Kategoriarkiv: kommunikasjon

Snakker du Støre-norsk?

Opplever du at vi har en krevende utfordring?
Det gikk opp for meg mens jeg så på Paradise Hotel på TV3. Deltakerne viste en imponerende evne til å trekke opp det kunstige skillet mellom oppførsel i en vanlig sosial setting, og oppførsel i møte med en intervjuer og et kamera.

Plutselig ble Carl – som i sekvensen før hadde lett etter et klesskap hvor han kunne ha sex med Tine – statsmannaktig og avmålt i formuleringene. Høflig, som om han var redd for at noen skulle kunne ta ham for en sleivete kommentar.

Det hørtes ut som om språket til Jonas Gahr Støre, med signalordene «krevende», «utfordring», «opplever», hadde seget inn gjennom porene i den oljete, brune huden og nå dannet et språklig skjold mot offentligheten.

Språket er alltid i utvikling, og det er gøy å se på hvordan det forandrer seg. I mange år har vi hørt snakk om kebab-norsk – men Støre-norsk må nå være en minst like dominerende nyvinning.

Utenriksministerens kattemyke formuleringer, skreddersydde forbehold og smurt med sporadiske, inderlige betraktninger, er blitt et ideal. Opphavsmannen framfører det så overbevisende at han flere ganger er målt til å være landets mest populære politiker.

Det som blir rart, akkurat som når hvite nordmenn snakker kebab-norsk, er når vanlige folk begynner å snakke som Støre. For litt siden var det et dødsfall som ble mye omtalt i mediene, der en i familien uttalte at saken var «krevende». Det var den selvfølgelig. Men hadde det skjedd for ti år siden, ville den kanskje vært «vanskelig». Kanskje til og med «trist» eller «slitsom».

Med all respekt for både omstendighetene i denne saken, og i andre der det kan være fristende å gripe til trygge formuleringer for å verge seg mot omverdenen – er det verdt å minne om at språk er mote. Og mote er gjennomsiktig, den er forbigående og mister fort sin kraft. Å beherske språklige moter kan gi en økt følelse av autoritet, men vil i realiteten ofte ha motsatt effekt.

Men å bevege seg utenfor sporet er risikosport. Retorikkprofessor Kjell-Lars Berge var før jul innstilt til stillingen som ny direktør for Språkrådet, før styret ble kastet av kulturminister Anniken Huitfeldt fordi de insisterte på Berges kandidatur. Berge hadde blant annet klart og forståelig språk som en av sine fanesaker – men ble kanskje litt for tydelig for ministeren.

I striden om den nettbaserte utgaven av store Norske leksikon uttalte han til Klassekampen: «Huitfeldt slo fast at ingen har monopol på sannheten og at det derfor finnes problematiske sider ved at staten går inn og støtter et leksikonprosjekt. Et slikt kunnskapssyn er ikke bare kvasipragmatisk, det er new age-aktig og fullstendig skandaløst».

De som bruker sine egne ord på en god måte, vil alltid vekke mest oppsikt og engasjement – men styrker kanskje ikke sjansene sine for jobber i framskutte posisjoner. For er det noe vi alle vet, så det dette: Støre-norsk er veien til toppen.

Geir Ramnefjell arbeider som journalist i Dagbladet. Innlegget er tidligere er publisert i Dagbladet.

C’est le ton qui fait la musique

Noe av det dummeste du kan gjøre når du ikke får sove er å slå på radioen. Det vet jeg, for jeg gjør det stadig vekk. La gå at det kan hjelpe med klassisk musikk, den kan muligens dysse deg i søvn, men jeg skrur meg gjentatte ganger inn på BBC World Service der krisene står i kø og avløser hverandre med å holde meg våken. En natt hørte jeg en samtale om flodkatastrofen i Pakistan. Den handlet om at den internasjonale hjelpen var mye mindre enn forventet. Og det var da jeg hørte det med egne ører. En mann, trolig ekspert på noe, sa det rett ut: Krisen var dårlig markedsført!

Det var da også et marked, tenkte jeg, medlidenhetsmarkedet, og slo like godt på lyset.

