Kategoriarkiv: navn

Tunge og lette namn

Ein forbløffande stor del av journalistkvardagen min går ut på å ringje ulike departement for å få kommentarar eller fakta frå dei, gjerne sekunda før dødlina. Frå min ståstad er departementa nokså like: Dei har ein travel statsråd, ei ung, tenestevillig infoavdeling og eit knippe statssekretærar ein kan prate med om det verkeleg hastar. Men i det siste har eg merka at det er eit strengt hierarki mellom dei, som kan lesast ut frå sjølve departementsnamnet.

Gruppe éin kan vi kalle «autoritetsdepartementa». Dei har korte namn og udiskutabelt truverde. Det finst to typar: «tradisjonsdepartementa», som har ei historie tett knytt til skipinga av den norske staten, som Finansdepartementet (1814) og Utanriksdepartementet (1905). Dei får gjerne ein machiavelliansk minister og har mykje større gjennomslag internt enn det budsjetta deira skulle tyde på. Den andre typen, «sluggerdepartementa», har kortare historie (velferdsstatens avkom som dei er), men får styrke av å aksle dei desidert største pengesekkene. Døme: Arbeidsdepartementet (331 milliardar kroner, eller 30 prosent av statsbudsjettet) og Helse- og omsorgsdepartementet (134 milliardar, 12 prosent av budsjettet). Dei er dagleg utsette for hylande interessegrupper og tilhøyrande pressekorps. Misnøgde Nav-brukarar og feilbehandla pasientar ligg som minefelt under departementet. For å fungere bør dei ha ein tettbygd Ap-statsråd med arbeidarklassebakgrunn som ikkje vert sliten ut så lett.

Så kjem vi til  Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet. Dei har ikkje ei ærerik, konstitusjonell historie, men er snarare utslag av det politiske moteprosjektet til den sitjande regjeringa (IT for Bondevik-regjeringa, likestilling for dei raudgrøne). Departementa forvaltar berre småpengar i det store biletet, og dei tilsette tener dårlegast i regjeringa (to lønstrinn lågare for Barne-,  likestilling og inkludering, ein kvinnerik arbeidsplass). Namna røper sitt: Alle orda skulle verkeleg med. Tenk om ein brukte same logikk på autoritetsdepartementa? Då ville vi fått «Penge-, betalingsmiddel- og finansdepartementet» og «Diplomati-, handhelsing- og flymatdepartementet».

Johan Brox er journalist i Klassekampen. Innlegget stod på trykk i Klassekampen den 20. april 2011.

 

Dekknavn for innvidde

Plutselig begynte norske organisasjoner å operere under dekknavn. Det minket på navn som fortalte hva de drev med.

Noen hevder at det begynte da halve Veivesenet skiftet navn til Mesta. Veivesenet kan bebreides for mye, men vi skjønte hva de drev med.

Hvordan kan jeg vite hva Mesta driver med? De har forklart at navnet skal være «en konstruksjon av å mestre». Veibygging krever mestring! Men det gjør også alle andre virksomheter her i livet, enten de støper jern, friserer hoder eller lager avis. Skiftet fra Veivesen til Mesta var skiftet fra det fullkomment tydelige til det 100 prosent utydelige. Men, som det het når et barn kom uheldig fra dåpen: Folk venner seg nok til det.

Nystylet
Det dugde ikke så bra lenger med navn så trauste at hvem som helst i allmuen kunne forstå dem. De nye navn var for de innvidde. På noen av dem var det nesten til å se og høre at en fylking av konsulenter hadde tatt honorar. Helst med tilhørende nystylet logo.

Men det var ikke samme susen over alle. Noen av nyskapningene bar preg av å være tråkige kompromisser fra navnekomiteens seneste nattetime, ofte forsøkt pyntet med en bukett forbokstaver.

Rusk i øyet
Vi som skal formidle påfunnene frem til dagspressens brede leserkrets, kommer i knipe. For at vi skal overleve, må våre skriverier være forståelige for alle interesserte lesere. Om vi ikke har leserne med oss, er det ute med oss. Vi må henge med når en organisasjon skifter navn fra noe som alle forsto, til noe som sent vil slå igjennom.

