Kategoriarkiv: klarspråk

Solheim svartelister mystiske midler

Hvordan var det, var vi for eller mot folk i fattige land? Det er ikke lett å forstå når byråkratene snakker om at «målet for arbeidet har vært å bidra til utviklingsagendaen globalt ved å ta fatt på eksklusjon som en mekanisme for å holde folk i fattigdom.»

Og hvilken tulling i byråkratiet var det som fant på å kalle penger for midler?

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim vil gjøre verden forståelig for folk flest. Med 2400 ansatte er Utenriksdepartementet (UD) en liten verden i seg selv. Ryktene vil ha det til at diplomatene bruker mange ord uten å si noe helst. At vi er vage, sier enkle ting på en vanskelig måte og bruker mange fremmedord og forkortelser.

Det er litt sant. Det er mange vanskelige ord. Solheims stab begynte å samle opp de rareste.

Snakk norsk
Det hele begynte en novemberdag i 2009.

Solheim kalte inn hele UD og Norad til allmøte. Mot slutten kom han til en personlig hjertesak. Han ba alle ansatte unngå fremmedord, forkortelser og tungt fagspråk.

- Skal vi være med i en offentlig debatt, må vi snakke norsk. Legg bort alle forkortelser. EU, FN og USA kan gå, men der går grensa. Vi må snakke og skrive slik at enhver pensjonist eller elev på videregående som er interessert kan forstå det, sa Solheim.

Da nytter det ikke å «bidra til utviklingsagendaen globalt ved ta fatt på eksklusjon som en mekanisme for å holde folk i fattigdom».

Svartelisten
Listen over fy-ord vokser stadig. Det er ord som gjør det vanskelig å huske hvorfor det er viktig å bry seg om det som skjer utenfor Norges grenser. Mange kan enkelt oversettes til vanlig norsk.

Her er fem på topp-listen min: intimidering, diaspora, totaliteten, bilateralisering og prolongering. Men vi har 240 ord til. Så langt.

 

Til og med Språkteigen kom på besøk og fniste av svartelisten.

Enda enklere
Og 25. januar 2010 var vi i gang. Solheim skulle bli enda enklere. NTB klasket til med tittelen Solheim skriver enklere.

UD har alt å vinne på å uttrykke seg klart og begripelig. I 2010 bruker vi 27 milliarder kroner på bistand. Det er viktig at folk skjønner hva pengene går til. Et klart språk hjelper å få budskapet fram. Det er vi sikre på.

Kommunikasjonsrådgiverne i Solheims stab i UD jobber med prosjektet «Enda enklere». Alle pressemeldinger og nyheter om bistand og utvikling skal være lett å lese.

Like enkle som Se og Hør
Vi tester hvor forståelige og lesbare tekster er før de publiseres. Det skjer blant annet ved hjelp av den mest brukte kalkulatoren for lesbarhet (Liks).

Minst halvparten av tekstene skal ha verdien «lettlest» (liks under 40). Det er det samme som tekst i ukeblader. Resten skal ikke være vanskeligere enn «middels vanskelig» (40-50). Det er det samme som tekst i aviser. Ingen tekster skal lenger ha en verdi som er vanlig for tekster fra staten (50-60). Og vi forteller om det i slutten av alle pressemeldinger og nyheter om bistand og utvikling. Se det siste eksempelet her.

Triks med Liks
Liks har sine begrensninger. Den sjekker bare hvor lange ord og setninger er. Den sjekker ikke om teksten i seg selv er god. Men det er et godt verktøy for oss som jobber med kommunikasjon. Sammen med fagfolka sørger vi for at det vi skriver er godt tenkt og riktig. Liks tester hvor lettlest teksten er. Og det gir oss en god oversikt over hvor enkle vi er.

Så langt har vi nådd målet om at ingen tekster om bistand og utvikling er så vanskelige som vanlige tekster fra staten. Faktisk er hele 90 prosent av tekstene like lettleste som iukeblader.

Nynorskandelen er også økt betraktelig. I 2009 hadde UD en nynorskandel på labre 15 prosent. Så langt i år er 57 prosent av nyhetene om utvikling og bistand på nynorsk.


Mystiske midler
Men fremdeles snakker byråkratene om midler. Til og med enkelte politikere slår om seg med disse mystiske midlene.

Vi vil ta andre midler i bruk. Vi vil bruke penger. Vi vil være lett å forstå.

Den eneste som burde være flinkere enn oss er kanskje klarspråkentusiast og barneminister Audun Lysbakken. Klarer han å snakke like enkelt som ei barnebok?

Den siste pressemeldinga fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLID) er «Trygge grenser for barn i barnevernsinstitusjoner». Den er likset til 49, så vidt under grensa for en vanlig vanskelig tekst fra det offentlige. For å være like lettlest som ei barnebok burde den vært halvparten så vanskelig. Tar den blide ministeren utfordringen?

PS:
Solheims rådgivere bruker Liks til å teste hvor enkle tekster er å lese. Denne bloggen har en verdi på 33. Det er det samme som i ukeblader. Les mer om kampen for et enklere språk i staten hos Klarspråk.no.

Ragnhild H. Simenstad er kommunikasjonsrådgiver i Utenriksdepartementet.

Med Narvestad som språklig drahjelp

The obvious is that which is never seen until someone expresses it simply (Khalil Gibran)

“La oss se på det som moro, en nasjonal dugnad”. På kjent vis slår vaktmester Roy Narvestad an tonen i Skatteetatens ferske informasjonsvideo om ny likningsverdi på boliger. Invitasjonsbrevet har gått ut til nærmere halvparten av landets befolkning.

