Kategoriarkiv: godt språk

Brukarrettleiingar som folk forstår – ein uoppnåeleg draum?

Kva er det første du tenkjer på når du høyrer ordet “brukarrettleiing”? At det er ein nyttig ting? At du gler deg til å lese kva som står der? Lat oss vere ærlege. Sjansen er større for at du anten aldri les brukarrettleiinga, eller at du gir opp etter kort tid. Men må det vere slik?

Kva er målet med ei brukarrettleiing? Tru det eller ei, det er å gjere livet enklare for deg. Har du kjøpt deg ein ny skrivar eller eit nytt dataprogram, har du ofte spørsmål, og dei skal du finne svar på i brukarrettleiinga.

Kva gjer så produsentane for å nå dette målet? Det finst heiderlege unntak, men svært ofte blir denne delen av eit utviklingsprosjekt forsømt. Brukarrettleiinga blir gjerne skriven i siste liten, og ofte av folk som ikkje er motiverte til å gjere ein god jobb. Det er ei vanleg oppfatning at dei som er best skikka til å forklare brukarane korleis dei skal bruke eit nytt produkt, er dei som har laga det. Det er ofte ingeniørar. Og det er ikkje tvil om at dei sit inne med store kunnskapar om produktet. Men å skrive ei god brukarrettleiing handlar ikkje berre om å ha tekniske kunnskapar. Det handlar òg om klart og tydeleg språk, og om å tilpasse bodskapen til målgruppa. Målet er at den som har kjøpt det nye produktet, skal klare å bruke det. Då treng brukaren nok informasjon, men ikkje for mykje. Og han treng informasjon han forstår.

Kva kan ein gjere annleis? Kva om det fanst nokon som kunne hjelpe? Nokon som skriv om tekniske emne på en måte som folk forstår, og som attpåtil har lyst til å gjere det? Nei, det er ingen uoppnåeleg draum. Slike folk finst, og dei heiter tekniske forfattarar.

Wikipedia gir denne definisjonen: “Teknisk forfatter (engelsk: Technical Writer eller Technical Author) er en yrkestittel som brukes av personer som utarbeider teknisk dokumentasjon og bruksanvisninger. Arbeidet omfatter utvikling, organisering og vedlikehold av informasjon som skal formidles til brukere av tekniske produkter.”

Ute i den store verda finst det eigne utdanningar på universitetsnivå for tekniske forfattarar, og i land som USA og Storbritannia er tekniske forfattarar ein like sjølvsagt del av eit utviklingsprosjekt som ingeniørar. Utviklinga går i denne retninga i Noreg òg, men førebels ligg vi litt etter. Ei vanleg innvending er: “Men korleis skal du kunne forklare noko du ikkje kan?” Og det klart, dersom du har til dømes språkleg eller pedagogisk bakgrunn, kan du ikkje like mykje om tekniske detaljar som ein ingeniør. Men du kan systematisere den kunnskapen ekspertane sit inne med, og forklare den på ein måte som vanlege folk forstår.

Det finst heldigvis døme på modige norske bedrifter som innser at tverrfagleg samarbeid er nøkkelen til suksess. Dei ser at tekniske forfattarar kan byggje bru mellom ingeniørane og brukarane, og at til og med folk med språkbakgrunn kan tilføre produktet noko verdifullt.

Og kva er så resultatet av eit slikt dristig og tverrfagleg eksperiment? Først og fremst ei god brukarrettleiing, sjølvsagt, men ikkje nok med det: Bedrifta kan lansere eit tvers igjennom profesjonelt produkt, der ingen deler er forsømt. Dei økonomiansvarlege vil truleg innsjå at eit profesjonelt produkt gir nøgde kundar, som igjen fører til større inntekter. Ingeniørane slepp å bruke tid på noko dei eigentleg ikkje har lyst til å gjere. Dei som arbeider med kundeservice, treng ikkje forklare sjølvsagte ting igjen og igjen. Og du som kjøper produktet, unngår misforståingar og frustrasjon.

Det er med andre ord mange som har mykje å vinne. Det kan lønne seg å ikkje undervurdere verdien av godt språk.

