Forfatterarkiv: Eirik S. Jenssen og Frode Olav Haara

Syk dom for norsk språk

Skriving av sammensatte ord med mellomrom gjør det norske språket fattigere enn det faktisk er.

Det har trolig aldri vært skrevet og publisert så mye tekst som det gjøres i dag. Hvem som helst kan skrive og publisere tekst på Facebook, Twitter, SMS eller kommentere nyheter på nettet uten noen form for tekstkritikk eller korrekturlesing. Selve kommunikasjonen er blitt så viktig at rettskrivning, og i særdeleshet skriving av sammensatte ord, kommer langt bak i rekken.

Pussige oppsplittinger
Et resultat er at en stadig møter pussige oppsplittinger av ord i både offentlige og mer private tekster. Den siste tiden har vi f.eks. lest om «vulkan skyen» i nettaviser, «avdelings vinner» på en nettside for et fotballag, og vi leser til stadighet om f.eks. «matematikk kunnskap», «klasse rom», «forut setninger» osv. i innleverte rapporter og oppgavebesvarelser fra studenter vi underviser eller vurderer.

Noen vil kanskje si at det ikke er så farlig om noen ord blir delt feil, dersom meningen likevel er klar. Det fine med språk er jo at betydningen av å sette sammen bokstaver til ord og ord til tekst ikke nødvendigvis må være entydig for gjengi ønsket mening, slik situasjonen f.eks. er i matematikk. Der kan man ikke forstå at det er ment 1201 dersom noen har skrevet 121, men i en tekst kan man som regel forstå hva det siktes til om man f.eks. har skrevet kort spill i stedet for kortspill.

Vi erkjenner at språk stadig er i utvikling. For en del år siden skrev man med fremmedlandsk inspirasjon chauffeur, juice og cognac, nå har det i flere år blitt skrevet sjåfør, jus og konjakk med den største selvfølgelighet. Ord endrer skrivemåte, og av og til også betydning. Men om det tolkes som språkutvikling når norske sammensatte ord som krabbeteiner og kjøttmeiser blir til krabbe teiner og kjøtt meiser etter engelskspråklig norm for orddeling er ikke like sikkert.

Er det så nøye?
Videre kan det godt hevdes at folks feilskriving ved å dele sammensatte ord er et symptom på en slags samfunnssykdom. En form for laissez-faire-holdning, hvor det ikke er så nøye hva skriftspråket uttrykker. Man skjønner hva som blir skrevet, tenker man kanskje. Det er derimot ikke alltid like lett. Av og til kan en lure på om den som skriver leser det han eller hun selv har skrevet. For dette handler ikke om flyten i teksten eller om ord som juice eller cognac får en skrivemåte mer i tråd med norsk uttale. Det handler derimot om mening, og om respekt for leseren som må tolke seg gjennom feilskrivinger og muligens flere meninger som teksten i sin premature form uforvarende kan komme til å formidle. Om det skal gis rom for tolkninger av det skrevne ord, skal det gjøres innenfor rammene av korrekt bruk av skriftspråket, og ikke ubevisst gjennom at ordene skrives feil.

Vi vil også hevde at skriving av sammensatte ord med mellomrom gjør det norske språket fattigere enn det faktisk er. Det norske språket baserer seg jo i betydelig grad på å sette sammen ord til nye meningsbærende ord, som f.eks. tomflaske, blåbær og blåskjell. Det er forskjell på blåskjell og blå skjell.

Vi arbeider innenfor lærerutdanningen, og vi har gjort oss noen negative erfaringer knyttet til innleverte tekster når det gjelder orddeling og skriving av sammensatte ord. Korrekt skrivemåte er naturlig nok et prioritert felt i lærerutdanningen og i grunnskolen, der det å skrive til og med har status som en grunnleggende ferdighet som skal inngå i alle skolens fag.

Konservativ bruk
Det meste av tekstproduksjonen skjer likevel utenfor skoleporten. Der blir mye tekst presentert og publisert uten tekstkritikk eller bevisst korrekturarbeid. Man blir fort sin egen kritiker, og vi ser mange resultater av at dette ikke er tilstrekkelig. Vi vil at en konservativ bruk av sammensatte ord i norsk språk skal bestå. Det norske språket skal beholde sine rike muligheter til å nyansere, slik bruken av sammensatte ord bidrar til. Vi vil at dette skal være en prioritert del av fokuset på å kunne lese og skrive i alle fag i skolen, og i norskfaget spesielt. Aksept av orddelingsfeil er en syk dom for norsk språk.

Eirik S. Jenssen og Frode Olav Haara er begge er stipendiater og høgskolelektorer i lærerutdanningen ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Innlegget stod på trykk i Aftenposten 3. juni 2010. Det er også publisert på Aftenposten.no.