Vi snakker med andre ord om en formidabel utfordring for en offentlig etat. Her skal en tradisjonelt traust etat få hvermannsen til å måle opp sin egen bolig og holde styr på begreper som P-rom og BOA, for ikke å snake om primær- og sekundærbolig. Vi snakker om begreper som ikke akkurat er dagligdags over frokostbordet – eller når spurte du sist naboen om hvordan helgen i sekundærboligen var?

Opposisjonen har vært krass og Høyre er skeptisk til regjeringens nye “innrapporteringssystem av blant annet boligareal og alder på bolig”. Frp mener regjeringen er ute etter “å plage folk”. En annen gruppe skeptikere er takstmennene, naturlig nok. De mener oppmåling av bolig er fag og derfor må overlates til profesjonelle.

Det var derfor med en smule interesse jeg registrerte at Skatteetaten ikke bare ville nøye seg med en sedvanlig rettleiing à la selvangivelsen, men satse løssluppent og lekent med å engasjere Narvestad fra Tertitten borettslag. Fra mitt journalistiske ståsted bestemte jeg meg for å se nærmere på hvorvidt Roy og Linda klarer å formidle et komplekst budskap uten å pakke det inn i byråkratiske vendinger og juridiske forbehold.

I bakhodet hadde jeg blant annet en artikkel fra Vårt Land (2007) om hvor uforståelig rettleiinga til selvangivelsen var. Her heter det blant annet at språket er “komplett uforståelig”, at det er “skrevet av og for byråkrater” og at “journalister eller pedagoger egentlig burde ha skrevet teksten”.

Hva så med den nye boligbeskatningen? Ifølge Narvestad skal altså oppmålingen gå som en lek, selv om Linda Johansen blir skjelven, minnes geometritimene på skolen og vibrerer som en mobiltelefon bare hun åpner et brev fra det offentlige.

Passiv, substantivsyke og stammespråk er nok til at det vibrerer hos noen hver og kan føre til oppgitt hoderysting. Men dette er det lite av hos Narvestad, som i stedet klarer å smugle inn forståelse av P-rom og sekundærbolig og får hjelp av så vel skattedirektøren som finansministeren. Dermed bidrar han også til å avmystifisere bildet av en grå og byråkratisk etat.

Skatteetaten jobber for tiden med å etablere en språkprofil, hvor det blant annet heter at det er de ansattes ansvar å bli forstått. Det er altså ikke Linda det er noe feil med hvis hun vibrerer, det er den ansatte som ikke har uttrykt seg klart nok.

I profilen heter det blant annet at viktig informasjon skal komme tidlig i teksten, språket skal være moderne, det skal letes etter nye uttrykksformer, titler skal være informative, de ansatte skal henvende seg direkte til leseren ved å bruke du og dere – ja, det er nesten så vi skulle tro vi befant oss i dagbladredaksjonen …

La oss for øvrig sammenligne hva nettopp journalister selv skrev om saken med informasjonen på Skatteetatens hjemmeside. Vi kjører tekstene gjennom enlesbarhetsmåler, som gir et tall (LIKS) på hvor lett teksten er å oppfatte. Og faktum er at brevet mange av oss fikk i postkassen nylig, ikke har nevneverdig høyere indeks enn hva våre største aviser skrev om samme sak. Med andre ord er tekstene tilnærmet like lesbare.

Riktignok ville jeg nok aldri ha skrevet ”I arealet medregnes indre vegger med inntil 0,5 meter tykkelse som ligger innenfor boligens primære del”. Jeg merker Lindas vibrasjoner med en gang og ville nok tatt en telefon til Narvestad, som trolig ville sagt noe sånt som at du ikke skal regne med vegger i boligen som er tykkere enn en halv meter. Men mitt inntrykk er likevel at etaten er på god vei – eller les selv.

Rune Wikstøl er journalist og språkrøkter i NTB og står bak byråets språkside på Facebook. Wikstøl kan også følges på Twitter.

Gode fagkunnskapar aleine er ikkje nok

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har 120 tilsette. I fjor gjorde vi 20 nytilsetjingar. Dei nye kollegaene våre vart utvalde etter å ha søkt elektronisk på dei ledige stillingane, dei har vore på intervju hjå oss og vi har faktisk ringt til ganske mange referansar. Ja, og så har vi sjølvsagt gått vitnemåla nøye etter i saumane, for fagkunnskapane må vere i orden.

Fylkesmannen har eit heilskapsansvar for all statleg verksemd i fylket, og skal arbeide for at nasjonale vedtak mål og retningsliner blir følgde opp. Vi utfører oppgåvene våre gjennom saksbehandling, rettleiing, tilsyn og utviklingsarbeid. Tastaturet – og språket – er utan tvil den viktigaste arbeidsreiskapen vår. Breva, vedtaka og rapportane vi sender frå oss, kan ha stor innverknad på kvardagen til verksemder, kommunar og ikkje minst enkeltmenneske. Difor er det også så utruleg viktig at vi når fram med bodskapen vår.

