Kategoriarkiv: framandspråk

Norwenglish for internasjonalisering hjemme

Er det å snakke engelsk på jobben og å bruke engelsk i undervisningen med på å gi oss internasjonale impulser og et rikere tilbud? Det som er sikkert, er at det norske fagspråket taper slag etter slag i kampen mot engelsk i høyere utdanning.

Denne høsten har jeg fått lede et spennende arbeid med å etablere språkpolitiske retningslinjer for godt språk på Norges Handelshøyskole (NHH), i en situasjon hvor vi som institusjon ønsker å bli enda mer internasjonale. Jeg fant derfor ut at det var på tide å jobbe meg igjennom stortingsmeldingen om internasjonalisering av utdanning. Det resulterte i mixed feelings.

Internasjonalisering hjemme har blitt et buzzword i høyere utdanning i det siste, noe som er understreket i St.meld. nr. 14 Internasjonalisering av utdanning. Der argumenteres det for at det er viktig med mer engelsk, slik at de av oss som ikke har anledning til å reise på utenlandsopphold, skal bli internasjonalisert. Det å utvikle den internasjonale campus er et sentralt mål, blant annet gjennom å opprette flere kurstilbud på engelsk. Dette er viktig for å heve kvaliteten i høyere utdanning, hevdes det. Etter febrilsk leting i teksten må jeg konstatere noe bekymret at meldingen faktisk ikke diskuterer utfordringen som ligger i å endre undervisningsspråket i høyere utdanning til engelsk, annet enn at en tar til orde for at engelskkompetansen blant de ansatte bør heves.

Bare så dere ikke misforstår: Engelsk er faget mitt, og jeg mener selvsagt at det er viktig med en solid engelskkompetanse i et samfunn som er så internasjonalt som vårt. Men det er et stort MEN her.

NHH dras i meldingen fram som et eksempel på en institusjon hvor en har klart å bli mer internasjonal. Vi har et utbredt nettverk av samarbeidsavtaler for utveksling, og ikke minst har vi etablert rene engelskspråklige masterprogram. Det gjør at vi klarer å rekruttere stadig flere utenlandske ansatte og studenter til Bergen. At dette er bra og et viktig steg mot å nå NHHs strategiske mål om internasjonalisering, er jeg helt enig i. Utfordringen for språkutvalget vårt blir imidlertid å overbevise våre kollegaer om at dette ikke må gå på bekostning av den språklige kvaliteten. Vi ligger allerede på etterskudd og har en solid jobb å gjøre for å endre holdninger og skape en bevissthet rundt språkbruk og effekten den har på dem som vi kommuniserer med.

Det kan virke som om stortingsmeldingen setter likhetstegn mellom kvalitet og det å undervise på engelsk, eller, som en internasjonalisert foreleser kanskje ville sagt, detexecuter samme kvalitet. Men er det at foreleser snakker om private equity-områdenebuyout og venture eller corporate governance til studenter som følger et norskspråklig utdanningsprogram, et tegn på kvalitet? Eller vil det øke studentenes learning outcomeat det foreleses på engelsk? Og blir vi dermed mer internasjonale?

I løpet av utdanningen vil studentene gradvis få en forståelse av hva som ligger icorporate brandingen og mergeren, men det kan tenkes at de ville forstått det enda bedre og kjappere dersom vi kalte det merkevarebyggingen og fusjonen. Men å ubevisst skifte undervisningsspråk fra norsk til engelsk i kurs etter kurs, eller å bruke engelske faguttrykk i en ellers norskspråklig undervisningssituasjon i internasjonaliseringens navn, bør ikke ses på som kvalitetsfremmende. At det kan være en dyd av nødvendighet er en annen sak.

En annen utfordring er at høyere utdanning også har ansvar for å formidle kunnskap til norsk samfunns- og næringsliv. Det er ikke nødvendigvis slik at resten av samfunnet forstår hva hedge funds er for noe, selv om det fungerer godt i stammespråk blant fagspesialistene. Dette uttrykket har dukket opp jevnlig i avisene i forbindelse med finanskrisen de siste månedene. Hadde journalistene enkelt kunne finne ut at et dekkende norsk uttrykk kunne være risikotakingsfond og dermed brukt dette, ville det blitt lettere for alle å forstå at det her er snakk en investeringstype som ikke er noe for de av oss som liker sikker avkastning på sparepengene våre.

En kommentar til slutt: Jeg har tillatt meg å bruke begreper fra økonomisk-administrative fag som eksempler fordi det er disse jeg kjenner best. Men det betyr ikke at økonomene er de eneste som bruker norwenglish med den største selvfølgelighet. Upresis og dårlig språkbruk hos en økonom kan være problematisk nok. Verre er det selvsagt når leger og ingeniører kommuniserer slik at liv og helse står i fare. Men det får være en annen historie.

Og om du synes at noen av uttrykkene i teksten er vanskelige å forstå, eller irriterer deg over mix mellom norsk og engelsk, så kan jeg bare si: Get used to it, vi lever i et internasjonalt samfunn.

Marita Kristiansen er førsteamanuensis i engelsk fagspråk ved Institutt for fagspråk og interkulturell kommunikasjon ved Norges Handelshøyskole. Hun forsker på fagspråk og terminologi innen økonomisk-administrataive fag og leder denne høsten NHHs utvalg for å etablere språkpolitiske retningslinjer. Hun er også medlem av Språkrådets fagråd for terminologi og fagspråk.

