Forfatterarkiv: Marit By Rise

Det hemmelige språket

Fagspråk er en snodig ting. Det kan inneholde mange rare, fine og uforståelige ord. Og la oss innrømme det med en gang: Uforståelige ord høres ofte svært imponerende ut. I tillegg er det utrolig morsomt å mestre fagspråk, og det skaper et solid fellesskap med likesinnede. Men fagspråk kan også skape distanse, avle frykt og gjøre tingene unødig komplisert. Og det står til tider svært langt fra det språket som folk flest skjønner. For en fersk doktorgradsstudent (les: meg) ble det et kurs i medietrening ved NTNU som fikk fram den virkelige kontrasten mellom fagspråk og folkespråk. Fra første stund fikk vi bryne oss på et par kritiske journalister med stor kunnskap om folkets språk. Og mitt tema for doktorgraden – brukermedvirkning i psykisk helsevern – fikk til dels hard medfart. ”Nei, dette kan du i alle fall ikke bruke”, var dommen over første forsøk. Og jeg skjønner i grunnen hvorfor. For hva i all verden er en bruker? Og hva betyr medvirkning? Og er det virkelig mulig å finne mer romslige, ulne, tannløse ord i hele den norske ordlisten?

I løpet av første kurstime ble ordet ”brukere” omformulert til ”pasienter og pårørende”. Medvirkning ble raskt endret til ”å være med og bestemme”. ”Psykisk helsevern” ble hetende ”psykiatri”. Jeg ble kort sagt strippet for alle de fine og trygge ordene jeg var vant til. Og denne prosessen ga meg en snikende og ubehagelig følelse av å bli avkledd. For det er mye beskyttelse i de ordene vi er vant til å bruke. Det er svært beroligende å bruke ord som omfatter akkurat passe mye, som er nyanserte, og som rommer det kompliserte temaet en ivrig student strever for å pakke hodet sitt rundt. Og så kommer erfarne mediefolk og sier rett ut at dette skjønner de ikke bæret av!

Den språklige snuoperasjonen ble ikke enklere av at jeg hadde tilbrakt de siste dagene før kurset i intens fordypning foran PC-en med utmeislingen av en engelsk fagartikkel. Gullstandarden i slike artikler er en forutsigbar rad av nøyaktige, fortettede setninger hvor strevet med å veie hvert enkelt ord kan kaste en stakkar ut i timer med utmattet gråt. Det å uten forvarsel bli tvunget å bruke ord som er forståelige og dagligdagse, ga meg derfor umiddelbart ingen spesielt god følelse. Der og da kjente jeg at det jeg forsker på, ble framstilt som noe banalt, trivielt og svart-hvitt. Og det er unektelig nokså demoraliserende å arbeide hardt i tre år med noe som du egentlig kan forklare på to minutter til naboen – mens du raker i hagen. Så enkelt er det jo tross alt ikke.

I ettertid har kurset blitt en viktig påminnelse om at verken jeg eller det jeg arbeider med skal leve i en liten hule med velkjente likesinnede som snakker akkurat det samme språket. Fagspråk er en god ting, og det å finne nøyaktige og nyanserte ord er helt avgjørende. Men det hjelper ikke dersom ingen andre skjønner hva vi snakker om. Da blir fagspråket som det hemmelige språket vi fant på i barnehagen – det språket som bare skulle være for de ytterst få medlemmene i den like hemmelige klubben vår. Et hemmelig språk gjør unektelig verden svært trygg og trivelig, men en slik verden blir også veldig, veldig liten!

Marit By Rise har en mastergrad i psykologi, og arbeider for tiden som doktorgradsstipendiat ved NTNU i Trondheim, Institutt for samfunnsmedisin. Hun forsker på brukermedvirkning i psykisk helsevern (eller: pasienters og pårørendes påvirkning innenfor det psykiatriske helsetilbudet). ”Det hemmelige språket” tar utgangspunkt i en kronikk om fagspråk som stod på trykk i Forskerforum i oktober 2009.