Forfatterarkiv: Godi Keller

Rør ikke jordmor!

Det er mye god kåserimat i språket og dets uransakelige veier. Det er klart, for språket sitter dypt inni oss, et sted mellom kroppen og sjelen, tror jeg. Ordene er gamle og forteller skjulte historier. Har du noen gang grublet over at ordet natt på ganske mange språk er tallet åtte med en n foran? Eight blir slik til night, acht til Nacht på tysk eller huit til nuit for franskmennene og det gamle norske notti kommer av åtte. Mystisk, er det ikke? Hvis n betyr en nektelse, at noe ikke er, da betyr natt at det ikke er åtte lenger, tiden etter åtte med andre ord. Og kanskje var natten en gang så annerledes fra dagen at vi mennesker sluttet å telle timene idet mørket grep tak i våre bange anelser. Ordet lar oss ane at natten var en ikke-tid.

Mange ord kan fortelle slike historier. Også nyere ord. Ordet barnehage er ikke så gammelt som ordet natt, men sier også ganske mye. Ordet barnehage forteller at noe skal få lov til å gro der inne, at stedet skal være beskyttet fra omverdenen, slik hager ofte er, at man vil stelle godt med spirene, vanne dem jevnlig, sørge for varme og mye lys. Det leser vi ut av ordet barnehage. Så het det førskole og det forteller noe annet. Førskole får meg til å tenke på at barna egentlig ikke burde være der, men allerede et steg videre. Det siktes til skole men den kommer etterpå. Kom deg videre, barn! forteller ordet førskole, og det er mye stress i det.

Heldigvis har ordet barnehage likevel holdt seg. Det er ganske enkelt for vakkert og egner seg fint lite til en annen språklig mishandling, nemlig bokstavforkortelsen. Det fine ordet fritidshjem, som også er av nyere dato, har måttet vike for SFO. Og hva forteller nå det. SFO kan like godt stå for Sunnhordlands Fiskerioppsyn, salmonellafritt oksekjøtt eller, som sant er, for San Francisco International Airport. Alle tolkninger har samme gyldighet, de er like gyldige, og likegyldighet er det jeg leser ut av de fleste bokstavforkortelser: intetsigende, kalde symboler. Litt fattig for et sted der barn skal trives, syns du ikke? At ordet barnehage ikke led samme skjebne skyldes trolig at bokstavene BH allerede er opptatt og betyr noe annet som dessuten aldeles ikke er kjønnsnøytralt.

For kravet om kjønnsnøytralitet er et skarpt argument i dagens språkfornyelse. På Nesodden skal rådmannen muligens ikke hete rådmann lenger, det kan jo være en dame også. Så det endres vel til økonomisk konsulent, forkortet til ØK. Og det er greit for meg, for ikke vil jeg sitte igjen som kjønnsfascist.

Ikke greit er det om de ifølge rykter tar knekken på ordet jordmor. Menn er hjertelig velkommen også her, men skal man av den grunn drepe én av de fineste fortellingene i vårt språk som handler om at barn ikke bare kommer til en fysisk mor, men blir mottatt av noe som er større enn det. På Island heter yrket Lysmor, i mange slaviske land simpelthen Babica som da betyr bestemor, mens nederlenderne og franskmennene sier det tydeligst og kaller fødselshjelperen for den Vise Mor. Og det kan da ikke være riktig å ofre visdom for kjønnsnøytralitets skyld.

Jeg kom utenfra til det norske språket. Ikke alltid, men ofte er det vakkert og velklingende. Og noen ganger kan det i tillegg være dypt og varmt og visdomsfullt.

Så jeg ber dere: Rør ikke jordmor!

Godi Keller kommer opprinnelig fra Sveits og er medarbeider i Pøbelprosjektet. Han har skrevet en bok om pedagogikk og samlet noe over 30 kåserier i en bok under tittelen “Tvil i fred”. Han holder også kurs og foredrag for lærere og foreldre i barnehager og skoler i Norge.