Språk – over alle grenser

Nasjonalfilosofen Arne Næss sa ein gong at kinesisk er ikkje verdas største språk. Det mest utbreidde språket i verda er bad English.
Og det er det språket me nordmenn har satsa på.

Språk er nykelen til å skjøna kvarandre og porten til å læra meir om andre kulturar og menneske. Likevel har me fått det for oss her heime at det ikkje skal vera to obligatoriske framandspråk i ungdomsskulen. Det er trist.

I min tidlegare jobb som lakseseljar var eg ofte på salskontoret vårt for Europa, som ligg i Brugge i Belgia. Det som imponerte meg, var språkkunnskapane til belgiarane. Heilt vanlege folk der nede kunne ikkje berre flamsk, fransk og tysk, som er dei offisielle språka i Belgia, men dei kunne gjerne spansk og italiensk og. I tillegg til engelsk, sjølvsagt.

Tre–fire framandspråk er ikkje noka sak for ein vanleg europeisk borgar.
Medan me her heime altså meiner det vert altfor mykje med to.
Mange snakkar engelsk ute i verda, men kontakten vert ein heilt annan, viss du kan slå av nokre gloser på fransk til ein franskmann eller på spansk til ein spanjol. Litt kinesisk trur eg òg kan vera lurt å kunne for dei unge i dag.

Du treng ikkje vera flytande i alle språk du brukar, for å merka god kjemi.
Eg synes ofte det held med eit par frasar. Det viser at du er interessert i landet og folket du vitjar, at du har førebudd deg litt, og viser respekt for dei du treffer, i staden for at begge stotrar seg fram og leitar etter ord på engelsk.
I Noreg har me tid og ressursar til å verta verkeleg gode i språk. Det kan gje oss eit fortrinn i handel, skapa endå betre relasjonar med andre land og opna dørene for studentar, forskarar og andre som vil reisa ut i verda.

Ein slik sjanse til å erobra verda, bør me ikkje nekta ungane våre.
Det er lett å læra språk når du er ung.
Små sneipar har ikkje noko problem med å handtera tre–fire språk, så og seia på ein gong.
Då eg budde ute i verda, møtte eg stadig kulturelt samansette familiar, der far kanskje var fransk, mor nederlandsk og ungane gjekk på engelsk skule, der dei òg lærde mandarin.
Dette trur eg våre oppvakte småtassar kan takla òg.
Spørsmålet er ikkje om me skal ha to obligatoriske framandspråk i ungdomsskulen, men om me skal ha tre eller fire! Berre bad English vert for spedt for ein framgangsrik nasjon som vår.

Sjølv må eg innrømma at eg føler meg litt flau viss eg reiser rundt på landsbygda i Frankrike og ikkje skjønar noko særleg av det dei seier. Eg føler ikkje at eg får den same gode dialogen med ein gamal vinbonde viss eg må tvinga han til motvillig å pressa fram nokre engelske gloser.

Me vaksne bør òg skjerpa oss. Det er berre å ta seg eit kurs.
Det er sjeldan bortkasta.
Men viss du mislikar tanken på å setta deg på skulebenken, skal du få eit lite røvartips frå meg:
Lær deg nokre få setningar på så mange språk som mogeleg.
Det vil i alle fall hjelpa deg litt på veg.
Kanskje framkallar det ein latter eller to hjå dei du møter, men det vil garantert ikkje skada.
Er du på italiensk restaurant, kan du t.d. seia ”Posso pagare con della banane?”, som betyr ”Kan eg betala med bananer?”. Mi erfaring er at om lag halvparten av italienske kelnerar ler og smiler.

I Kina kan du seia ”Tjisin kweilo” og peika på deg sjølv.
Det betyr ”gal, kvit mann”. Då ler dei fælt, og kontakten er oppretta.
Eg kan berre ein setning på ungarsk, men den brukar eg så ofte eg kan, sjølv om det ikkje akkurat er dagleg at eg møter ungararar.
”Hovann nagj mokus.” betyr rett og slett ”Det var jammen eit stor ekorn.”.
Slikt kan sprita opp ei elles trykka stemning.

Det er berre å hiva deg over lommeparlørane og øva før du skal ut på tur.
Der står alle desse nyttige setningane.

Viss du synes det er litt vågalt å seia ”El volante vibra!”, som betyr ”Rattet vibrerer!”, til ein spansk taxisjåfør, så kan du byrja med å læra deg spansk for hallotakkfint værja ognei.

Eg synes i alle fall det vert litt stusseleg viss me nordmenn berre snakkar bad English.

Og skulle du hamna i Laos, så kan du berre seia ”Bon bang fai” til alle du møter, og dei vil smila og le til deg. Det betyr nemleg ”rakettfestival” – og det er det kjekkaste dei veit. Hasta la vista!

Arne Hjeltnes har gjeve ut ei rekkje bøker og er kjend frå fleire TV-program. Han har jobba som representant for Eksportutvalget for fisk i Hong Kong, som reiselivsutsending for Innovasjon Noreg i New York og som kommunikasjonsdirektør i Marine Harvest. Han er no konsernsjef for det skandinaviske digitale kommunikasjonsselskapet Creuna