Savnet av brevet

Jeg er nylig blitt 70 år og pensjonist. Tiden kunne være inne til innlegg i Aftenpostens aftennummer om språkets forfall. Undertegnet ”Forarget på Fagerborg” kunne jeg skrive om den håpløse orddelingen nå til dags (”lamme lår”), de manglende kommaene (”lite pent hus til salgs”), den omfattende og kritikkløse bruken av moteord og -uttrykk (”unik”, ”fokus”, ”proaktiv” og ”det går an å ha to tanker i hodet på én gang”). Eller den gale uttalen av stasjonsnavnet Borgen på Røatrikken (vi over 70 kaller den ikke ”T-banen til Østerås”).

Men det er kanskje ikke så morsomt å være forarget. Dessuten er alt sagt før, og Aftenposten Aften kommer bare tre ganger i uken nå.

Så derfor vil jeg heller enn å være forarget ta opp et savn – savnet av det gode private brevet skrevet på papir. Jeg skal ikke si at privatbrevene ikke finnes mer. Men e-poster, SMSer osv. har overtatt det meste.

Det tok tid å skrive brevet. Det kunne være brev til en kjærlighetspartner, til en venn som opplevde noe trist eller noe gledelig, eller som vi ville fortelle om våre egne opplevelser, eller ikke sjelden brev mellom barn og foreldre som var fra hverandre

Vi skrev kanskje mange kladder til brevet, der vi strevde med å finne de ordene som virkelig uttrykte det vi ønsket å uttrykke. Og vi passet på at ordene var riktig stavet og hadde store forbokstaver når de skulle ha det. Vi skrev punktumer, og kunne vi kommareglene, skrev vi kommaer også. Vi la til og med gjerne vekt på at brevet så pent ut.

Kjente mennesker kunne skrive private brev av stor litterær eller historisk verdi, brev som senere kunne bli utgitt og lest av mange. Men det er ikke de brevene jeg særlig tenker på – det er brevene mellom oss hverdagsmennesker. Noen samlet brevene de hadde fått, i pene bunker eller esker, kanskje bundet sammen med silkebånd. Vi kunne ta brevene frem og sitte og tenke over ikke bare hva som direkte sto i dem, men også hva brevene sa om både avsenderen og mottakeren på den tiden de ble sendt. Hvis brevene var håndskrevet, kunne vi tenke over hvordan skriften forandret seg med mennesket opp gjennom årene.

Var det bortkastet tid å reflektere mer før vi sendte et budskap fra oss? Og hvis ikke, hvorfor har vi så sjelden den tiden nå?

Kirsti Coward er jurist og har arbeidet i mange år i Justisdepartementet, blant annet med å utforme lovutkast, og i Høyesterett med å skrive dommer og kjennelser.

2 tanker om “Savnet av brevet

  1. Lesarkommentar

    Ettertenksomhet er nok bedre en forargelse, men savnet av på papir skrevne brev er lite. Nå kan hvem som helst skrive nesten hva som helst til ikke hvem som helst på Røatrikken.
    Selvfølgelig burde en kladde før en skriver, men nå er kladding og innføring samme prosess. Det er jeg glad for. Savnet av viskelær og grovt kladdepapir er lite.
    Bestemor klagde over at hun ikke fikk tak i skålformede pennesplittter som hun hadde før krigen. Håndskriften ble ikke så pen med de nye, flate spittene. Jeg sier velkommen nye tid, skrifttypene her er lett leselig og flotte og avslører ikke en ødelagt håndskrift etter høyre hånds mangeårige grep om dødmannsknappen på T-banen på østsiden av byen.
    Sist jeg skrev en “papirmail” glemte jeg frimerket. Jo, jeg vet at det skal være porto, men hva betyr det hvis frimerket klistres på skrått til høyre, til venstre eller opp ned? Frimerketspråket eller vel snart like ukjent som blomsterspråket.
    Gled deg over at du nu, med nettets hjelp, kan skrive med hvem som helst på på Østkanten. Du kan risikere å få ureflekterte Facebook-kommentar gjengitt i Aftenposten, men jeg synes det blir lettere å leve farlig for hvert år som går.

Det er stengt for kommentarer.