Munngodt som forhåndsregel mot hjerneteppe

At grunnorda i språket er prinsipielt meningsløse byggeklosser, er noe vi alle veit og godtar: Vi skjønner at det nytter ikke å spørre hvorfor det heter hus og mus på norsk. Derimot venter vi at ei husmus er ei mus som holder til i hus, og at et musehus er et hus for mus, altså et musebol. I et sammensatt ord er det altså det siste elementet som angir hva slags fenomen det er tale om, mens førsteleddet angir ei nærmere spesifisering.

Når vi sammenligner eldre og nyere språk, ser vi ofte at sammensatte ord blir ”utydelige”, dvs. at vi ikke lenger oppfatter dem som sammensetninger. Det har bl.a. skjedd med et ord som fjøs, som en gang betydde fe-hus, og navnet Norge, som opprinnelig betyddeNordveien, noe vi fremdeles kan ane i de engelsk og tyske navna Norway og Norwegen.

De tre hovedorda i overskriften er derimot klare sammensetninger, og de som er opptatt av språkriktighet, vil nok også vite at i alle fall de to siste er ”feil” – det heter ”egentlig”forholdsregel og jernteppe. Ordet hjerneteppe har til og med Språkrådet funnet grunn til å ”advare” mot i en egen nettartikkel; jf. http://www.sprakradet.no/Aktuelt-ord/Jernteppe-eller-hjerneteppe/, der historikken til ordet jernteppe er grundig forklart.

I dette tilfellet veit vi altså at det har skjedd ei nokså klar betydningsendring fra at ordet opprinnelig har stått for en konkret skillevegg av jern til å bety ei ugjennomtrengelig politisk og militær grense gjennom Europa og i siste omgang til å betegne ei mental blokkering. Forma hjerneteppe forutsetter sjølsagt den siste betydningsendringa.

Ordformene forholdsregel og forhåndsregel betyr derimot det samme, det er bare slik at forholdet mellom første- og sisteleddet er nokså dunkelt i forholdsregel – de fleste forholdsregler gjelder jo ikke under alle forhold. Derimot kan det være veldig lurt å ta sine forholdsregler på forhånd – etterpåklokskap er som kjent ikke så mye verdt – og dermed er sammensetningen forhåndsregel langt mer logisk. Og logikk er jo ikke å forakte – ikke minst språkrøktere er vanligvis ganske flinke til å påkalle logikken når det gjelder å fastslå hva som er korrekt språk. I så fall er forhåndsregel en god kandidat til å bli utropt til korrekt språk, men fremdeles dominerer nok den ”ulogiske” formen forholdsregel såpass sterkt i praktisk bruk at de fleste har fått med seg at det er dette som gjelder som korrekt. Men det kan jo endre seg i framtida.

Et tilfelle der språkbruken helt klart har seira over språkrøkten fordi den ”riktige” formen er blitt helt uforståelig, er det første ordet i overskriften. Her gir søkemotoren Google nesten 10.000 treff på munngodt, mens den ”korrekte” og svært lite gjennomsiktige formen som står i norske ordbøker, mungåt, har fattige 276 treff. Forklaringa av dette ordet er slik iBokmålsordboka:

mungåt -et (norr mungát, av munr ‘glede’ og gát ‘det en får, føde’ omtydet til munngodt) om norr forh: hjemmebrygget, innenlandsk øl.

Her blir altså ordet munngodt nevnt, men nærmest som ei feilaktig omtolking av det ”egentlige” ordet, som da spesifikt blir sagt å referere til gammelnorske bryggetradisjoner. Her er nok Gyldendals Dansk-dansk ordbog bedre i samsvar også med moderne norsk språkbruk, for der står ordet mundgodt, og det blir forklart som ”noget lækkert” – altså noe som er godtmunnen.

Dersom vi oppfatter munngodt på den måten, blir kanskje innholdet i overskrifta meningsfull; i alle fall er det mange som mener at det kan være lurt å ha noe søtt å knaske på for eksempel på en eksamen. Da er det knapt like lurt å stille med mungåt på forhånd; det bør en vel heller vente med til etter eksamen.

Omtolkinger av den typen vi har sett på her, kalles folkeetymologi, og ettersom etymologi gjerne blir regna som en vitenskap som ”folk” ikke har noe særlig greie på, så står heller ikke folkeetymologien høyt i kurs. Men når vi ser nærmere etter, fins det faktisk eksempler på slike omtolkinger som også må være gjort i mer lærde kretser. Et eksempel er ordetposthum, som i dag gjerne brukes om et åndsverk som kommer ut etter at opphavspersonen er død. For de som kan litt latin, ser det ut som dette ordet er sammensatt av post, som betyr etter, og humus, som betyr jord, altså noe som er offentliggjort etter at personen er kommet i jorda. Men den opprinnelige latinske formen erpostumus, altså uten h i midten, og det er ikke noe sammensatt ord på latin – det betyr rett og slett sist – et posthumt verk er jo normalt også det siste. Her er ”feilen” som kjent for lengst blitt riktig, sjøl om den i prinsippet ikke er så mye glupere enn å omformebasseng til badeseng – det går jo utvilsomt an å ligge behagelig i begge slags ”seng”.

Hvor vil jeg så hen med dette? Disse og utallige andre eksempler viser at alt snakk om hva et ord ”egentlig” betyr, eller hvilken form som ”egentlig” er den riktige, er nokså fåfengt: Språk er vane og konvensjon, og dermed underlagt det som med et høytidelig ord kalles forandringens lov. Men språkendringer ligner på moter og andre påfunn: Noen slår an, mens andre gjør det ikke. Men hvilke av dagens ”feil” som blir morgendagens norm, veit vi ikke før morgendagen gryr.

Arne Torp er til daglig professor i nordisk språkvitenskap ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Han arbeider mest med språkhistorie og interesserer seg spesielt for ulike nordiske språk, både eldre former — altså såkalte døde språk — og nålevende.