Forfatterarkiv: Reidun Anne Johannessen

Ordløse og maktesløse – Markedsspråket avkler oss vår menneskelighet

«Det er noe skjønt ved dette å ødelegge ord. Det store svinnet omfatter naturligvis verb og adjektiver, men det fins hundrer av substantiver som en også kan kvitte seg med».

Ordene tilhører ikke ledelsen ved enkelte universitetssykehus, som har begynt å kalle pasientene for kunder. De tilhører ikke skolebyråkrater som foretrekker «brukere» i stedet for elever, eller «resultatenhetsleder oppvekst» for rektor. Og det er ikke politikernes tåkelegging av manglende resultater som skjules av formuleringen «vi er inne i en god prosess», som beskrives her.

George Orwells 1984
Ordene tilhører den litterære skikkelsen Syme, filolog og spesialist i nytale i romanen 1984, som ble skrevet av George Orwell i 1949. I nytale blir ordforrådet stadig mindre. Det endelige målet er å redusere alle begreper til nøyaktig ett ord, så ingen bibetydninger eller sideassosiasjoner står igjen. Gjennom begrensning av menneskenes bevissthet og tankeområde, blir det umulig å begå såkalte tankeforbrytelser i det totalitære samfunnet handlingen utspiller seg i. I Orwells roman er språket et redskap for å ensrette samfunnet, på bekostning av enkeltmenneskers frihet, personlighet og handleevne.

Gjenspeiles i språket
Sånn er det heldigvis ikke i vårt samfunn. Etter den kalde krigens avslutning, har en stor andel av Europas befolkning fått igjen friheten og handleevnen, bokstavelig talt. Dette gjenspeiler seg i språket. Vi har «markeder», «kunder», «service», «shopping», «forbrukere» på grasrotplanet. Lenger opp sitter «managementet». Noen steder har man til og med «walking management», dvs. at sjefen(e) tar seg turer på gulvet for å se hva de ansatte gjør, og for å være «hands on», som ikke dreier seg om håndspåleggelse (det tilhører «new age»). «Managementet» må ha en «agenda». På den «agendaen» står det blant annet «kick off – events» (kjempegøyale startopplegg), «teambuilding» (f.eks. å rafte i Sjoa), og personlig «coaching» (veiledning som kan gå langt utover arbeidsoppgavene, og inn i ekteskapet og kolesterolinnholdet i blodet ditt).

Særlig uhipt
Begrepene tilhører finansverdenen, der pene, veltrente mennesker går komfortabel-travle rundt i kontorlandskapene sine. Det har vi sett på TV. Men den norske gjennomsnittslønnstaker er stort sett i den offentlige delen av arbeidslivet. Særlig uhipt er det i sektorene utdanning, helse- og eldreomsorg, med snørrunger og oldinger. Men markedsspråket har begynt å sige innover disse områdene også.

Det er som om de fine skinnende business-management ordene har begynt å kaste sin matte, forkrommede avglans på språket og kryssfinerbokhyllene i de uhippes leir. Barn og gamle mennesker som ofte kaller en spade for en spade, og ikke et graveredskap, soler seg i glansen av nyvakker språklig utsikt. I rett-fra-levra-tale sier man «barnehagebarn», «elever», «lærer», «syke», «sykehjem eller gamlehjem». I nyspråket heter det «brukere», «pedagogisk ansatte», «coacher», «bo- og behandlingssentre».

Nyspråket
Det skinner sånn av nyspråket! Man blir blendet og mister gangsynet, men det gjør kanskje godt? Det utilslørte er smertefullt, og det er «kostnadskrevende» for samfunnsøkonomien. Rett-fra-levra-språket innebærer mye bal for moderne, effektive mennesker. Vi kan se på en «case» fra eldreomsorgen. Eldre og pleietrengende personer bor i dag på «bo- og behandlingssentre». Det er hyggeligere og mindre ressurskrevende enn «sykehjem». Ordet «syk» er ubehagelig, og assosieres med tidkrevende og kompetent pleie og omsorg. Ordet «hjem» er koselig, med frihet, ro og trivsel. Men det er også et svært krevende ord. Og begge ordene er «kostnadskrevende», dersom de skal belyse praksis.

Det er fristende å ty til en «case» fra undervisningssektoren også. For å være «hands-on» har man innført brukerundersøkelser i bøtter og spann, for at «brukerne» (elevene) skal kunne uttrykke sin misnøye med læreren. «Managementet», eller «resultatenhetslederen» finner på sine «skolevandringer» (det samme som «walking management») kanskje ut at læreren ikke etterkommer «brukerens» behov.

Elevare
Ordet «elev» kommer av latinske «elevare» som betyr «å oppdra/å opplyse». Det er lite forenlig med «bruker»-begrepet. En «elev» er underlagt en annens oppdragelse og undervisning. Det er noe uferdig og udannet over å være «elev». Begrepet innebærer mange trasige assosiasjoner til strev og utvikling. Da er det noe helt annet å være «bruker», som egentlig er en kortform av «forbruker». Mer trenger man vel egentlig ikke å si.

Bad news
Ordet «lærer» byttes ut med «coach», men man kan ikke kjøpe seg lærerutdanning på helgekurs. Man må gå mange slitsomme år på høyskole og universitet. «Coach» er hentet fra idrettsverdenen, der språket skinner som olympiske gullmedaljer. «En coach har en coachende væremåte – det kan være viktigere å respektere den andres ståsted enn å formidle egne tanker og løsninger», leser vi i reklamen for et av «kompetansehusene» (dvs. skolene). Lærere har en lei tendens til å formidle egne tanker og løsninger, fordi de tror at det kan ha verdi for et yngre menneske å få lytte til synspunkter og erfaringer fra en som har brukt en god del år på å studere og sette seg inn i et fagområde. Men da må «brukeren» være «elev», og det er «bad news» for en selvbevisst tenåring.

Gjør vondt
Gjør nyspråket tilværelsen mer komfortabel? «Det är synd om menniskorna!» heter det i August Strindbergs Ett drömspel. Sant og visst. Det gjør vondt å leve, og kanskje er det sånn at man gjennom å redusere og fordumme språket, et av de sterkeste kjennetegn på det menneskelige, oppnår at livet gjør mindre vondt?

Dikterne Olav H. Hauge og Tor Jonson skrev begge om ord. Førstnevnte i diktet «Eit ord» der ord er som steiner i elva, man må ha mange for å kunne komme over. Den andre fremhever at «eit ord er eit under» og at «ordet er evig». Olav H. Hauge mente kanskje at det er viktig å ha mange ord og språklige nyanser for å nå frem til andre mennesker? Tor Jonson kan ha vært opptatt av at ordene skal behandles med respekt, fordi deres betydning er så stor. I Håvamål leser vi at det viktigste som står igjen etter oss er ordet: «Dom om daudan kvar». I Bibelen er ordet det første som oppstår, og det er guddommelig: «I begynnelsen var ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud».

Redusert betydning
Ved å ta vekk nyanser og redusere ord og begrepers betydning, trer vi ut av den smertefulle menneskehammen, litt etter litt. Til slutt står vi der som «brukere», og ligner litt på den nye skiltpersonen som markerer fotgjengerfeltene. Avkledd både hatt og kjønn, billige i drift, enkle å ha med å gjøre, både ordløse og maktesløse.

Reidun Anne Johannessen er cand.philol. i nordisk språk og litteratur. Hun arbeider som lektor i norsk ved Oslo voksenopplæring, avd. Skullerud. Innlegget stod på trykk i Aftenposten 22. februar 2010.