Forfatterarkiv: Trude Ringheim

Bye, bye Olsenbanden

Hansen, Olsen, Johansen og Jensen er bare så ut.

Naboen i blokka vår var en beskjeden mann. En dag kunne han stolt fortelle at myndighetene hadde godtatt hans søknad om navnebytte. Andersen ble Tunqvist med q. Deretter benyttet han enhver anledning til å si og skrive sitt nye, lyriske etternavn. Jeg husker at noen uttalte «Tunqvist» fjollete for å demonstrere at slikt navnesnobberi var latterlig. En gang Andersen, alltid Andersen. Jeg tenkte at naboen ble en annen med så vakkert navn.

En gang Hansen, ikke lenger Hansen. Aftenposten har opptelling: I 1994 var det 63824 personer som het Hansen, 58587 Olsen og 57412 Johansen. Hansen har sunket med 8564, Olsen med 7092 og Johansen med 5649. Hansen-døden hadde inntruffet enda raskere hadde det ikke vært for den standhaftige, eldre generasjonen. Yngre folk leter fram gamle tanter og oldeforeldre med snobbete navn. Vi vil smykke oss – og våre barn – med spesielle navn for å framstå unike og interessante. Den nye navneloven (2003) gir Hansen mulighet til å børste støv av tippoldeforeldres navn, og selv ihuga feminister konverterer til ektemannens familie for å unnslippe eget «sein»-navn. Men Inger-Lise Hansen (KrF) het Hansen også før hun giftet seg med David Hansen, og Kristin var Halvorsen før hun ble kjæreste med Charlo Halvorsen.

Farvel til hvermannsen. Hansen er et patronymikon, altså avstamningsnavn som er basert på fars fornavn. «Sen» var motebølge på 1800-tallet, da man ville distansere seg fra fattigslige gårder og bygda. Berg, Brattestø, Foss, Hol, Haug, Midttun, Sæter, Vik, Øy og Ås ble til Olsen eller Olsson, og skulle det være ekstra fint ble det Ohlzen. Skipsrederne skaffet seg navn som Wilhelmsen og Fredriksen, og bergensfiffen hadde for lengst lagt seg til med tyske håndverkere som Fleischer og Schumacher. Der i byen bør man helst hete Mohn, Mohr, Friele og Grieg for å være med i det gode selskap, eller fru Fitte-Foss som enkelte bergensere sier.

På snobbetoppen ligger adelsnavn som Løvenskiold, Treschow, Anker, Jarlsberg og Tetzschner, selv om Høyrepolitiker Michael Tetzschner har droppet det adelige von. Nicolai Astrup (H) eller Anniken Huitfeldt (Ap) mistenkes aldri for ordinær familiebakgrunn. Gode embetsmannsnavn som Prytz, Motzfeldt, Rieber, von der Lippe, Kielland, Munthe, Heuch, Høegh eller Gahr Støre møter bekreftende nikk, og landet styres som kjent av stoltenbergene.

Sosiologen Nils-Fredrik Nielsen kunne i «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter» opplyse at Anette Seip er et typisk 68-navn. Og Mads Langballe Heyerdahl. Deres barn heter Camilla, Christian og Thomas. Men siden opprørerne fra gode borgerhjem svermet for keramikk og tekstilkunst, dukket også Guro, Jo og Kaja opp. Nielsen skriver at generasjonen også her demonstrerte sine evner til å forene motsetninger – embetstradisjon og myk bygdekultur – når barnet ble kalt Simen Sommerfeldt og Guri Borchgrevink på navnedagen.

Navneklatringen er mer hemningsløs i dag. Nå får små jenter poetiske navn som slutter på -a. De heter Emma, Alma, Alva, Thea og Thelma, mens guttene påføres bibelske Lucas, Noah, Markus, Matheo eller Liam. Alle får spesielle navn – det vil si: de samme spesielle navnene. Så følger minst to etternavn etter mor, far og tippoldefar som sprenger alle offentlige skjemaer. Stadig flere bruker bindestrek, særlig hvis de heter Hansen eller Nilsen. Hansen alene oppfyller ikke våre sosioestetiske behov. Hansen må dø.

Trude Ringheim er journalist i Dagbladet. Innlegget er tidligere publisert i Dagbladet.