C’est le ton qui fait la musique

Noe av det dummeste du kan gjøre når du ikke får sove er å slå på radioen. Det vet jeg, for jeg gjør det stadig vekk. La gå at det kan hjelpe med klassisk musikk, den kan muligens dysse deg i søvn, men jeg skrur meg gjentatte ganger inn på BBC World Service der krisene står i kø og avløser hverandre med å holde meg våken. En natt hørte jeg en samtale om flodkatastrofen i Pakistan. Den handlet om at den internasjonale hjelpen var mye mindre enn forventet. Og det var da jeg hørte det med egne ører. En mann, trolig ekspert på noe, sa det rett ut: Krisen var dårlig markedsført!

Det var da også et marked, tenkte jeg, medlidenhetsmarkedet, og slo like godt på lyset.

Den natten undret jeg meg nok engang over ordene. Ordene sier noe, men røper ofte mer enn det de vil si. Det de vil si er ofte saklig og uomtvistelig. Det er faktisk rift om hjelpemidler. Det er ikke det. Men med ordet markedsføring kommer noe annet inn som jeg ikke har så lett å finne ord for, noe mekanisk, noe med at ting liksom er gitt, at min og din givervilje ikke følger annet enn lover. Jeg hører en smule billig unnskyldning i det, en aning avhumanisering. Kan du følge meg på det?

For noen tiår siden var det noe som het barneparkering. Noen voksne mennesker skulle der ta vare på barna, men parallellen til biler man setter fra seg et sted, ga meg ikke tillit til at barna skulle få det særlig godt der de ble parkert.

Det norske språket røper en viss jordnærhet mange ganger, en ærlighet av typen lungemos. Tenk å kalle et spiselig produkt for lungemos! Det er jo ærlig nok at det trolig er mest lunge i det, men svenskene kaller lignende kreasjoner pølsa og sveitserne Leberwurst. Det er kanskje noe skjønnmalende, men du får i hvert fall ikke assosiasjoner til trafikkulykker og kan derfor finne på å spise det. Og det er god ressursbruk å spise innmaten istedenfor å kaste den. Eller blodklubb, for å holde meg i nærheten. Blodklubb høres ut som en skummel forening for seriemordere, ikke som en delikatesse med røtter i det gamle gårdslivet.

I omgangen med syke og nødstedte, der man jo stadig søker etter de rette ordene for ikke å fornærme noen, har man funnet noen riktig fine former. Ordet handikapp betyr for eksempel ikke at hånden er kappet av, slik jeg lenge trodde, eller at folk måtte tigge med lua i hånden, men kommer (etter først å ha vært navn for et lotterispill) fra golfsporten, der de flinkeste visstnok skulle holde golfkøllen med lua eller capsen i hånden for at de skulle få det litt vanskeligere og dermed bli likestilt med dem som ikke kunne det så godt ennå. Det er vakkert. Men i samme bransje eksisterer i dag også begrepet hjelpeapparat. Jeg skjønner jo hva som menes med det, men sist jeg så et hjelpeapparat var i Charlie Chaplins film Modern Times, der en av parodiene var en maskin som skulle effektivisere matpausene i fabrikken. Arbeiderne ble spent inntil et roterende bord med mekaniske armer som skjøv matbitene i munnen på dem, løftet drikkeglassene for dem og tørket munnen automatisk etter hver delrett.

Det er et hjelpeapparat. Det er laget for å kunne beregnes og kontrolleres. Mennesker er ikke apparater, barn kan ikke parkeres og nød kan ikke markedsføres, like lite som kjærlighet kan kjøpes.

I Frankrike har de et vakkert uttrykk du får ta med deg inn i dagen: C’est le ton qui fait la musique, sier de, det er tonen som skaper musikken.

Godi Keller kommer opprinnelig fra Sveits og er medarbeider ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo. Han har skrevet en bok om pedagogikk og holder kurs og foredrag for lærere og foreldre i barnehager og skoler i Norge.