Meningsløsheter

Jeg minnes en personlig øvelse jeg gjorde som barn, en privat barnelek, kan du si. Den gikk ut på at jeg sa et ord igjen og igjen, helt til det ikke lenger hadde noen mening. Du kan prøve selv. Si mange ganger etter hverandre: syltetøy, syltetøy, syltetøy osv. Det er som om lydene etter hvert dekker over innholdet. Og brått sitter du igjen med bare skallet av et ord, med bare en tom frase.

Tomme fraser oppstår ofte når ord gjentas og gjentas. Bare spør politikere. Mange av dem kan kunsten å si ord så mange ganger at folk ikke lenger får med seg innholdet, men på grunn av den rolige eller engasjerte stemmen fremdeles tror at det er klok tale.

Et annet felt der dette fungerer er i de lærdes kretser. Det vet jeg. For jeg tok engang mellomfag i historie på et herværende universitet. Eksamen besto av flere deloppgaver, noen på åtte timer, noe på fire. Én av de kortere oppgavene ba meg om å gjøre rede for Venstres historie mellom 1890 og 1910. Jeg innså straks den nakne sannheten: jeg hadde ikke peiling. Langt bak i minnet lå navnet Johan Sverdrup, men jeg mente å huske at han døde før den etterspurte tidsepoken. Og dett var dett.

I et kortvarig anfall av ærlighet skulle jeg til å levere blankt. Men så tenkte jeg at jeg likevel ikke hadde annet å gjøre de neste fire timene, så jeg kunne jo like godt skrive noe. Og gjorde så. Jeg begynte med noen vakre ord om arven etter Johan Sverdrup, bla, bla, bla og fortsatte deretter med linje etter linje, fullt av vendinger som ”sett i lyset av”, ”tatt i betraktning at”, ”på den ene siden (prikk, prikk, prikk) og på den annen” eller ”med tanke på”, vendinger som ga meg rikelig anledning til å trekke inn både dette og hint som ikke hadde det ringeste med saken å gjøre. Så leverte jeg. Og sto. Det ble ikke noen bra karakter, men jeg sto, folkens!

Det får være opp til høyere makter å bestemme om det er eksamensjuks, foreldet er det uansett.

Men idéen til dette kåseriet fikk jeg ikke av politikere eller av min dårlige samvittighet for begåtte studiesynder. Ideen kom da jeg var på en større butikk her om dagen. Der legges det vekt på kvalitetssikring. Man gjør ikke bare kundeundersøkelser, men trekker konsekvensene av det. De mange nyttige tilbakemeldingene avfødte følgende plakat ved inngangen:

«Vi har valgt å fokusere på følgende områder:
1.    1.         Noe du ikke finner? Spør oss, så hjelper vi deg.
2.    2.         Skal du bytte en vare? Spør etter ansvarlig person.
3.    3.         Velkommen til oss»

Allerede ordet fokus mangler et innhold, ettersom det er et punkt og derfor ikke har noen utvidelse i rom. Da kan det ikke undre noen at det det fokuseres på heller ikke er noe. Butikkens tre kløktig utarbeidede punkter kan sammenfattes slik: Vi gjør jobben vår og det er fint hvis du vil handle hos oss. Og for å si akkurat det behøves det knapt en kundeundersøkelse som koster vet ikke hva i penger og menneskelig innsats. Hele plakaten har samme verdi som å forkynne at vann flyter eller at strikkepinner er stivere enn meitemark.

Som barn gjentok jeg ord til de ble tomme. Kanskje det finnes en motøvelse: si ordet mening én gang, så sier du det ikke mer så mange ganger som mulig, og det skal du gjøre helt til dets innhold står klart for deg.

Det er å håpe at meningen med ordet mening da kan tre frem for deg. Ellers forblir det meningsløst.

Godi Keller kommer opprinnelig fra Sveits og er medarbeider i Pøbelprosjektet. Han har skrevet en bok om pedagogikk og samlet noe over 30 kåserier i en bok under tittelen “Tvil i fred”. Han holder også kurs og foredrag for lærere og foreldre i barnehager og skoler i Norge.