Med de nye navnemoter trengs stundom en hel setning bare for å forklare leseren hva en person representerer. Det nytter ikke å gjengi en samling forbokstaver som for lesere flest er rusk i øyet.

De utydelige
Alternativet til rare forbokstaver er navn som konsulentene håpet det skulle svinge av. Ikke minst yrkeslivets organisasjoner har på kort tid hatt en bølge av slike.

Offentlig ansattes fagforening ble Delta, side om side med Negotia (for funksjonærer og kommunikasjonsfolk), Safe (den tidligere fagforeningen for olje- og energiansatte), Econa (for økonomene), Unio (for høyskoleutdannede), Tekna (for teknisk-naturvitenskapelige fag), Parat (for diverse yrker). Da arbeidsgiverforeningen i offentlig sektor døpte seg om til Spekter, påpekte vår økonomimedarbeider at de som hadde hevd på dette navnet, var skurkenes nettverk i James Bond-filmer, – «en gåtefull organisasjon som opptrer under dekknavn og sikter mot verdensherredømme».

Deler av Statens Kornforretning har gjenoppstått som Cermaq og slått seg på fisk. Da Oslo Sporveier med flere ble til Ruter, lot vi oss midlertidig forvirre. Da Luftfartsverket ble Avinor, syntes noen det lød som et obskurt postboksselskap, men disse innarbeider seg skrittvis gjennom ubarmhjertig medieomtale.

Misfostrene
Slike navn er i hvert fall korte. Mer vrient blir det når Kommunenes Sentralforbund skal ha seg frabedt videre omtale under dette navn. De vil nå kun omtales KS, hvilket er vanskelig for oss hvis leserne skal forstå hva vi skriver om. De tillater å bli kalt «Kommunesektoren», men det vil bli misforstått når det bare er arbeidsgiversiden det gjelder. De kaller seg til overmål «Kommunenes arbeidsgiver- og interesseorganisasjon», som blir noe kronglete for vår knappe spalteplass.

De med språkansvar i avisen har måttet advare reporterne mot å bruke det nye offisielle navnet. Vi prøver å ty til en forklarende nødløsning.

Slikt burde være et tankekors for dem som spekulerer ut navn for bruk i det offentlige rom.

Initialene
Da Landbrukshøyskolen ble Universitetet for miljø- og biovitenskap, krevde de å bli omtalt som UMB, hvilket våre lesere heller ikke forstår så lett. Fra før har vi hatt bry med Universitetet i Trondheim etter at det ble NTNU, også det en kode som ikke tydes av alle, mens det fulle navn er en pusteøvelse. Navn på sammenslåtte sykehus har lenge vært et minefelt.

Et kapitel for seg er alle de vanskelige fusjonene, der ekteskapets parter unnfanger navn med mindre elegante mellomløsninger, underveis mot noe som måtte tåle varig bruk. Slikt er en gullgruve for logodesignere og navnekonsulenter. Statoil og Hydro ga bort en formue i arbeidet med å finne nytt navn, før de endte på det selvfølgelige.

Ut med arvesølvet
Konsulenter kan vokse seg fete på hyppige skifter av navn og logo, særlig hvis hovedkontorenes imperiebyggere kan ledes til å tro at det er slik de setter spor etter seg.

Tenk hva slags beløp som skiftet hender, da en bedrift som Posten nylig kasserte sitt dyrebareste arvesølv, posthornet, landets mest innarbeidede varemerke, for å erstatte det med sin nye, kompromissløst intetsigende logo. Som om Posten ønsket å gå inkognito. Alt utstyr måtte gjøres om, fra Lindesnes til Nordkapp. Slikt blir det bra levebrød av, for noen, hvis sjefene kan lokkes med.

Ulf Andenæs er journalist i Aftenposten. Artikkelen er tidligere publisert på Aftenposten.no.

Bye, bye Olsenbanden

Hansen, Olsen, Johansen og Jensen er bare så ut.