Den natten undret jeg meg nok engang over ordene. Ordene sier noe, men røper ofte mer enn det de vil si. Det de vil si er ofte saklig og uomtvistelig. Det er faktisk rift om hjelpemidler. Det er ikke det. Men med ordet markedsføring kommer noe annet inn som jeg ikke har så lett å finne ord for, noe mekanisk, noe med at ting liksom er gitt, at min og din givervilje ikke følger annet enn lover. Jeg hører en smule billig unnskyldning i det, en aning avhumanisering. Kan du følge meg på det?

For noen tiår siden var det noe som het barneparkering. Noen voksne mennesker skulle der ta vare på barna, men parallellen til biler man setter fra seg et sted, ga meg ikke tillit til at barna skulle få det særlig godt der de ble parkert.

Det norske språket røper en viss jordnærhet mange ganger, en ærlighet av typen lungemos. Tenk å kalle et spiselig produkt for lungemos! Det er jo ærlig nok at det trolig er mest lunge i det, men svenskene kaller lignende kreasjoner pølsa og sveitserne Leberwurst. Det er kanskje noe skjønnmalende, men du får i hvert fall ikke assosiasjoner til trafikkulykker og kan derfor finne på å spise det. Og det er god ressursbruk å spise innmaten istedenfor å kaste den. Eller blodklubb, for å holde meg i nærheten. Blodklubb høres ut som en skummel forening for seriemordere, ikke som en delikatesse med røtter i det gamle gårdslivet.

I omgangen med syke og nødstedte, der man jo stadig søker etter de rette ordene for ikke å fornærme noen, har man funnet noen riktig fine former. Ordet handikapp betyr for eksempel ikke at hånden er kappet av, slik jeg lenge trodde, eller at folk måtte tigge med lua i hånden, men kommer (etter først å ha vært navn for et lotterispill) fra golfsporten, der de flinkeste visstnok skulle holde golfkøllen med lua eller capsen i hånden for at de skulle få det litt vanskeligere og dermed bli likestilt med dem som ikke kunne det så godt ennå. Det er vakkert. Men i samme bransje eksisterer i dag også begrepet hjelpeapparat. Jeg skjønner jo hva som menes med det, men sist jeg så et hjelpeapparat var i Charlie Chaplins film Modern Times, der en av parodiene var en maskin som skulle effektivisere matpausene i fabrikken. Arbeiderne ble spent inntil et roterende bord med mekaniske armer som skjøv matbitene i munnen på dem, løftet drikkeglassene for dem og tørket munnen automatisk etter hver delrett.

Det er et hjelpeapparat. Det er laget for å kunne beregnes og kontrolleres. Mennesker er ikke apparater, barn kan ikke parkeres og nød kan ikke markedsføres, like lite som kjærlighet kan kjøpes.

I Frankrike har de et vakkert uttrykk du får ta med deg inn i dagen: C’est le ton qui fait la musique, sier de, det er tonen som skaper musikken.

Godi Keller kommer opprinnelig fra Sveits og er medarbeider ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo. Han har skrevet en bok om pedagogikk og holder kurs og foredrag for lærere og foreldre i barnehager og skoler i Norge.

Med Narvestad som språklig drahjelp

The obvious is that which is never seen until someone expresses it simply (Khalil Gibran)

“La oss se på det som moro, en nasjonal dugnad”. På kjent vis slår vaktmester Roy Narvestad an tonen i Skatteetatens ferske informasjonsvideo om ny likningsverdi på boliger. Invitasjonsbrevet har gått ut til nærmere halvparten av landets befolkning.

Vi snakker med andre ord om en formidabel utfordring for en offentlig etat. Her skal en tradisjonelt traust etat få hvermannsen til å måle opp sin egen bolig og holde styr på begreper som P-rom og BOA, for ikke å snake om primær- og sekundærbolig. Vi snakker om begreper som ikke akkurat er dagligdags over frokostbordet – eller når spurte du sist naboen om hvordan helgen i sekundærboligen var?

