Kategoriarkiv: fokus

Meningsløsheter

Jeg minnes en personlig øvelse jeg gjorde som barn, en privat barnelek, kan du si. Den gikk ut på at jeg sa et ord igjen og igjen, helt til det ikke lenger hadde noen mening. Du kan prøve selv. Si mange ganger etter hverandre: syltetøy, syltetøy, syltetøy osv. Det er som om lydene etter hvert dekker over innholdet. Og brått sitter du igjen med bare skallet av et ord, med bare en tom frase.

Tomme fraser oppstår ofte når ord gjentas og gjentas. Bare spør politikere. Mange av dem kan kunsten å si ord så mange ganger at folk ikke lenger får med seg innholdet, men på grunn av den rolige eller engasjerte stemmen fremdeles tror at det er klok tale.

Et annet felt der dette fungerer er i de lærdes kretser. Det vet jeg. For jeg tok engang mellomfag i historie på et herværende universitet. Eksamen besto av flere deloppgaver, noen på åtte timer, noe på fire. Én av de kortere oppgavene ba meg om å gjøre rede for Venstres historie mellom 1890 og 1910. Jeg innså straks den nakne sannheten: jeg hadde ikke peiling. Langt bak i minnet lå navnet Johan Sverdrup, men jeg mente å huske at han døde før den etterspurte tidsepoken. Og dett var dett.

I et kortvarig anfall av ærlighet skulle jeg til å levere blankt. Men så tenkte jeg at jeg likevel ikke hadde annet å gjøre de neste fire timene, så jeg kunne jo like godt skrive noe. Og gjorde så. Jeg begynte med noen vakre ord om arven etter Johan Sverdrup, bla, bla, bla og fortsatte deretter med linje etter linje, fullt av vendinger som ”sett i lyset av”, ”tatt i betraktning at”, ”på den ene siden (prikk, prikk, prikk) og på den annen” eller ”med tanke på”, vendinger som ga meg rikelig anledning til å trekke inn både dette og hint som ikke hadde det ringeste med saken å gjøre. Så leverte jeg. Og sto. Det ble ikke noen bra karakter, men jeg sto, folkens!

Det får være opp til høyere makter å bestemme om det er eksamensjuks, foreldet er det uansett.

Men idéen til dette kåseriet fikk jeg ikke av politikere eller av min dårlige samvittighet for begåtte studiesynder. Ideen kom da jeg var på en større butikk her om dagen. Der legges det vekt på kvalitetssikring. Man gjør ikke bare kundeundersøkelser, men trekker konsekvensene av det. De mange nyttige tilbakemeldingene avfødte følgende plakat ved inngangen:

«Vi har valgt å fokusere på følgende områder:
1.    1.         Noe du ikke finner? Spør oss, så hjelper vi deg.
2.    2.         Skal du bytte en vare? Spør etter ansvarlig person.
3.    3.         Velkommen til oss»

Allerede ordet fokus mangler et innhold, ettersom det er et punkt og derfor ikke har noen utvidelse i rom. Da kan det ikke undre noen at det det fokuseres på heller ikke er noe. Butikkens tre kløktig utarbeidede punkter kan sammenfattes slik: Vi gjør jobben vår og det er fint hvis du vil handle hos oss. Og for å si akkurat det behøves det knapt en kundeundersøkelse som koster vet ikke hva i penger og menneskelig innsats. Hele plakaten har samme verdi som å forkynne at vann flyter eller at strikkepinner er stivere enn meitemark.

Som barn gjentok jeg ord til de ble tomme. Kanskje det finnes en motøvelse: si ordet mening én gang, så sier du det ikke mer så mange ganger som mulig, og det skal du gjøre helt til dets innhold står klart for deg.

Det er å håpe at meningen med ordet mening da kan tre frem for deg. Ellers forblir det meningsløst.

Godi Keller kommer opprinnelig fra Sveits og er medarbeider i Pøbelprosjektet. Han har skrevet en bok om pedagogikk og samlet noe over 30 kåserier i en bok under tittelen “Tvil i fred”. Han holder også kurs og foredrag for lærere og foreldre i barnehager og skoler i Norge.

