Meningsløsheter

Jeg minnes en personlig øvelse jeg gjorde som barn, en privat barnelek, kan du si. Den gikk ut på at jeg sa et ord igjen og igjen, helt til det ikke lenger hadde noen mening. Du kan prøve selv. Si mange ganger etter hverandre: syltetøy, syltetøy, syltetøy osv. Det er som om lydene etter hvert dekker over innholdet. Og brått sitter du igjen med bare skallet av et ord, med bare en tom frase.

Tomme fraser oppstår ofte når ord gjentas og gjentas. Bare spør politikere. Mange av dem kan kunsten å si ord så mange ganger at folk ikke lenger får med seg innholdet, men på grunn av den rolige eller engasjerte stemmen fremdeles tror at det er klok tale.

Et annet felt der dette fungerer er i de lærdes kretser. Det vet jeg. For jeg tok engang mellomfag i historie på et herværende universitet. Eksamen besto av flere deloppgaver, noen på åtte timer, noe på fire. Én av de kortere oppgavene ba meg om å gjøre rede for Venstres historie mellom 1890 og 1910. Jeg innså straks den nakne sannheten: jeg hadde ikke peiling. Langt bak i minnet lå navnet Johan Sverdrup, men jeg mente å huske at han døde før den etterspurte tidsepoken. Og dett var dett.

I et kortvarig anfall av ærlighet skulle jeg til å levere blankt. Men så tenkte jeg at jeg likevel ikke hadde annet å gjøre de neste fire timene, så jeg kunne jo like godt skrive noe. Og gjorde så. Jeg begynte med noen vakre ord om arven etter Johan Sverdrup, bla, bla, bla og fortsatte deretter med linje etter linje, fullt av vendinger som ”sett i lyset av”, ”tatt i betraktning at”, ”på den ene siden (prikk, prikk, prikk) og på den annen” eller ”med tanke på”, vendinger som ga meg rikelig anledning til å trekke inn både dette og hint som ikke hadde det ringeste med saken å gjøre. Så leverte jeg. Og sto. Det ble ikke noen bra karakter, men jeg sto, folkens!

Det får være opp til høyere makter å bestemme om det er eksamensjuks, foreldet er det uansett.

Men idéen til dette kåseriet fikk jeg ikke av politikere eller av min dårlige samvittighet for begåtte studiesynder. Ideen kom da jeg var på en større butikk her om dagen. Der legges det vekt på kvalitetssikring. Man gjør ikke bare kundeundersøkelser, men trekker konsekvensene av det. De mange nyttige tilbakemeldingene avfødte følgende plakat ved inngangen:

«Vi har valgt å fokusere på følgende områder:
1.    1.         Noe du ikke finner? Spør oss, så hjelper vi deg.
2.    2.         Skal du bytte en vare? Spør etter ansvarlig person.
3.    3.         Velkommen til oss»

Allerede ordet fokus mangler et innhold, ettersom det er et punkt og derfor ikke har noen utvidelse i rom. Da kan det ikke undre noen at det det fokuseres på heller ikke er noe. Butikkens tre kløktig utarbeidede punkter kan sammenfattes slik: Vi gjør jobben vår og det er fint hvis du vil handle hos oss. Og for å si akkurat det behøves det knapt en kundeundersøkelse som koster vet ikke hva i penger og menneskelig innsats. Hele plakaten har samme verdi som å forkynne at vann flyter eller at strikkepinner er stivere enn meitemark.

Som barn gjentok jeg ord til de ble tomme. Kanskje det finnes en motøvelse: si ordet mening én gang, så sier du det ikke mer så mange ganger som mulig, og det skal du gjøre helt til dets innhold står klart for deg.

Det er å håpe at meningen med ordet mening da kan tre frem for deg. Ellers forblir det meningsløst.

Godi Keller kommer opprinnelig fra Sveits og er medarbeider i Pøbelprosjektet. Han har skrevet en bok om pedagogikk og samlet noe over 30 kåserier i en bok under tittelen “Tvil i fred”. Han holder også kurs og foredrag for lærere og foreldre i barnehager og skoler i Norge.

En tanke om “Meningsløsheter

  1. Anne-Siri Walle

    Tusen takk! Jeg hadde stor glede av å lese ditt innlegg. Ja, slik er vi. Vi pynter oss med udugelige ord. :) Jeg sender et smil. Det lyver ikke.

Det er stengt for kommentarer.