Opposisjonen har vært krass og Høyre er skeptisk til regjeringens nye “innrapporteringssystem av blant annet boligareal og alder på bolig”. Frp mener regjeringen er ute etter “å plage folk”. En annen gruppe skeptikere er takstmennene, naturlig nok. De mener oppmåling av bolig er fag og derfor må overlates til profesjonelle.

Det var derfor med en smule interesse jeg registrerte at Skatteetaten ikke bare ville nøye seg med en sedvanlig rettleiing à la selvangivelsen, men satse løssluppent og lekent med å engasjere Narvestad fra Tertitten borettslag. Fra mitt journalistiske ståsted bestemte jeg meg for å se nærmere på hvorvidt Roy og Linda klarer å formidle et komplekst budskap uten å pakke det inn i byråkratiske vendinger og juridiske forbehold.

I bakhodet hadde jeg blant annet en artikkel fra Vårt Land (2007) om hvor uforståelig rettleiinga til selvangivelsen var. Her heter det blant annet at språket er “komplett uforståelig”, at det er “skrevet av og for byråkrater” og at “journalister eller pedagoger egentlig burde ha skrevet teksten”.

Hva så med den nye boligbeskatningen? Ifølge Narvestad skal altså oppmålingen gå som en lek, selv om Linda Johansen blir skjelven, minnes geometritimene på skolen og vibrerer som en mobiltelefon bare hun åpner et brev fra det offentlige.

Passiv, substantivsyke og stammespråk er nok til at det vibrerer hos noen hver og kan føre til oppgitt hoderysting. Men dette er det lite av hos Narvestad, som i stedet klarer å smugle inn forståelse av P-rom og sekundærbolig og får hjelp av så vel skattedirektøren som finansministeren. Dermed bidrar han også til å avmystifisere bildet av en grå og byråkratisk etat.

Skatteetaten jobber for tiden med å etablere en språkprofil, hvor det blant annet heter at det er de ansattes ansvar å bli forstått. Det er altså ikke Linda det er noe feil med hvis hun vibrerer, det er den ansatte som ikke har uttrykt seg klart nok.

I profilen heter det blant annet at viktig informasjon skal komme tidlig i teksten, språket skal være moderne, det skal letes etter nye uttrykksformer, titler skal være informative, de ansatte skal henvende seg direkte til leseren ved å bruke du og dere – ja, det er nesten så vi skulle tro vi befant oss i dagbladredaksjonen …

La oss for øvrig sammenligne hva nettopp journalister selv skrev om saken med informasjonen på Skatteetatens hjemmeside. Vi kjører tekstene gjennom enlesbarhetsmåler, som gir et tall (LIKS) på hvor lett teksten er å oppfatte. Og faktum er at brevet mange av oss fikk i postkassen nylig, ikke har nevneverdig høyere indeks enn hva våre største aviser skrev om samme sak. Med andre ord er tekstene tilnærmet like lesbare.

Riktignok ville jeg nok aldri ha skrevet ”I arealet medregnes indre vegger med inntil 0,5 meter tykkelse som ligger innenfor boligens primære del”. Jeg merker Lindas vibrasjoner med en gang og ville nok tatt en telefon til Narvestad, som trolig ville sagt noe sånt som at du ikke skal regne med vegger i boligen som er tykkere enn en halv meter. Men mitt inntrykk er likevel at etaten er på god vei – eller les selv.

Rune Wikstøl er journalist og språkrøkter i NTB og står bak byråets språkside på Facebook. Wikstøl kan også følges på Twitter.

Adjektivene, ingenting å være redd for

Hvis du har et par minutter til overs, skal jeg vise deg et trylletriks: kunsten å lage bilder i andres hoder. Alt du trenger er litt pågangsmot, viljen til selv å se bilder som ikke finnes – samt en uredd og stilsikker omgang med adjektiver. Mine venner! Her blåses til kamp for mer adjektivbruk og språklig lek!

Vi tar oss først tid til en leksikal oppfriskning av hva et adjektiv er. Adjektivet beskriver substantivet. Når du beskriver en bil som blå, er ‘blå’ adjektivet. Adjektivet har den magiske egenskapen at det ikke bare beskriver det du beskriver, men kan også beskrive deg: Dersom du omtaler en film som kjedelig, sier det noe om holdningen din. Du flagger synspunkt. Adjektivet blir i profesjonelle kretser ansett som den objektive journalists verste fiende. Så er da spørsmålet om adjektivet ‘objektiv’ kan, eller bør, brukes om journalister.