Naboen i blokka vår var en beskjeden mann. En dag kunne han stolt fortelle at myndighetene hadde godtatt hans søknad om navnebytte. Andersen ble Tunqvist med q. Deretter benyttet han enhver anledning til å si og skrive sitt nye, lyriske etternavn. Jeg husker at noen uttalte «Tunqvist» fjollete for å demonstrere at slikt navnesnobberi var latterlig. En gang Andersen, alltid Andersen. Jeg tenkte at naboen ble en annen med så vakkert navn.

En gang Hansen, ikke lenger Hansen. Aftenposten har opptelling: I 1994 var det 63824 personer som het Hansen, 58587 Olsen og 57412 Johansen. Hansen har sunket med 8564, Olsen med 7092 og Johansen med 5649. Hansen-døden hadde inntruffet enda raskere hadde det ikke vært for den standhaftige, eldre generasjonen. Yngre folk leter fram gamle tanter og oldeforeldre med snobbete navn. Vi vil smykke oss – og våre barn – med spesielle navn for å framstå unike og interessante. Den nye navneloven (2003) gir Hansen mulighet til å børste støv av tippoldeforeldres navn, og selv ihuga feminister konverterer til ektemannens familie for å unnslippe eget «sein»-navn. Men Inger-Lise Hansen (KrF) het Hansen også før hun giftet seg med David Hansen, og Kristin var Halvorsen før hun ble kjæreste med Charlo Halvorsen.

Farvel til hvermannsen. Hansen er et patronymikon, altså avstamningsnavn som er basert på fars fornavn. «Sen» var motebølge på 1800-tallet, da man ville distansere seg fra fattigslige gårder og bygda. Berg, Brattestø, Foss, Hol, Haug, Midttun, Sæter, Vik, Øy og Ås ble til Olsen eller Olsson, og skulle det være ekstra fint ble det Ohlzen. Skipsrederne skaffet seg navn som Wilhelmsen og Fredriksen, og bergensfiffen hadde for lengst lagt seg til med tyske håndverkere som Fleischer og Schumacher. Der i byen bør man helst hete Mohn, Mohr, Friele og Grieg for å være med i det gode selskap, eller fru Fitte-Foss som enkelte bergensere sier.

På snobbetoppen ligger adelsnavn som Løvenskiold, Treschow, Anker, Jarlsberg og Tetzschner, selv om Høyrepolitiker Michael Tetzschner har droppet det adelige von. Nicolai Astrup (H) eller Anniken Huitfeldt (Ap) mistenkes aldri for ordinær familiebakgrunn. Gode embetsmannsnavn som Prytz, Motzfeldt, Rieber, von der Lippe, Kielland, Munthe, Heuch, Høegh eller Gahr Støre møter bekreftende nikk, og landet styres som kjent av stoltenbergene.

Sosiologen Nils-Fredrik Nielsen kunne i «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter» opplyse at Anette Seip er et typisk 68-navn. Og Mads Langballe Heyerdahl. Deres barn heter Camilla, Christian og Thomas. Men siden opprørerne fra gode borgerhjem svermet for keramikk og tekstilkunst, dukket også Guro, Jo og Kaja opp. Nielsen skriver at generasjonen også her demonstrerte sine evner til å forene motsetninger – embetstradisjon og myk bygdekultur – når barnet ble kalt Simen Sommerfeldt og Guri Borchgrevink på navnedagen.

Navneklatringen er mer hemningsløs i dag. Nå får små jenter poetiske navn som slutter på -a. De heter Emma, Alma, Alva, Thea og Thelma, mens guttene påføres bibelske Lucas, Noah, Markus, Matheo eller Liam. Alle får spesielle navn – det vil si: de samme spesielle navnene. Så følger minst to etternavn etter mor, far og tippoldefar som sprenger alle offentlige skjemaer. Stadig flere bruker bindestrek, særlig hvis de heter Hansen eller Nilsen. Hansen alene oppfyller ikke våre sosioestetiske behov. Hansen må dø.

Trude Ringheim er journalist i Dagbladet. Innlegget er tidligere publisert i Dagbladet.