Nytilsette medarbeidarar får informasjon om hjelpemiddel som kan gjere språket betre, dei får utdelt eit hefte med språktips som vi har laga sjølve, og dei får innføring i korleis vi ønskjer at sakene våre skal skrivast. I løpet av ein toårsperiode skal alle nytilsette ha fått tilbod om eit kortare norskkurs. I fjor sende vi dessutan 12 tilsette på skulebenken for å gjennomføre høgskulekurset Ta pulsen på språket. Det kosta oss mykje, både i kurspengar og arbeidstid, men satsinga gav oss fleire gode språkrøktarar som spreier gode tips blant kollegaene sine.

Mange av våre tilsette skriv svært godt når dei tek til hjå oss, og meistrar både nynorsk og bokmål leikande lett anten sjangeren er tilsynsrapportar eller nettartiklar. Andre må jobbe ein del med språket sitt, og treng rettleiing over lang tid. I tilsetjingsprosessen er det ikkje alltid lett å vurdere kven som er best til å ordleggje seg klårt og tydeleg. Her må truleg elektroniske søknadsmodular ta sin del av skulda. Medan vi før kunne danne oss eit heilskapsinntrykk ved å lese søknaden, skal jobbsøkjarar i dag fylle informasjonen inn i førehandsdefinerte felt i eit elektronisk søknadsskjema. Den vesle tekstboksen der søkjaren kan skrive kort om seg sjølv, fortel svært lite om kor god eller dårleg vedkommande er til å ordleggje seg.

For eit års tid sidan bestemte vi oss for å prøve språktesting av jobbsøkjarar. Frå nokre spede forsøk har språktestinga no blitt ein fast del av intervjuet. Etter sjølve intervjuet får jobbsøkjaren tilgang til pc, og vedkommande får bruke 20-30 minuttar på ei oppgåve som testar evna til å sortere informasjon og evna til å skrive kortfatta, enkelt og klårt.

Erfaringane våre er at språktestane syner kven som skriv greitt, og dei avslører kven som ikkje gjer det. Slik sett har vi fått luka ut kandidatar som ikkje er aktuelle, men vi ser at det er vanskeleg å rangere kandidatane ut frå skriveoppgåva. På den andre sida så er bestått/ikkje bestått truleg ei god nok vurdering når det gjeld skriveferdigheitene sidan det alltid vil vere summen av kompetanse og eigenskapar som tel mest når vi skal vurdere kandidatane opp mot kvarandre.

Anne Gro Fredheim er informasjonsrådgjevar og språkrøktar hjå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane.

Brukarrettleiingar som folk forstår – ein uoppnåeleg draum?

Kva er det første du tenkjer på når du høyrer ordet “brukarrettleiing”? At det er ein nyttig ting? At du gler deg til å lese kva som står der? Lat oss vere ærlege. Sjansen er større for at du anten aldri les brukarrettleiinga, eller at du gir opp etter kort tid. Men må det vere slik?

Kva er målet med ei brukarrettleiing? Tru det eller ei, det er å gjere livet enklare for deg. Har du kjøpt deg ein ny skrivar eller eit nytt dataprogram, har du ofte spørsmål, og dei skal du finne svar på i brukarrettleiinga.

Kva gjer så produsentane for å nå dette målet? Det finst heiderlege unntak, men svært ofte blir denne delen av eit utviklingsprosjekt forsømt. Brukarrettleiinga blir gjerne skriven i siste liten, og ofte av folk som ikkje er motiverte til å gjere ein god jobb. Det er ei vanleg oppfatning at dei som er best skikka til å forklare brukarane korleis dei skal bruke eit nytt produkt, er dei som har laga det. Det er ofte ingeniørar. Og det er ikkje tvil om at dei sit inne med store kunnskapar om produktet. Men å skrive ei god brukarrettleiing handlar ikkje berre om å ha tekniske kunnskapar. Det handlar òg om klart og tydeleg språk, og om å tilpasse bodskapen til målgruppa. Målet er at den som har kjøpt det nye produktet, skal klare å bruke det. Då treng brukaren nok informasjon, men ikkje for mykje. Og han treng informasjon han forstår.

Kva kan ein gjere annleis? Kva om det fanst nokon som kunne hjelpe? Nokon som skriv om tekniske emne på en måte som folk forstår, og som attpåtil har lyst til å gjere det? Nei, det er ingen uoppnåeleg draum. Slike folk finst, og dei heiter tekniske forfattarar.

Wikipedia gir denne definisjonen: “Teknisk forfatter (engelsk: Technical Writer eller Technical Author) er en yrkestittel som brukes av personer som utarbeider teknisk dokumentasjon og bruksanvisninger. Arbeidet omfatter utvikling, organisering og vedlikehold av informasjon som skal formidles til brukere av tekniske produkter.”

Ute i den store verda finst det eigne utdanningar på universitetsnivå for tekniske forfattarar, og i land som USA og Storbritannia er tekniske forfattarar ein like sjølvsagt del av eit utviklingsprosjekt som ingeniørar. Utviklinga går i denne retninga i Noreg òg, men førebels ligg vi litt etter. Ei vanleg innvending er: “Men korleis skal du kunne forklare noko du ikkje kan?” Og det klart, dersom du har til dømes språkleg eller pedagogisk bakgrunn, kan du ikkje like mykje om tekniske detaljar som ein ingeniør. Men du kan systematisere den kunnskapen ekspertane sit inne med, og forklare den på ein måte som vanlege folk forstår.

Det finst heldigvis døme på modige norske bedrifter som innser at tverrfagleg samarbeid er nøkkelen til suksess. Dei ser at tekniske forfattarar kan byggje bru mellom ingeniørane og brukarane, og at til og med folk med språkbakgrunn kan tilføre produktet noko verdifullt.