Den gamle skolens lærere fortalte oss at en forfatters mest innpåslitne følgesvenn er den såkalte adjektivsjuka: Trangen til å overlesse en tekst med utmalende adjektiver. Det gikk varmgang i rødblyantene på åttitallet der de spankulerte hissig nyspissede langs linjene i stilbøker. Ironisk nok ble mange adjektivrike tekster rettet ved hjelp av nye adjektiver: “Ble ikke denne teksten forholdsvis svulstig?”

Det mest forskrudde skriverådet jeg har sett på lenge, fant jeg i en blogg der forfatteren så sent som i september i fjor fastslo: Når du tror at du har skrevet teksten ferdig, gå gjennom det du har skrevet og stryk minst halvparten av antallet adjektiver. Jeg vil tippe at slike tips har skylden for mange anspente kjever, innestengt fortellerglede og kjedelige tekster. Derfor: Glem slike råd. Språk er ikke matematikk, men musikk. Du kan med god samvittighet se på teksten din som et partitur, der du er allmektig komponist. Matematikerne har fastsatte formler som skal munne ut i fasit, mens du har språkets uendelighetstegn fritt til din disposisjon. Elegant bruk av adjektiver setter smak på leserens tungespiss, og et velplassert adjektiv smører tankebanenes tannhjul.

Du kan også lage dine egne adjektiver: Mens jeg skriver dette er det svært kaldt utenfor vinduet mitt. Å beskrive kulden som ‘blå’ blir for upresist. Jeg føler tvert imot kulden som ‘svartsvidd’. Smak på ordet før du avviser det. Får du bilder i hodet? Følelser i huden?

Jeg oppfordrer til økt bruk av gjennomtenkte og velfølte adjektiver. Jeg vil rett og slett at hele språket skal i sirkulasjon og inn i dansen. Da kan ikke dansens mestre, adjektivene, stå som veggpryd og bare se på.

Jakob Arvola er journalist og programleder i NRK, tekstforfatter og blogger påwww.jakobarvola.com .

Valg av ord

Som frilanswebredaktør er jeg så heldig å få jobbe med det jeg brenner for: webkommunikasjon i vid forstand. Det fører meg til spennende emner som tekstskriving, webdesign, informasjonsarkitektur, webstatistikk og søkemotoroptimalisering.

Når det gjelder tekster, har tidene forandret seg. Det stilles helt andre krav til webtekster enn til papirtekster. En webtekst skal holde på lesere som sitter klare med fingeren på musa for å komme seg vekk ved det minste dødpunkt.

Målgruppe er et viktig stikkord her. Webkommunikasjon dreier seg om å være målgruppebevisst. Det går også ut på å ta utgangspunkt i det som er viktig for brukerne, nemlig å utføre visse oppgaver (finne informasjon, kjøpe noe osv.). Brukerne kommer til et nettsted med en oppgave som skal løses. Hva skulle du utføre forrige gang du var inne på Operaen.no? Sannsynligvis kjøpe billett, sjekke spilleplanen eller finne tilleggsinformasjon om en forestilling eller en operasanger. Bevisstheten om slike viktige brukerscenarioer må selvfølgelig få konsekvenser for hvordan Operaen legger opp nettstedet sitt. Webkommunikasjon dreier seg om å gjøre det enkelt for brukerne å få utført oppgaver på kortest mulig tid.

Vår tids mennesker liker ikke å vente. De liker heller ikke å måtte lære seg et eget begrepsapparat for å kunne bruke et nettsted. Bare glem å lære opp brukerne som kommer til nettstedet ditt.

Mange kommer til et nettsted via søkemotorer – i første rekke Google. Det faktum må være med på å styre ordvalget på nettstedet ditt: Du må bruke de ordene folk flest søker etter. Hvis du har en liten nettbutikk og finner ut at salget tjuedobles av at du bruker ordet ”fotoapparat” i stedet for ”fotografiapparat”, så sier det seg selv at du må være passe selvdestruktiv for å bruke det ordet du taper penger på.

