gjøre. Når signalene er utydelige, blir det gjerne skurr på linja.

I kommentaren oppfordret jeg landbruket til å avkode språket sitt. Vi, de utenforstående, trenger klar tale om hvorfor vi må ha norsk matproduksjon, og hvordan det kan oppnås.

Av og til får jeg reaksjoner på kommentarene mine. Denne gang var det en tidligere kollega som gjorde seg til kjenne: «Jasså, du vil alminneliggjøre landbruket i språklig henseende?? Vel og bra. Men det slår meg (og kanskje deg også?) at om landbruket alminneliggjøres, slik at alle og enhver kan forstå terminologi og betydninger, ja, da er risikoen stor for at flere og flere raskt vil forstå at keiseren har jo faen ikke klær på seg!»

Nåja, det var i alle fall en kar som ikke pakker inn budskapet sitt!

Kato Nykvist er konstituert politisk redaktør i Nationen.