Og kva er så resultatet av eit slikt dristig og tverrfagleg eksperiment? Først og fremst ei god brukarrettleiing, sjølvsagt, men ikkje nok med det: Bedrifta kan lansere eit tvers igjennom profesjonelt produkt, der ingen deler er forsømt. Dei økonomiansvarlege vil truleg innsjå at eit profesjonelt produkt gir nøgde kundar, som igjen fører til større inntekter. Ingeniørane slepp å bruke tid på noko dei eigentleg ikkje har lyst til å gjere. Dei som arbeider med kundeservice, treng ikkje forklare sjølvsagte ting igjen og igjen. Og du som kjøper produktet, unngår misforståingar og frustrasjon.

Det er med andre ord mange som har mykje å vinne. Det kan lønne seg å ikkje undervurdere verdien av godt språk.

Jorunn Seim har hovudfag i translatologi og har arbeidd som omsetjar, språkvaskar og teknisk forfattar i 15 år. Sidan 2009 har ho drive Språkbruket i Førde.

Derfor skriver vi tåketekster ingen skjønner

Hvorfor det er lettere å slippe unna med krøkkete, vanskelige og uforståelige tekster enn de som er lettleste og tydelige.

Jeg har utviklet en solid allergi mot tåkeprat i tekster. Jeg møter det ofte. I over 10 år har jeg kurset bedrifter, organisasjoner og det offentlige i nettskriving. En del av jobben innebærer å lese tekster. Mye er bra, men det er også mye som er komplett uforståelig.

Det som stadig overrasker meg, er ikke mangelen på kvalitetssikring når vi publiserer, men hvor mye søppel vi publiserer som faktisk er blitt kvalitetssikret. Dessverre er det slik at det er lettere å slippe unna med en uforståelig og vanskelig tekst enn noe som er skrevet enkelt, klart og tydelig.

Sjekk denne for eksempel:

Varesendinger som ved innførsel til Norge, eventuelt etter godsregistrering, transittering eller forpassing, blir disponert over eller stilt til rådighet for varemottaker uten tollvesenets mellomkomst (tillatelse) i strid med gjeldende bestemmelser om innførsel, transittering/ forpassing, godsregistrering, tollagring og utlevering av varer, og som derfor senere blir fortollet i samsvar med reglene i tolloven §§ 32, 56 eller 57, skal normalt ikke gis preferansetollbehandling selv om tilfredsstillende opprinnelsesbevis blir fremlagt.

Det er publisert og antagelig kvalitetssikret gjennom flere ledd. Det er også helt sikkert korrekt, men likefullt komplett uforståelig. Men hvordan og hvorfor skjer dette? Det er mange grunner. Jeg skal prøve å summere opp noen årsaker:

• Tekster blir sendt på sirkulasjon internt i organisasjonen. Ingen har et tydelig ansvar for å forsvare lesernes interesser.
• Webredaksjonen mangler ofte intern tyngde til å utfordre de med fagansvar.
• For mye som skal publiseres uten at webredaktøren har evne eller mandat til å prioritere hva som er viktig.
• Kvantitet er mer synlig enn kvalitet når webredaksjonen skal forsvare hva de bruker tiden på.
• Ingen sterk sentral koordinering og oppfølging av de som skriver i virksomheter med desentralisert publisering.
• En misforstått frykt fra de som publiserer for å redigere i andres saker.

En av de viktigste tingene jeg lærer bort når jeg kurser, er evnen til å lese tekst kritisk. Det er elementært, men veldig mange som jobber med innhold på nett, ender som søppelbøtter for udefinerte informasjonsbehov fra resten av organisasjonen. Resultatet er gjerne poengløse tekster uten definerte mål som forteller intetsigende svada.

Hva skal vi gjøre, da? Vi må stille kritiske spørsmål tilbake til de som skriver:

• Hva mener du egentlig her?
• Hva er det du egentlig forsøker å fortelle?
• Hva ønsker du å oppnå?
• Hvem er det du skriver til?

Vi som publiserer, må rett og slett bli tøffere. Vi må tørre å si: ”Nei, dette duger ikke” eller “Unnskyld, dette skjønner jeg ikke.” Og kanskje enda viktigere: Vi må gå i dialog med de som faktisk sitter på fagkunnskapen. Jeg har tro på “learning by doing”. Det nytter ikke å fortelle hva som er bra og dårlig. Lag heller en skrivestue der dere sammen skriver tekster. Skriv i en time, – diskuter resultatet i 15 minutter, – skriv så i ny time. Presenter så tekst for hverandre. ”Har ikke tid”, sier du? Vel, da blir det heller aldri bra.

“Å gi et publiseringssystem til en webredaktør er som å gi en pub til en alkoholiker”, sier den irske innholdsguruen Gerry McGovern. Vi publiserer for mye og tenker for lite, er hans hovedpoeng. Mannen har helt rett. Vi kan derfor begynne med en litt sterkere kritisk bevissthet rundt hva som er gode tekster.

Ove Dalen er innholdsrådgiver i Netlife Research og forfatter av boken “Effektiv nettskriving”. Han har jobbet med webtekster i 15 år og har kurset flere hundre norske bedrifter og organisasjoner i nettskriving.

