Kategoriarkiv: fagspråk

Solheim svartelister mystiske midler

Hvordan var det, var vi for eller mot folk i fattige land? Det er ikke lett å forstå når byråkratene snakker om at «målet for arbeidet har vært å bidra til utviklingsagendaen globalt ved å ta fatt på eksklusjon som en mekanisme for å holde folk i fattigdom.»

Og hvilken tulling i byråkratiet var det som fant på å kalle penger for midler?

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim vil gjøre verden forståelig for folk flest. Med 2400 ansatte er Utenriksdepartementet (UD) en liten verden i seg selv. Ryktene vil ha det til at diplomatene bruker mange ord uten å si noe helst. At vi er vage, sier enkle ting på en vanskelig måte og bruker mange fremmedord og forkortelser.

Det er litt sant. Det er mange vanskelige ord. Solheims stab begynte å samle opp de rareste.

Snakk norsk
Det hele begynte en novemberdag i 2009.

Solheim kalte inn hele UD og Norad til allmøte. Mot slutten kom han til en personlig hjertesak. Han ba alle ansatte unngå fremmedord, forkortelser og tungt fagspråk.

- Skal vi være med i en offentlig debatt, må vi snakke norsk. Legg bort alle forkortelser. EU, FN og USA kan gå, men der går grensa. Vi må snakke og skrive slik at enhver pensjonist eller elev på videregående som er interessert kan forstå det, sa Solheim.

Da nytter det ikke å «bidra til utviklingsagendaen globalt ved ta fatt på eksklusjon som en mekanisme for å holde folk i fattigdom».

Svartelisten
Listen over fy-ord vokser stadig. Det er ord som gjør det vanskelig å huske hvorfor det er viktig å bry seg om det som skjer utenfor Norges grenser. Mange kan enkelt oversettes til vanlig norsk.

Her er fem på topp-listen min: intimidering, diaspora, totaliteten, bilateralisering og prolongering. Men vi har 240 ord til. Så langt.

 

Til og med Språkteigen kom på besøk og fniste av svartelisten.

Enda enklere
Og 25. januar 2010 var vi i gang. Solheim skulle bli enda enklere. NTB klasket til med tittelen Solheim skriver enklere.

UD har alt å vinne på å uttrykke seg klart og begripelig. I 2010 bruker vi 27 milliarder kroner på bistand. Det er viktig at folk skjønner hva pengene går til. Et klart språk hjelper å få budskapet fram. Det er vi sikre på.

Kommunikasjonsrådgiverne i Solheims stab i UD jobber med prosjektet «Enda enklere». Alle pressemeldinger og nyheter om bistand og utvikling skal være lett å lese.

Like enkle som Se og Hør
Vi tester hvor forståelige og lesbare tekster er før de publiseres. Det skjer blant annet ved hjelp av den mest brukte kalkulatoren for lesbarhet (Liks).

Minst halvparten av tekstene skal ha verdien «lettlest» (liks under 40). Det er det samme som tekst i ukeblader. Resten skal ikke være vanskeligere enn «middels vanskelig» (40-50). Det er det samme som tekst i aviser. Ingen tekster skal lenger ha en verdi som er vanlig for tekster fra staten (50-60). Og vi forteller om det i slutten av alle pressemeldinger og nyheter om bistand og utvikling. Se det siste eksempelet her.

Triks med Liks
Liks har sine begrensninger. Den sjekker bare hvor lange ord og setninger er. Den sjekker ikke om teksten i seg selv er god. Men det er et godt verktøy for oss som jobber med kommunikasjon. Sammen med fagfolka sørger vi for at det vi skriver er godt tenkt og riktig. Liks tester hvor lettlest teksten er. Og det gir oss en god oversikt over hvor enkle vi er.

Så langt har vi nådd målet om at ingen tekster om bistand og utvikling er så vanskelige som vanlige tekster fra staten. Faktisk er hele 90 prosent av tekstene like lettleste som iukeblader.

Nynorskandelen er også økt betraktelig. I 2009 hadde UD en nynorskandel på labre 15 prosent. Så langt i år er 57 prosent av nyhetene om utvikling og bistand på nynorsk.


Mystiske midler
Men fremdeles snakker byråkratene om midler. Til og med enkelte politikere slår om seg med disse mystiske midlene.

Vi vil ta andre midler i bruk. Vi vil bruke penger. Vi vil være lett å forstå.

Den eneste som burde være flinkere enn oss er kanskje klarspråkentusiast og barneminister Audun Lysbakken. Klarer han å snakke like enkelt som ei barnebok?

Den siste pressemeldinga fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLID) er «Trygge grenser for barn i barnevernsinstitusjoner». Den er likset til 49, så vidt under grensa for en vanlig vanskelig tekst fra det offentlige. For å være like lettlest som ei barnebok burde den vært halvparten så vanskelig. Tar den blide ministeren utfordringen?