Dette gjelder ikke bare for nettsteder som skal selge. Vel så viktig – ja, kanskje viktigere – er det for informasjonsnettsteder. Pandemi.no er et skrekkens eksempel på et nettsted som stryker til eksamen. De unnlater å bruke ordet ”svineinfluensa”. De opererer med de mer korrekte uttrykkene ”influensa A(H1N1)” og ”pandemisk influensa”. Det gjør at det blir vanskeligere for folk å finne nettstedet gjennom søkemotorer. Er det så farlig, da? Ja, når majoriteten av befolkningen bruker søkemotorer som hovedkilden til å finne noe på nettet, så er det farlig. I en krisesituasjon kan det i verste fall dreie seg om liv og død.

Per-Erik Skramstad er frilanswebredaktør (Webkommunikasjon.no) og redaktør forKorrekturavdelingen.no og Wagneropera.net.

Språkleg vrakgods?

Snadd og snåld og snut og snyta. Tut og trut og strut og stryta. Nebb og tryne, rott og rane, kjeft og klove, gron og grane, munn og mule, mutt og putt, sleik og slabb og søt og sutt.

Dette er ein song om språk. Det er Ivar Aasens dikt Navne på mund, som eg her har gjeve att utan ujamn høgremarg. Aasen kunne heilt klart fleire namn for munn eg det eg kan. Bestemor mi på nitti kan òg fleire ord for munn enn meg. Og for folk som brukar munnen. – Kjeftaslit, seier ho, og slår av radioen. Berre sliting på kjeften, altså.

Me får ofte forklart at dialektord forsvinn på grunn av referenttap, altså fordi dei tinga eller fenomena som orda viser til, forsvinn. Eg er ikkje overtydd om at det er sant. Me brukar kjeften minst like mykje no som på Aasen si tid, men nyttar langt færre ord om han. Uinteressant tomprat er det òg mykje av for tida, men det er likevel få som kallar det dåmlaust kjeftaslit.

Om eg skipar til eit nytt avsnitt utan å skiple den utkropne tankerekkja, er det meir merkverdig enn om eg organiserer det nye avsnittet utan å øydeleggje det som var så utspekulert. Å skipe til og å skiple gjer både eg og andre heile tida, dag ut og dag inn. Me gjer mest ikkje anna. Såleis er dette slett ikkje ord med referenttap. Noko er likevel borte. Eg skal snart seie kva eg trur det er.

Men fyrst: Me er vel samde om at ingen ved sine fulle fem vil seie at det reint språkleg er noko gale med ord som skipe eller skiple. Lydane, bokstavane og stavingane her er like gode som alle andre lydar, bokstavar og stavingar. Men mange vil seie at orda ikkje kommuniserer så godt. Ord og språk er ressursar for både tanken og for kommunikasjon – men svært mange tradisjonelle norske ord fungerer ikkje som kommunikative ressursar i dag. Dei er ikkje nok nytta, dei har ingen symbolsk kapital.

På mange vis ser dette ut som ein motsetnad, for me veit jo at symbolsk og kulturell kapital er bygd på knappheit, me veit at det eksklusive gjev mest kapital. At tradisjonsord er lite utbreidde gjer dei likevel ikkje eksklusive. I staden vert dei ekskluderte. Å nytte markerte ord som skipe og skiple, for ikkje å snakke om snadd og snåld og snut og snyta i ein akademisk tekst eller på ein statleg nettstad, inneber risiko for negativ kapital. Det veit dei som ber slike ord, og difor er desse orda òg offer for språkbrukarane sin strenge sjølvsensur, kanskje strengare enn naudsynt. Såleis vert dei jamvel mindre nytta. Me kan nok vere mange som ergrar oss over jålete og unaudsyn bruk av framandord eller fagtermar. Likevel er det liten risiko knytt til det å bruke ord som komparere og moderator (sjølv om lesarane av denne bloggen truleg vil føretrekkje samanlikne og møteleiar), fordi dei oftast vert nytta av språkbrukarar som har respekt og legitimitet.