Klar tale frå universitetet

Som alt her i verda, er ikkje universitetet kva det ein gong var. På mange emne vert det sett strenge oppmøtekrav til studentane, utan at det treng å samsvara med utbytet av å vera til stades. Det luktar skule av slikt. Samstundes har universitetet mindre pengar å nytta på studentane. Det fører til at dei ikkje kan ta seg råd til å retta like mange oppgåver som før. Den geniale løysinga er å passa på at so mange studentar som mogleg får med seg det knappe undervisningstilbodet som finst, anten dei får noko ut av det, eller ikkje. So kan det vera det same med skrivetrening og attendemelding.

Eg har nytta ganske mykje obligatorisk oppmøte på å gå gjennom gruppeoppgåver i cellebiologi. Tanken om å organisera kollokviegrupper var velmeinande, får me vona. Problemet var at me ikkje forsto kva me skulle gjera desse timane, og gruppelæraren vår hadde heller ikkje noko godt svar. Kvar veke fekk me ein ny oppgåve av denne typen:

«Jeg traff tanta mi her om dagen, og hun ble helt skrekkslagen da jeg fortalte henne at jeg jobbet med gener, sier Tage til Paul. ’Det er helt forferdelig at dere tukler med skaperverket’, sa hun. For lissom å berolige henne sa jeg til henne at i naturen blir gener flyttet rundt på hele tiden. Men det skulle jeg jo aldri ha sagt! Da mente hun det måtte være fryktelig farlig for meg å jobbe med ’genmanipulering’ av bakterier og planter. ’Tenk hvis farlige gener spres mellom bakteriene, eller fra plantene dine?’ Jeg fikk litt av en skjennepreken: ’Massevis av sykdomsbakterier og sikker mennesker også er blitt motstandsdyktige mot antibiotika, og det pga. sånne genmanipulatorer som deg! Får bare håpe ikke du blir infisert av å være på Blindern!’»

Etter å ha konkludert med at dette ikkje er eit spørsmål, men ein heller pinleg tekst som ikkje gjev meining, var det lite att å gjera. Resten av tida gjekk med til å skravla, eta, kanskje lesa litt pensum, og so tyna tida då læraren skulle sitja ned med oss og høyra kva me var komne fram til. Eg har sjeldan sakna klart språk so mykje som i desse timane.

Krava til oppmøte på mange emne fører òg med seg fråvere, og problem knytt til det. Det er som regel slik at ein kan vera vekke to gonger i semesteret, eller ha oppmøte tre av fem gonger, alt etter som. Skulle ein bomma på kravet, vert ein i teorien kasta ut av emnet. I praksis går det stort sett greitt. Særleg på dei emna som aldri har nok søkjarar.

Eg gjorde ein slik bom no i haust då eg skulle få godkjend eit særemne, dei vil seia eit kort kurs, i historie. Ung og naiv las eg «det er obligatorisk oppmøte tre av fem ganger på særemnet», og tenkte det tydde at det var obligatorisk oppmøte tre av fem gongar på særemnet. Eg reiste dermed vekk i god tru for å vera med på eit styremøte. Då eg ei veke seinare møtte opp på seminar nummer to, fekk eg høyra at det fyrste seminaret var obligatorisk, og at eg no truleg vart stroken frå emnelistene.

Når slikt plagsamt skjer, er det berre å kontakta studieadministrasjonen. Og som ein spør, får ein i alle fall ikkje klart svar:

«Det stemmer at det er obligatoriske oppmøtekrav første og andre gang, samt en valgfri. Ettersom dette emnet har ytterligere obligatoriske oppmøtekrav får du likevel dispensasjon fra oppmøte første undervisningsgang».

Eg forstår rett nok at eg får fortsetja på emnet mitt, men eg aner ikkje kvifor.

Maria Svendsen er leiar i Norsk Målungdom og styremedlem i Noregs Mållag. Ho er deltidsstudent på lektorprogrammet ved Universitetet i Oslo med faga biologi og historie.

Det hemmelige språket

Fagspråk er en snodig ting. Det kan inneholde mange rare, fine og uforståelige ord. Og la oss innrømme det med en gang: Uforståelige ord høres ofte svært imponerende ut. I tillegg er det utrolig morsomt å mestre fagspråk, og det skaper et solid fellesskap med likesinnede. Men fagspråk kan også skape distanse, avle frykt og gjøre tingene unødig komplisert. Og det står til tider svært langt fra det språket som folk flest skjønner. For en fersk doktorgradsstudent (les: meg) ble det et kurs i medietrening ved NTNU som fikk fram den virkelige kontrasten mellom fagspråk og folkespråk. Fra første stund fikk vi bryne oss på et par kritiske journalister med stor kunnskap om folkets språk. Og mitt tema for doktorgraden – brukermedvirkning i psykisk helsevern – fikk til dels hard medfart. ”Nei, dette kan du i alle fall ikke bruke”, var dommen over første forsøk. Og jeg skjønner i grunnen hvorfor. For hva i all verden er en bruker? Og hva betyr medvirkning? Og er det virkelig mulig å finne mer romslige, ulne, tannløse ord i hele den norske ordlisten?

I løpet av første kurstime ble ordet ”brukere” omformulert til ”pasienter og pårørende”. Medvirkning ble raskt endret til ”å være med og bestemme”. ”Psykisk helsevern” ble hetende ”psykiatri”. Jeg ble kort sagt strippet for alle de fine og trygge ordene jeg var vant til. Og denne prosessen ga meg en snikende og ubehagelig følelse av å bli avkledd. For det er mye beskyttelse i de ordene vi er vant til å bruke. Det er svært beroligende å bruke ord som omfatter akkurat passe mye, som er nyanserte, og som rommer det kompliserte temaet en ivrig student strever for å pakke hodet sitt rundt. Og så kommer erfarne mediefolk og sier rett ut at dette skjønner de ikke bæret av!