PS:
Solheims rådgivere bruker Liks til å teste hvor enkle tekster er å lese. Denne bloggen har en verdi på 33. Det er det samme som i ukeblader. Les mer om kampen for et enklere språk i staten hos Klarspråk.no.

Ragnhild H. Simenstad er kommunikasjonsrådgiver i Utenriksdepartementet.

Norwenglish for internasjonalisering hjemme

Er det å snakke engelsk på jobben og å bruke engelsk i undervisningen med på å gi oss internasjonale impulser og et rikere tilbud? Det som er sikkert, er at det norske fagspråket taper slag etter slag i kampen mot engelsk i høyere utdanning.

Denne høsten har jeg fått lede et spennende arbeid med å etablere språkpolitiske retningslinjer for godt språk på Norges Handelshøyskole (NHH), i en situasjon hvor vi som institusjon ønsker å bli enda mer internasjonale. Jeg fant derfor ut at det var på tide å jobbe meg igjennom stortingsmeldingen om internasjonalisering av utdanning. Det resulterte i mixed feelings.

Internasjonalisering hjemme har blitt et buzzword i høyere utdanning i det siste, noe som er understreket i St.meld. nr. 14 Internasjonalisering av utdanning. Der argumenteres det for at det er viktig med mer engelsk, slik at de av oss som ikke har anledning til å reise på utenlandsopphold, skal bli internasjonalisert. Det å utvikle den internasjonale campus er et sentralt mål, blant annet gjennom å opprette flere kurstilbud på engelsk. Dette er viktig for å heve kvaliteten i høyere utdanning, hevdes det. Etter febrilsk leting i teksten må jeg konstatere noe bekymret at meldingen faktisk ikke diskuterer utfordringen som ligger i å endre undervisningsspråket i høyere utdanning til engelsk, annet enn at en tar til orde for at engelskkompetansen blant de ansatte bør heves.

Bare så dere ikke misforstår: Engelsk er faget mitt, og jeg mener selvsagt at det er viktig med en solid engelskkompetanse i et samfunn som er så internasjonalt som vårt. Men det er et stort MEN her.

NHH dras i meldingen fram som et eksempel på en institusjon hvor en har klart å bli mer internasjonal. Vi har et utbredt nettverk av samarbeidsavtaler for utveksling, og ikke minst har vi etablert rene engelskspråklige masterprogram. Det gjør at vi klarer å rekruttere stadig flere utenlandske ansatte og studenter til Bergen. At dette er bra og et viktig steg mot å nå NHHs strategiske mål om internasjonalisering, er jeg helt enig i. Utfordringen for språkutvalget vårt blir imidlertid å overbevise våre kollegaer om at dette ikke må gå på bekostning av den språklige kvaliteten. Vi ligger allerede på etterskudd og har en solid jobb å gjøre for å endre holdninger og skape en bevissthet rundt språkbruk og effekten den har på dem som vi kommuniserer med.

Det kan virke som om stortingsmeldingen setter likhetstegn mellom kvalitet og det å undervise på engelsk, eller, som en internasjonalisert foreleser kanskje ville sagt, detexecuter samme kvalitet. Men er det at foreleser snakker om private equity-områdenebuyout og venture eller corporate governance til studenter som følger et norskspråklig utdanningsprogram, et tegn på kvalitet? Eller vil det øke studentenes learning outcomeat det foreleses på engelsk? Og blir vi dermed mer internasjonale?

I løpet av utdanningen vil studentene gradvis få en forståelse av hva som ligger icorporate brandingen og mergeren, men det kan tenkes at de ville forstått det enda bedre og kjappere dersom vi kalte det merkevarebyggingen og fusjonen. Men å ubevisst skifte undervisningsspråk fra norsk til engelsk i kurs etter kurs, eller å bruke engelske faguttrykk i en ellers norskspråklig undervisningssituasjon i internasjonaliseringens navn, bør ikke ses på som kvalitetsfremmende. At det kan være en dyd av nødvendighet er en annen sak.

En annen utfordring er at høyere utdanning også har ansvar for å formidle kunnskap til norsk samfunns- og næringsliv. Det er ikke nødvendigvis slik at resten av samfunnet forstår hva hedge funds er for noe, selv om det fungerer godt i stammespråk blant fagspesialistene. Dette uttrykket har dukket opp jevnlig i avisene i forbindelse med finanskrisen de siste månedene. Hadde journalistene enkelt kunne finne ut at et dekkende norsk uttrykk kunne være risikotakingsfond og dermed brukt dette, ville det blitt lettere for alle å forstå at det her er snakk en investeringstype som ikke er noe for de av oss som liker sikker avkastning på sparepengene våre.

