Forfatterarkiv: Hilde Harbo

Brev fra futen

Vi skal betale vår skatt med glede, heter det. Det hjelper hvis noen gir uttrykk for at de er glade for innbetalingene.

Jeg var inntil nylig bosatt i England noen år, og betalte skatt til Dronningen, eller nærmere bestemt Her Majesty’s Revenue & Customs. Det var en utsøkt fornøyelse, ikke minst på grunn av brevene jeg fikk fra hennes skatteoppkrevere.

Det siste kom nylig, og startet med et ”Dear Madam”, og fortsatte med ”Jeg er glad for å kunne fortelle deg at du har rett til å få penger tilbake på skatten”.

Glad for!? Jeg har betalt for mye skatt til norske skattemyndigheter også, men futen har da aldri gitt uttrykk for noen glede over å fortelle meg at jeg har hatt penger til gode. Tvert i mot, i disse brevene er det ingen tegn til verken glede eller erkjennelse av at det er et menneske de skriver til. Ingen ”kjære”, og heller ingen ”jeg”, som viser at avsenderen ikke er et ansiktsløst hjul i et stort byråkratimaskineri.

Den engelske skatteinspektøren har derimot undertegnet med fullt navn, og gitt meg sitt telefonnummer. Han forteller at han har lagt ved sin beregning som viser hvordan han kom fram til at jeg hadde skatt til gode.

Brevet avsluttes med et ”Thank you”. Han takker altså for å kunne fortelle meg at han får sende meg penger tilbake. Når man har vært norsk skattebetaler i flere tiår, og mottatt disse knusktørre, upersonlige talloppstillingene fra ligningskontor og kemner, blir man nesten rørt over mykheten og mildheten i brevene fra den engelske futen.

Det forrige brevet jeg fikk fra ham, var også nesten som et kjærlighetsbrev i forhold til tilsvarende korrespondanse fra norske ligningsmyndigheter. Det startet slik: ”Kjære Fr. Harbo. Vi ønsker å hjelpe deg med å betale det rette skattebeløp, ikke for mye, ikke for lite.” Nok en gang dette hyggelige ”kjære”. Og er det noen norske skattebetalere som har fått beskjed om at en ligningsfunksjonær har ønske om å hjelpe? Eller fått noen antydning om at det er like viktig at vi skattebetalere ikke betaler for mye som for lite skatt?

Brevet fortsetter i en lett unnskyldende tone: ”Det kan hende at det er en liten stund siden vi sist hadde kontakt med deg, så hvis du tror at du kanskje ikke betaler det rette beløpet i skatt, vær så snill å ringe oss”. Vær så snill?! I Norge får man bare bryskt beskjed om påleggstrekk, restskatt eller en kjølig oppstilling som viser at man har noe til gode.

Neste avsnitt er like ydmykt, og formulert for å berolige meg, i tilfelle jeg nå allikevel skulle frykte at jeg var skyldig skatt: ”Hvis det bare er mindre endringer i din skattbare inntekt siden vårt siste brev, skal du ikke være bekymret; enhver skatteeffekt vil da være liten. Men ring oss hvis du er usikker.”

På tross av den personlige og hyggelige tonen, tviler jeg ikke på at også brevene fra engelske skattemyndigheter er standardiserte. Men hvorfor kan ikke også norske myndigheter fremstå med et menneskelig ansikt i sine standardiserte brev? Jeg har heldigvis ikke vært i den situasjon at jeg har måttet søke om dagpenger eller sosialstøtte, men jeg er sikker på at jeg ville følt at jeg hadde mer av verdigheten i behold dersom jeg hadde fått et svar som ga uttrykk for at avsender var et menneske og at jeg som mottaker hadde krav på respekt og hjelp. Kan det være så vanskelig å få til dette i Norge, når man klarer det i Storbritannia?

Hilde Harbo er journalist i Aftenposten og tidligerere London-korrespondent.
Portrettfoto: Charlotte Wiig