Den språklige snuoperasjonen ble ikke enklere av at jeg hadde tilbrakt de siste dagene før kurset i intens fordypning foran PC-en med utmeislingen av en engelsk fagartikkel. Gullstandarden i slike artikler er en forutsigbar rad av nøyaktige, fortettede setninger hvor strevet med å veie hvert enkelt ord kan kaste en stakkar ut i timer med utmattet gråt. Det å uten forvarsel bli tvunget å bruke ord som er forståelige og dagligdagse, ga meg derfor umiddelbart ingen spesielt god følelse. Der og da kjente jeg at det jeg forsker på, ble framstilt som noe banalt, trivielt og svart-hvitt. Og det er unektelig nokså demoraliserende å arbeide hardt i tre år med noe som du egentlig kan forklare på to minutter til naboen – mens du raker i hagen. Så enkelt er det jo tross alt ikke.

I ettertid har kurset blitt en viktig påminnelse om at verken jeg eller det jeg arbeider med skal leve i en liten hule med velkjente likesinnede som snakker akkurat det samme språket. Fagspråk er en god ting, og det å finne nøyaktige og nyanserte ord er helt avgjørende. Men det hjelper ikke dersom ingen andre skjønner hva vi snakker om. Da blir fagspråket som det hemmelige språket vi fant på i barnehagen – det språket som bare skulle være for de ytterst få medlemmene i den like hemmelige klubben vår. Et hemmelig språk gjør unektelig verden svært trygg og trivelig, men en slik verden blir også veldig, veldig liten!

Marit By Rise har en mastergrad i psykologi, og arbeider for tiden som doktorgradsstipendiat ved NTNU i Trondheim, Institutt for samfunnsmedisin. Hun forsker på brukermedvirkning i psykisk helsevern (eller: pasienters og pårørendes påvirkning innenfor det psykiatriske helsetilbudet). ”Det hemmelige språket” tar utgangspunkt i en kronikk om fagspråk som stod på trykk i Forskerforum i oktober 2009.

Skreddersydd tåkeprat

I min tid som lærerskolestudent for en mannsalder siden – før jeg gav meg journalistikken i vold – ble jeg av vår norsklærer oppfordret til å holde et foredrag om rapportskriving. Læreren var klar over at jeg akkurat hadde fullført førstegangstjenesten som militærpoliti. Den kunnskapen og de erfaringene jeg satt med i den sammenheng, mente han ville komme mine medstudenter til gode når de ble skolemodne.

Jeg var ikke snauere enn at jeg tok utfordringen, men unnlot å nevne at jeg i den perioden var svært inspirert av Wesensteen – nærmere bestemt humoren til Rolf Wesenlund  og Harald Heide Steen jr.

Derfor ble foredraget jeg holdt i klassen et virvar av ord, uttrykk og halve setninger der overgangene var gjort utydelige med snev av snøvling eller usikkerhet. Likevel, det var en slags rød tråd i det hele. Jeg hadde sørget for å krydre hele teksten med meningsbærende ord, som alle var knyttet til rapportskriving. Jeg husker ikke ordene nå, men det var trolig alt fra beskrivelse, opplysninger, fakta og hendelsesforløp  til forklaring, vitner, sammendrag, klokkeslett og konklusjon. Ordene sørget jeg for å legge ekstra uttalevekt på.

Reaksjonen var forbløffende, skjønt jeg er ikke sikker på hva jeg egentlig hadde forventet. Og det var nok til god hjelp at presentasjonen min var puttet inn et godt stykke ned på timeplanen. Medstudentene gav meg høflig applaus, og læreren takket for et utmerket foredrag.

Med det lille forbehold om at de hadde gjennomskuet meg og spilte med, er jeg nesten sikker på at læreren og noen medstudenter hadde et visst utbytte av det jeg foredro.

Poenget er: I mange sammenheng er en tilhører i stand til å fylle inn det som måtte mangle i en fremstilling. Mitt bidrag i denne timen var milevis unna å være klarspråk, men de meningsbærende ordene var antakelig nok til at budskapet stod klart for dem – i hvertfall det budskapet de trodde ble overlevert.

Jeg kan peke på to grunner til at foredraget ble ”vellykket”: Det ble fremstilt muntlig, noe som plasserte ansvaret for å oppfatte innholdet hos tilhøreren. Hvem har ikke selv sittet og lyttet til foredrag eller kåserier der man etter en stund mister noe av konsentrasjonen. Skyldbetynget tar man på egen kappe at oppmerksomheten var borte et øyeblikk. Samtidig jobber hjernen febrilsk for å komme à jour med innholdet. Det finnes psykologiske forklaringer på sånt. Den andre grunnen er at innholdet der og da ikke var av det mest matnyttige slaget. Situasjonen var helt uforpliktende for tilhørerne.

Hadde det håndskrevne manuset blitt delt ut, derimot, er det ikke i tvil om at jeg var blitt avslørt som svært uklar – og stemplet som uegnet i rollen som formidler av kunnskap til barn og unge.