Mye forholdisme i det nye planverket

Språkteigen er et kjekt program, og i fjor hadde de et program om arbeid med enklere språk i staten. “Hun observerer at kansellispråket er på vei ut, men at vi i stedet har fått lange, innvikla setninger med moteord som ‘fokus’, ‘perspektiv’ og ‘i forhold til’”, sto det i programomtalen da Margrethe Kvarenes i Språkrådet var gjest.

Nysgjerrig som jeg er, har jeg sett på hvordan de nye nasjonale retningslinjene for de nye grunnskolelærerutdanningene klarer seg. Jeg fant 9 treff på “fokus”, 37 treff på “perspektiv” og 14 treff på “i forhold til” i retningslinjene for 1-7-utdanningen – et dokument på 76 sider. Her er treffene på “i forhold til” i 1-7-utdanningen:

* “Retningslinjene er utfyllende i forhold til forskriften og skal være førende for institusjonenes programplaner.”
* “Lærere må kunne tilpasse opplæringen i forhold til mangfoldet i elevgruppen.”
* “Gjennom utdanningen skal det tilrettelegges for progresjon i forhold til forventet læringsutbytte tidlig i studiet.”
* “Studenten kan vurdere skolen i forhold til samfunnsmandatet.”
* “Studenten kan anvende fagkunnskap didaktisk og reflektert i forhold til gjeldende læreplan for grunnskolen og kritisk vurdere egen undervisning.”
* “Studenten kan reflektere over egen læring og praksis i forhold til etiske grunnverdier og skolens ansvar for barn og unges personlige vekst.”
* “Studenten har forståelse for betydningen av læringsfremmende vurdering, også sett i forhold til utvikling av de grunnleggende ferdighetene på barnetrinnet.”
* “Studenten kan kritisk vurdere egen faglige praksis i forhold til gjeldende læreplan i engelsk for grunnskolen og gjennomføre et utviklingsorientert og praksisrettet fordypingsprosjekt.”
* “Studenten kan reflektere over egen læring og praksis i forhold til etiske grunnverdier og skolens ansvar for barn og unges personlige vekst i et historisk perspektiv”
* “Studenten skal få erfaring med varierte arbeidsmetoder og ulike materialer som gir læringsutbytte i forhold til kravene i gjeldende læreplan for 1. – 7. trinn i grunnskolen.”
* “Gjennom studiet skal studenten videreutvikle egen praktisk ferdighet i faget og få erfaring med et utvalg av materialer og arbeidsmåter som gir læringsutbytte i forhold til læreplan for grunnskolen med særlig vekt på barnetrinnet.”
* “Studenten kan være en god rollemodell for elevene i forhold til ulike kulturelle og sosiale måltidskontekster.”
* “Faget skal vise at naturvitenskapelige og teknologiske vurderinger gjøres i forhold til etiske verdier og idealer.”
* “Studenten kan kritisk vurdere egen faglige praksis i forhold til gjeldende læreplan i samfunnsfag i grunnskolen.”

Ikke alle disse er like ille. Men når det for eksempel sies at “Studenten kan være en god rollemodell for elevene i forhold til ulike kulturelle og sosiale måltidskontekster”, betyr det da at studenten skal være en bedre rollemodell for elevene enn ulike kulturelle og sosiale måltidskontekster? Eller har man kommet i skade for å bruke “i forhold til” der man burde ha brukt “relatert til” eller rett og slett “i”?

Et “perspektiv”-eksempel til slutt: “I emnet arbeider ein vidare med dei åtte fagemna, samstundes som ein går nærare inn i nokre av dei og/eller arbeider med dei i eit særskilt perspektiv.” Hva er forskjellen på å gå nærmere inn på noen av dem og å arbeide med dem “i et særskilt perspektiv”?

Bjørn Smestad er lærerutdanner i matematikk ved Høgskolen i Oslo og interessert i språk. Han har bloggen Lærerutdanneren Bjørn.