C’est le ton qui fait la musique

Noe av det dummeste du kan gjøre når du ikke får sove er å slå på radioen. Det vet jeg, for jeg gjør det stadig vekk. La gå at det kan hjelpe med klassisk musikk, den kan muligens dysse deg i søvn, men jeg skrur meg gjentatte ganger inn på BBC World Service der krisene står i kø og avløser hverandre med å holde meg våken. En natt hørte jeg en samtale om flodkatastrofen i Pakistan. Den handlet om at den internasjonale hjelpen var mye mindre enn forventet. Og det var da jeg hørte det med egne ører. En mann, trolig ekspert på noe, sa det rett ut: Krisen var dårlig markedsført!

Det var da også et marked, tenkte jeg, medlidenhetsmarkedet, og slo like godt på lyset.

Den natten undret jeg meg nok engang over ordene. Ordene sier noe, men røper ofte mer enn det de vil si. Det de vil si er ofte saklig og uomtvistelig. Det er faktisk rift om hjelpemidler. Det er ikke det. Men med ordet markedsføring kommer noe annet inn som jeg ikke har så lett å finne ord for, noe mekanisk, noe med at ting liksom er gitt, at min og din givervilje ikke følger annet enn lover. Jeg hører en smule billig unnskyldning i det, en aning avhumanisering. Kan du følge meg på det?

For noen tiår siden var det noe som het barneparkering. Noen voksne mennesker skulle der ta vare på barna, men parallellen til biler man setter fra seg et sted, ga meg ikke tillit til at barna skulle få det særlig godt der de ble parkert.

Det norske språket røper en viss jordnærhet mange ganger, en ærlighet av typen lungemos. Tenk å kalle et spiselig produkt for lungemos! Det er jo ærlig nok at det trolig er mest lunge i det, men svenskene kaller lignende kreasjoner pølsa og sveitserne Leberwurst. Det er kanskje noe skjønnmalende, men du får i hvert fall ikke assosiasjoner til trafikkulykker og kan derfor finne på å spise det. Og det er god ressursbruk å spise innmaten istedenfor å kaste den. Eller blodklubb, for å holde meg i nærheten. Blodklubb høres ut som en skummel forening for seriemordere, ikke som en delikatesse med røtter i det gamle gårdslivet.

I omgangen med syke og nødstedte, der man jo stadig søker etter de rette ordene for ikke å fornærme noen, har man funnet noen riktig fine former. Ordet handikapp betyr for eksempel ikke at hånden er kappet av, slik jeg lenge trodde, eller at folk måtte tigge med lua i hånden, men kommer (etter først å ha vært navn for et lotterispill) fra golfsporten, der de flinkeste visstnok skulle holde golfkøllen med lua eller capsen i hånden for at de skulle få det litt vanskeligere og dermed bli likestilt med dem som ikke kunne det så godt ennå. Det er vakkert. Men i samme bransje eksisterer i dag også begrepet hjelpeapparat. Jeg skjønner jo hva som menes med det, men sist jeg så et hjelpeapparat var i Charlie Chaplins film Modern Times, der en av parodiene var en maskin som skulle effektivisere matpausene i fabrikken. Arbeiderne ble spent inntil et roterende bord med mekaniske armer som skjøv matbitene i munnen på dem, løftet drikkeglassene for dem og tørket munnen automatisk etter hver delrett.

Det er et hjelpeapparat. Det er laget for å kunne beregnes og kontrolleres. Mennesker er ikke apparater, barn kan ikke parkeres og nød kan ikke markedsføres, like lite som kjærlighet kan kjøpes.

I Frankrike har de et vakkert uttrykk du får ta med deg inn i dagen: C’est le ton qui fait la musique, sier de, det er tonen som skaper musikken.

Godi Keller kommer opprinnelig fra Sveits og er medarbeider ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo. Han har skrevet en bok om pedagogikk og holder kurs og foredrag for lærere og foreldre i barnehager og skoler i Norge.