Når jeg slapp unna med tøyset mitt, var det nok fordi ingen våget å forstyrre og fortelle meg at det jeg sa var svært uklart. Jeg kunne kanskje ha utropt meg til foredragsholderes svar på skredderne av ”keiserens nye klær”.

Er det så noen moral i dette? Muligens den at jo flere som inntar rollen som oppvakt guttunge blant keiserklær-tilskuere, og avslører tøvete ordskreddere, desto lettere kan man komme tåkepratere til livs.

Jahn Rønne er utdannet spesialpedagog og journalist. Han har blant annet vært skribent i Aftenposten, men har i mange år vært ansatt i Forsvarets forum. Han er reportasjeleder med ansvar for utenriksstoff og har i tillegg startet en språkspalte i magasinet.

Statsspråk eller klarspråk

Torsdag 20. august ble klarspråksprisen utdelt. Stedet var Litteraturhuset, og til stede var kommunikasjonsrådgivere, tekstvitere, språkvitere, språkvaskere, en statsråd og Christine Koht. Sistnevnte var ikke der fordi hun jobber med språk slik de fleste andre i salen gjorde. Nei, Christine Koht var invitert dit for å kåsere om statsspråk sett med en innbyggers øyne.

Et lite kvarter hadde hun fått. Et lite, men svært energisk kvarter, viste det seg å bli. For Christine Koht har mye energi. Og hun er opptatt av energi, kunne hun fortelle. Positiv energi og negativ energi.

Er det én ting som lett gir Christine Koht negativ energi, så er det brev fra den norske stat. Eller Staten, som hun kalte den. Når Christine Koht får brev fra Staten, får hun nemlig svettetokter. Klump i magen. Angst for å bli straffet. Angst for å få prikker på rullebladet. Ja, til og med frykt for å havne på Ullersmo. Å få brev fra Staten blir av Christine Koht assosiert med det å ha gjort noe galt. «Tenk om vi kunne spare oss for all den negative energien!» sa Christine Koht til alle oss som satt i salen.

Alle som jobber med klarspråk, vet hva Christine Koht snakker om. Hun snakker om en klump som oppstår når tonen i brevet kanskje er en smule for formell. For upersonlig. For faglig, juridisk, tåkete og uforståelig. Og gjerne alle delene på én gang. Det som ståri brevet, behøver aldeles ikke ha noe med prikker på rulleblad eller fengselsstraff å gjøre. Nei, brevet handler gjerne om helt vanlige ting, som verken er farlig for oss eller Christine Koht. Det handler om skatten din, pensjonen din eller studielånet ditt. Problemet er ikke innholdet. Nei, problemet er tonen i brevet. Problemet er det språket og de formuleringene som avsenderen bruker når han eller hun skriver brevet.

Om Christine hadde fått det som hun ville, hadde vi i salen gått tilbake til arbeidsplassen vår og bedt alle om å slutte å skrive så formelt og uforståelig. «Bruk et enkelt, klart og forståelig språk! Tør å være personlige!» hadde vi sagt, og alle våre kollegaer hadde nikket bekreftende. Om Koht hadde fått det som hun ville. Men sånn fungerer dessverre ikke verden i dag. Så enkel er ikke verden. I hvert fall ikke statsverdenen.

Men hvorfor? Hvorfor er det så vanskelig for folk i Staten å skrive sånn at Christine Koht og alle andre slipper å bli møtt med en tone og et språk som gir magevondt? Det er flere grunner til det. Og jeg skal prøve å forklare kort.

Saksbehandlere som jobber i staten, har den jobben de har først og fremst fordi de er eksperter på et bestemt fagområde. De er eksperter i jus, i statsvitenskap, i økonomi eller i sosiologi. Det betyr at når Lånekassens jurister skal utforme et brev til Lånekassens kunder, vil de skrive det brevet ut fra sitt faglige, juridiske ekspertperspektiv. Brevet vil bære preg av at det er en juridisk ekspert som har tenkt ut hvordan hvert ord, hver setning og hvert avsnitt skal være. Juristene selv mener at språket er godt fordi det er presist, nyansert og dekkende. Det viktigste er jo tross alt at det juridiske budskapet deres kommer fram. Derfor viser de til paragrafer, de viser til tall, begreper og ord som vi andre aldri har hørt om før. Og da er det klart at det kan virke truende når vi i et brev fra Staten får beskjed om at det blir utlyst et preklusivt proklama – for alt vi vet er det kanskje noe som kan sende oss til Ullersmo. I det minste gir det oss vondt i magen.

Den andre grunnen er at den tonen og språket de bruker, signaliserer mer enn en rent språklig presisjon. Ja, for språket brukes i vel så stor grad som et uttrykk for deres identitet. Saksbehandlernes identitet som ekspert. Mange av dem bruker – og vil bruke det språket for å vise hvem de er. For å vise at de er eksperter. At de har en faglig bakgrunn. At de har greie på det de driver med. Om de bruker et enkelt og lett forståelig språk, vil det samtidig bety at de gir slipp på en del av identiteten sin. Et enkelt språk mestrer jo alle, så ved å bruke det enkle språket skiller de seg ikke lenger fra mengden. Og dét gir ikke status. Det er ekspertidentiteten som gir status. Og den statusen gir de ikke fra seg uten kamp.

Å arbeide med klarspråk er som vi skjønner ingen lett oppgave. Det er ikke bare å knipse med fingrene, og så forandrer skrivevanene til folk seg. Nei, det må litt mer dyptgående endringer til. Men det er håp! Se bare hva Lånekassen har klart: ikke bare klarere språk i skjemaene sine. De har til og med vunnet pris!