Fokus i forhold til språk

Ja, med den overskrifta har du vel alt skjøna kvar dette ber?
På slutten av 90-talet hadde eg i oppdrag å språkvaska eit politisk program. Det var ein lang og dryg tekst om kva avsendaren ville setja i verk. Nokså tidleg i teksten la eg merke til at det skulle setjast ”fokus” på alt mogleg. Det var ”stort fokus”, ”breitt fokus” og eg veit ikkje kva. Først vart eg, som stundom er ein ivrig fotograf, irritert over alt dette fokuset. Og aldri var det ”skarpt fokus”, slik det ville høva seg for ein fotograf. Vel, eg skreid til verket og slo på søkjefunksjonen i programmet, fann 22 førekomstar av ”fokus”. Éin stad fekk det stå att, i resten av tilfella fann eg andre formuleringar. Det var ein fryd å leita i mangfaldet av moglege ord og uttrykksmåtar. Vi kan jo setja søkjelys på, via særskild merksemd, leggja vekt på, prioritera (tenk det, du!), setja øvst og så bortetter.

Sidan 90-talet har mange teke tak i bruken av ordet fokus. Vi har vore irriterte, vittige, kåsert, kva du vil. Utan resultat.

I den seinare tida har nok mange lagt merke til at eit anna språkleg ”virus” breier om seg. Bruken av ”i forhold til” vil mest ingen ende ta. Dette er ei formulering som høver til samanlikning, men no framstår det frå mange munnar som språkleg overflødig søl som ikkje betyr noko som helst. Alt mogleg er ”i forhold til”, det vert nytta framfor alle ledd i opprekning osb. Kvar kjem dette frå? Ikkje veit eg, berre at det irriterer. Det kan vera tale om ei nyhendesending, eit magasinprogram på radio eller liknande. Av og til lagar eg ein liten ordbingo når eg lyttar til Dagsnytt 18. Det tek ikkje lang tid å få bingo på slike formuleringar som ”i forhold til”. Det er mest så eg tek til å sakna ”synergieffekt”…

Set du tann for tunge når du er i ferd med å sleppa ut f-ord som ikkje er rekna for å vera pent språk? Prøv kvar gong desse to held på å spretta ut mellom framtenner og underleppe òg. Eller slettetasten når du skriv…

Har dette noko med klarspråkstematikk å gjera? Det er mogleg det ikkje gjer tekstar, munnlege som skriftlege, særleg vanskeleg tilgjengelege. Likevel gjer det språkhandlinga uklar. Ikkje minst bryt det med ein viktig føresetnad for effektiv kommunikasjon, at lesaren eller lyttaren ikkje skal kjeda seg. Tomheiter og klisjear skaper irritasjon og friksjon for mottakaren.

Norsk språkkultur har ein stor føremon i at vi har to målformer, nynorsk og bokmål. Dette er ein ressurs som er nyttig når ein skal leita etter mangfald i seiemåte og ordtilfang. Eg opplever ofte at bokmålsbrukarar peikar på at dei har likt eit ord eller ei formulering eg har nytta. Dei seier då i same slengen at ”det er så fint på nynorsk” eller ”på dialekt”. Men når ein så ser etter i bokmålsordboka, kan dei same orda nyttast òg i bokmål. Det må bety at vi over tid har snevra inn språkbruksvariasjonen for bokmålet.

Eg finn stor glede i å pendla fram og tilbake mellom målformene, mangfaldet i språket og ulike sjangrar og tradisjonar. Nokre gode nyord kan òg bli til under marsjen. Det dreiar seg då ikkje om å stri med bøyingsformer, men om glede over dei språklege ressursane.

I år er det 125 år sidan Stortinget gjorde det såkalla jamstellingsvedtaket, som førte til at landsmål, seinare nynorsk, vart eit offisielt skriftspråk i Noreg. Tenkte eg skulle feira litt med å byda folk til å leita opp meir av mangfaldet i den norske ordskatten, eg. For eit variert og klisjéfattig språk er ikkje den låkaste nista vi byr dei vi deler tankane våre med.

Berit Rekve er leiar for Mediemållaget og Dei nynorske mediedagane. Til dagleg er ho tilsett som informasjonsrådgjevar i Studieforbundet Folkeuniversitetet. Ho har bloggenMed hatten på rette staden og kan følgjast på Twitter.