Jorunn Seim har hovudfag i translatologi og har arbeidd som omsetjar, språkvaskar og teknisk forfattar i 15 år. Sidan 2009 har ho drive Språkbruket i Førde.

Fram for de flerumettede fettsyrene!

At engelsk er et rikt språk, er hevet over tvil. De tjue tjukke bindene til siste utgave av Oxford English Dictionary skulle være bevis nok. Det er ofte denne rikdommen det henvises til, for eksempel, når norske låtskrivere skal begrunne hvorfor de heller skriver tekster på engelsk enn på morsmålet. (Man ser for seg Øystein Greni, Sondre Lerche, Ane Brun et al. som blar seg gjennom ordbokas 21 000 sider på jakt etter en mot juste…). Engelskens omfangsrike ordforråd har sine åpenbare årsaker; et germansk språksamfunn som tidlig utsettes for en fransk invasjon, både språklig og militært; senere en kolonimakt som raner til seg språklig tjuvgods fra alle verdenshjørner.

Men faktum er at mesteparten av de 500 000 glosene i Oxford English Dictionary har endt opp nettopp der – sirlig bokført i alfabetisk rekkefølge, men ofte helt ukjent for den jevne morsmålstalende. Engelsk er fremdeles et germansk språk, også når det gjelder ordforråd. Ny forskning viser nemlig at godt over 80% av ordene som engelsktalende bruker i dagligtale har angelsaksisk opprinnelse. Jo flere ord av fransk-latinsk opprinnelse, jo tyngre, fjernere eller kjøligere oppleves teksten. (Prøv selv: Hva vil du foretrekke å bli møtt med; a hearty welcome eller a cordial reception?) Når engelsktalende snakker fra hjertet, bruker de altså fortsatt angelsaksisk.

Så på engelsk har man en del flere valgmuligheter når det gjelder register enn man har på norsk. Eller, sagt på en annen måte – på engelsk er det lettere å ordlegge seg på en slik måte at mottakeren ikke forstår hva du snakker om. Du kan, for eksempel, siimpecunious istedenfor poor. Du kan si egregrious istedenfor awful. Du kan si myopiaistedenfor tunnel vision. Lista er uendelig. Det man oppnår med å velge det første ordet framfor det andre i disse ordparene, er å understreke sin egen status og ekskludere menigmannen fra ordvekslingen.

Da jeg begynte å lære norsk som voksen for mange år siden, ble jeg imponert over det norske språkets evne til å være glassklart og inkluderende. Det var som om tiår med sosialdemokrati hadde nedfelt seg i språket. Det var, for eksempel, bare etter at jeg hadde lært norsk at jeg skjønte hva sykdommer som lungebetennelseleddgikt oghjernehinnebetennelse egentlig var. Glosene på morsmålet mitt – pneumoniaarthritis ogmeningitis – var, bokstavelig talt, helt greske og ga ingen pekepinn om hvordan sykdommen artet seg. På samme måte var ord som læreplaninnfødtbarnelege ogskrivesaker umiddelbart forståelige, selv for et barn eller en innvandrer, på en måte somcurriculumindigenouspaediatrician og stationery absolutt ikke var. Når man først hadde vendt seg til lengden på slike ord som rettsikkerhetshensyn ogsannsynlighetsberegningsstatistikk, så var det enkel sak å forstå hva de betydde. Norsk preges av en velsignet gjennomsiktighet – en egenskap som på engelsk heter noe så ugjennomsiktig som perspicacity.

Selv naturvitenskapelige betegnelser kan bli begripelige for mannen i gata når de kommer i norsk språkdrakt. En personlig favoritt er flerumettede fettsyrer. Fantastisk! Du ser for deg alle disse syrene som er feite og som likevel ikke er mette. På engelsk heter detpolyunsaturates. Hva ser du for deg da? En knusktørr papegøye, kanskje?

Richard Burgess er engelsk og har bodd i Norge siden 1976. Han arbeider som lærebokforfatter, oversetter og frilans kulturarbeider. Les mer om ham på www.richardburgess.no.