Jamvel om tradisjonelle dialektord skulle gjere språket vårt både meir variert og meir presist, har dei ikkje ein sjanse, trass i mangfaldretorikk og ideala om klårt språk. For det som er borte, er makta til det språket som desse orda er ein del av. At det er utviklingsmessig nødvendigheit som gjer at ord forsvinn, er kjeftaslit. Orda vert ikkje irrelevante og borte fordi me ikkje treng dei – for det gjer me kanskje, om målet er språkleg variasjon og presisjon – orda vert borte fordi språket og språkbrukarane dei tilhøyrer har mist makt og status i møtet med mektigare språk og brukarar.

Eg heiar på dei som driv språkleg risikosport, på djupvassdukkarane på veg ned til vraket.

Eli Bjørhusdal er phd-stipendiat i norsk ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Ho bur i Jostedalen og har bloggen Jostedalsrypa.

Når språket kan utgjera skilnaden mellom liv og død

Politirolla er ekstremt vanskeleg å utøva. Ein skal løysa alle kritiske og farlege situasjonar i samfunnet med minst mogleg makt, men har lov å nytta så mykje makt ein må for å løysa oppdraget. Ein må sjølvsagt ta omsyn både til den som utøvar den kriminelle handlinga, og ikkje minst til dei ein skal beskytta mot kriminalitet.

Noreg har, som eit av svært få land i verda, eit politi som ikkje går med våpen som ein del av uniforma si. Dette er svært uvanleg, både Sverige og Danmark har hatt eit væpna politi sidan 60-talet. Eg er svært stolt og glad over at Noreg framleis kan ha eit politi som ikkje går med våpen i det daglege arbeidet.

I politiutdanninga trenar ein på at det er via kommunikasjon ein skal løysa alle vanskelege oppdrag. Det er ein krevjande strategi.

Å kommunisera med personar i ulike livssituasjonar, personar som ofte er sterkt påverka av ulike rusmiddel, er krevjande. Men det kan også vera ein situasjon med masseslagsmål ute i gata, det kan vera store demonstrasjonar som utviklar seg til ulovlege handlingar, sjølvmordskandidatar eller til dømes ein ransmann med våpen som har teke gissel.
Alt dette er døme på ekstreme situasjonar som skal løysast via språket og god kommunikasjon.

Dersom politiet mislukkast i sin ”kommunikasjonsstrategi”, vil det ofte føra til at ein må ”nytta nødvendig maktmiddel”. I verste fall kan det bety at ein må nytta våpen for å stoppa ein farleg person. Då er marginane små. Det kan enda med eit katastrofalt resultat.
Dette syner betydinga av språket og kommunikasjon. Og ikkje minst syner det skilnaden på ein vellukka kommunikasjon, der ein når fram via språket, og alvoret når ein må byta ut kommunikasjon/språket med maktmiddel.

Personleg hadde eg min største ”kommunikasjonsutfordring” då eg som ung nyutdanna politimann tidleg på 80-talet stod ansikt til ansikt med ein person som sikta på meg med eit AG-3-gevær.

Eg måtte kontinuerleg nytta språket og samtale med gjerningsmannen i 30 minuttar for å få han til å legga ned våpenet. Val av ord og strategi kunne få alvorlege konsekvensar.
Når ein opplever at gjerningsmannen etter 30 minuttar gjer som ein vil, set ned våpenet og går frivillig inn i politibilen, føler ein at kommunikasjonen har vore vellukka.

Samtale, debatt og kommunikasjon er alltid spennande. Men for einskilde situasjonar har det større betydning at ein lukkast.

Difor er det svært viktig at ein i all politiutdanning legg stor vekt på kommunikasjon og evnen til å løysa konfliktar og oppdrag via språket/kommunikasjon i staden for å bruka makt.

Men sjølvsagt ligg det i politirolla at ein av og til ikkje løyser oppdraget med kommunikasjon, men det må alltid vera strategi nr 1.

Arne Johannessen er forbundsleiar i Politiets Fellesforbund og har permisjon frå stillinga som lensmann i Sogndal.