Forfatterarkiv: Christine Koht

Pennevenner

Jeg er ikke glad i å få brev fra staten. Når det ligger noe statlig i postkassen, blir jeg alltid nervøs, enten det er fra skattevesenet, Lånekassen, Biltilsynet eller bare Statens mammografiundersøkelse. De har gjennomskuet meg, tenker jeg. Hva er det jeg har gjort galt denne gangen?

Jeg er jo voksen og kan ikke la være å åpne posten, men jeg har ikke lyst. Jeg regner med at det er kjeft å få, så det hender at statsbrevene blir liggende. Eller dukker opp i skoskapet. Alle jeg kjenner har det på samme måte. Vi gruer oss til å se hva staten har å si oss.

Staten sier det nemlig ofte på en lite hyggelig måte. I henhold til forskrift. Jamfør lov av. Og jo mer knotete og uforståelig staten uttrykker seg, jo mer truende virker det. Restanse. Avhending. De fleste av oss har jo fått en forsinket regning eller et inkassovarsel, vi kan forholde oss til gebyrer og tilleggsbøter. Men fra staten dukker det kjapt opp ord som utpanting, beslagleggelse, løsøre.

Så å åpne statspost føles som å spille Monopol: jeg trekker et kort fra bunken og – uæh! «ALLE DERES HUS OG HOTELLER BRENNER!» Følgen av å ha begått en feil er voldsom og uforutsigbar. Jeg har dummet meg ut, og hvis jeg ikke gjør noe med det NÅ! så kommer Namsmannen og tar meg.

Ikke vet jeg hvem Namsmannen er, og ikke har jeg lyst til å bli kjent med ham. For Namsmannen har en diger avbitertang og den bruker han til å klippe bilskilt og dørlåser. Klipp, klipp, her kommer Namsmannen og han er ute etter løsøre!

Altså må jeg ringe og ordne opp. Med svetteringer under armene og skjelvende hender. «Hei, dette er Anne Lene,» sier staten, «hva kan jeg hjelpe deg med?» «Jegharikkebetaltognåharjegfåttetbrevog… » hikster jeg. «Det går bra,» sier Anne Lene. «Jeg skal betale i dag!» hyler jeg. «Flott,» sier Anne Lene. «Får jeg morarente? Bot? Prikker?!» «Nei, da,» sier Anne Lene, «ha en fin dag!»

På telefon er staten alltid en hjelpsom og hyggelig dame. Men i brev og skjemaform? Der er staten ofte en sur, gammel juristgubbe, streng og veldig vanskelig å forstå.

Må det være sånn? Jeg får jo andre brev også. Fra bilforhandleren min, for eksempel. «Kjære Christine! Håper du fremdeles er fornøyd med bilen din. På onsdag har vi temakveld om rust. Stikk gjerne innom for en gløgg og en hyggelig prat!»

Egentlig burde jo staten og jeg være venner, så mye fint som vi lager sammen, skoler og sykehus og veier. Det ville vært lettere hvis staten hadde en triveligere tone, tror jeg.

Forrige uke fikk Lånekassen den første Klarspråksprisen, som går til offentlige organer som snakker lettfattelig og hyggelig til folk, også skriftlig. La oss håpe konkurransen blir knallhard fremover.

Christine Koht er tv- og radiojournalist, komiker og spaltist. Hun har fått Gullruten for beste kvinnelige programleder to ganger. «Pennevenner» bygger på kåseriet Koht holdt under utdelingen av Klarspråksprisen 20. august i år. Innlegget stod på trykk i Aftenpostens A-magasin den 4. september i år.