En kommentar til slutt: Jeg har tillatt meg å bruke begreper fra økonomisk-administrative fag som eksempler fordi det er disse jeg kjenner best. Men det betyr ikke at økonomene er de eneste som bruker norwenglish med den største selvfølgelighet. Upresis og dårlig språkbruk hos en økonom kan være problematisk nok. Verre er det selvsagt når leger og ingeniører kommuniserer slik at liv og helse står i fare. Men det får være en annen historie.

Og om du synes at noen av uttrykkene i teksten er vanskelige å forstå, eller irriterer deg over mix mellom norsk og engelsk, så kan jeg bare si: Get used to it, vi lever i et internasjonalt samfunn.

Marita Kristiansen er førsteamanuensis i engelsk fagspråk ved Institutt for fagspråk og interkulturell kommunikasjon ved Norges Handelshøyskole. Hun forsker på fagspråk og terminologi innen økonomisk-administrataive fag og leder denne høsten NHHs utvalg for å etablere språkpolitiske retningslinjer. Hun er også medlem av Språkrådets fagråd for terminologi og fagspråk.

Det hemmelige språket

Fagspråk er en snodig ting. Det kan inneholde mange rare, fine og uforståelige ord. Og la oss innrømme det med en gang: Uforståelige ord høres ofte svært imponerende ut. I tillegg er det utrolig morsomt å mestre fagspråk, og det skaper et solid fellesskap med likesinnede. Men fagspråk kan også skape distanse, avle frykt og gjøre tingene unødig komplisert. Og det står til tider svært langt fra det språket som folk flest skjønner. For en fersk doktorgradsstudent (les: meg) ble det et kurs i medietrening ved NTNU som fikk fram den virkelige kontrasten mellom fagspråk og folkespråk. Fra første stund fikk vi bryne oss på et par kritiske journalister med stor kunnskap om folkets språk. Og mitt tema for doktorgraden – brukermedvirkning i psykisk helsevern – fikk til dels hard medfart. ”Nei, dette kan du i alle fall ikke bruke”, var dommen over første forsøk. Og jeg skjønner i grunnen hvorfor. For hva i all verden er en bruker? Og hva betyr medvirkning? Og er det virkelig mulig å finne mer romslige, ulne, tannløse ord i hele den norske ordlisten?

I løpet av første kurstime ble ordet ”brukere” omformulert til ”pasienter og pårørende”. Medvirkning ble raskt endret til ”å være med og bestemme”. ”Psykisk helsevern” ble hetende ”psykiatri”. Jeg ble kort sagt strippet for alle de fine og trygge ordene jeg var vant til. Og denne prosessen ga meg en snikende og ubehagelig følelse av å bli avkledd. For det er mye beskyttelse i de ordene vi er vant til å bruke. Det er svært beroligende å bruke ord som omfatter akkurat passe mye, som er nyanserte, og som rommer det kompliserte temaet en ivrig student strever for å pakke hodet sitt rundt. Og så kommer erfarne mediefolk og sier rett ut at dette skjønner de ikke bæret av!

Den språklige snuoperasjonen ble ikke enklere av at jeg hadde tilbrakt de siste dagene før kurset i intens fordypning foran PC-en med utmeislingen av en engelsk fagartikkel. Gullstandarden i slike artikler er en forutsigbar rad av nøyaktige, fortettede setninger hvor strevet med å veie hvert enkelt ord kan kaste en stakkar ut i timer med utmattet gråt. Det å uten forvarsel bli tvunget å bruke ord som er forståelige og dagligdagse, ga meg derfor umiddelbart ingen spesielt god følelse. Der og da kjente jeg at det jeg forsker på, ble framstilt som noe banalt, trivielt og svart-hvitt. Og det er unektelig nokså demoraliserende å arbeide hardt i tre år med noe som du egentlig kan forklare på to minutter til naboen – mens du raker i hagen. Så enkelt er det jo tross alt ikke.

I ettertid har kurset blitt en viktig påminnelse om at verken jeg eller det jeg arbeider med skal leve i en liten hule med velkjente likesinnede som snakker akkurat det samme språket. Fagspråk er en god ting, og det å finne nøyaktige og nyanserte ord er helt avgjørende. Men det hjelper ikke dersom ingen andre skjønner hva vi snakker om. Da blir fagspråket som det hemmelige språket vi fant på i barnehagen – det språket som bare skulle være for de ytterst få medlemmene i den like hemmelige klubben vår. Et hemmelig språk gjør unektelig verden svært trygg og trivelig, men en slik verden blir også veldig, veldig liten!

Marit By Rise har en mastergrad i psykologi, og arbeider for tiden som doktorgradsstipendiat ved NTNU i Trondheim, Institutt for samfunnsmedisin. Hun forsker på brukermedvirkning i psykisk helsevern (eller: pasienters og pårørendes påvirkning innenfor det psykiatriske helsetilbudet). ”Det hemmelige språket” tar utgangspunkt i en kronikk om fagspråk som stod på trykk i Forskerforum i oktober 2009.