Kaja Falck-Ytter fullførte sin mastergrad ved NTNU våren 2009, der hun skrev oppgaven ”Klarspråk – hva er det? En kvalitativ undersøkelse av klarspråk og klarspråksarbeid i Norge og Sverige”. Nå jobber hun i Fornyings- og administrasjonsdepartementet, blant annet med klarspråk – både i teori og praksis.

Trua på det klare språket

Kva er klart språk? Lat oss først sjå på korleis Klarspråk definerer klarspråk: «Med klarspråk meiner vi korrekt, klårt og brukartilpassa språk i tekstar frå det offentlege». Korrekt og brukartilpassa språk vil vi gjerne ha, men kva er eigentleg klart språk? Adjektivet klart brukt om språk er rett og slett ein metafor vi er så vane med å bruke at vi ikkje tenkjer over at det er ein metafor. Det som er klart, har med synet å gjere. Når noko blir framstilt klart, kan vi sjå det for oss. Og dette kan vi greie med hjelp av språket. Spørsmålet er om vi kan det. Og er det så sikkert at vi kan kommunisere godt om berre språket er klart nok? Den amerikanske medie-og kommunikasjonsforskaren Durham Peters vil svare nei på desse spørsmåla. I boka Speaking into the Air. A History of the Idea of Communication frå 1999 peikar han på to dominerande tenkjemåtar om kommunikasjon i det tjuande århundret, altså 1900-talet. Den eine er teknisk orientert og har røtene sine i informasjonsteori der bodskapar kan overførast friksjonsfritt frå sendar til mottakar om berre signala er tydelege nok. I dag er dei fleste einige om at ein slik teori ikkje høver til å gjere greie for kommunikasjon mellom menneske, og at tekniske signal er noko heilt anna enn menneskespråk. Den andre tenkjemåten er kanskje vanskelegare både å oppdage og ta avstand frå. Den er meir terapeutisk retta og ser på kommunikasjon som medisin og sjukdom. Er det for mange substantiveringar i ein tekst, lid han av substantivsjuka. Og medisinen er å bruke verb i staden for substantiv. Då blir teksten frisk og kommunikasjon god, trur vi. Innan begge tenkjemåtane finn vi ei tru på at om ein berre uttrykkjer seg klart nok, så vil dei fleste kommunikative problem kunne løysast, også når staten talar til borgarane i klarspråk.

Sjølv har eg arbeidd mykje med språk i lærebøker, både som forfattar og som forskar. Eg ser at mykje kan gjerast for å få tekstane meir ryddige og presise og mindre ordrike. Men det som verkeleg gjer tekstane klare, er dei gode eksempla og metaforane, desse verkemidla som gjer tekstane konkrete, dialogiske og til å gripe med tanken. Slike tekstar kan vi av og til finne i lærebøker i skolen, og kanskje også i andre tekstar staten er ansvarleg for. Men mange gongar er staten dømt til å tale generelt framfor spesielt, abstrakt framfor konkret og monologisk i staden for dialogisk, for alle veit at makta rår, også om teksten er til å forstå. Slik kan det også vere med fagtekstar og lærebøker. Sjølv om dei er aldri så gode og klare, trengst det ofte ein mellommann, ein lærar, for å forklare når bøkene møter folket i klasserommet. På same måten er det med språket i statens tekstar. Her treng vi moderne øvsteprestar (som juristar eller rekneskapskyndige) til å tolke det som står i skjema, rettleiingar og retningslinjer. Same kor såkalla klart vi uttrykkjer oss, blir språket aldri klart nok til å bere fram ei meining uhindra frå sendar til mottakar. Meininga må forhandlast fram gjennom samtalar og forhandlingar partane imellom, og det kan vere ein tidkrevjande prosess. Og korleis skal vi få til det når staten blir meir og meir utilgjengeleg på telefon og e-post? Sjølv syng eg på det aller siste verset på eit lån i Statens lånekasse for studerande ungdom. Her om dagen prøvde eg å få tak i ein saksbehandlar på telefon og fann ut at det var svært lang ventetid. Det gjekk ikkje an å ringje med Skype, som ville ha vore den billigaste løysinga. Så fekk eg heller sende e-post, og for å få til det, trengde eg pinkodane mine, og kvar var no dei igjen? Det tok ein halv dag å få sendt den e-posten. Det skal ikkje vere lett, nei. Kan det vere slik at staten trur at om berre språket er klart nok, treng ein ikkje lenger vere lett tilgjengeleg? Alt ligg jo der på nettsida, med frekvente spørsmål og svar. Men tenk om ditt spørsmål ikkje er stilt før? Det er grunn til å tru at dei tekniske og terapeutiske ideane om kommunikasjon frå forrige århundre lever vidare i nye former. Dersom vi verkeleg ønskjer å kommunisere godt, er det nok ikkje berre språket og teksten som må undersøkast, men også konteksten og dei store samanhengane som utgjer vilkåra for kommunikasjon i vår tid.

Norunn Askeland er frå Davik i Nordfjord og bur i Tønsberg. Ho har mellom anna vore lærar, forlagsredaktør, lærebokforfattar og har skrive doktoravhandling om metaforar om kommunikasjon. Ho arbeider no som førsteamanuensis i norsk ved Høgskulen i Vestfold, Avdeling for lærarutdanning og har fagleg ansvar for masterstudiet i faglitterær skriving.