Kategoriarkiv: rettskriving

Lenger/lengre og ifølge

Jeg takker ydmykt for invitasjonen til å være gjesteblogger på nettstedet til prosjektet «Klart språk i staten». Som dommer tilhører jeg en yrkesgruppe, juristene, som ofte – og dessverre med rette – kritiseres for omstendelig og tungt språk. Min bakgrunn for å si noe vektig om språk er derfor kanskje ikke den beste. Men jeg bruker språket hver dag, og jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av hvordan jeg formulerer meg.

Språket og reglene om bruken av det endrer seg over tid. En amatør som jeg, med formell utdannelse som er flere tiår gammel, bør vel derfor vise tilbakeholdenhet med altfor bastante uttalelser om riktig og gal språkbruk. Når jeg har fått denne sjansen, våger jeg likevel å trekke fram to tilfeller hvor det – etter mitt syn – stadig gjøres feil, både i aviser og i andre skriftlige framstillinger – også i dommer.

1. I norsk brukes både ordene lenger og lengre. Noen bruker bare lengre, for liksom å være på den sikre siden. Men begge ordene forekommer, og de har forskjellig betydning og bruksmåte. Noen mener lenger knytter seg til tid og lengre til avstand. Men det er ikke riktig.

Lengre er komparativformen av adjektivet lang. Det heter: En lang gutt, men en lengremann. Eventuelt som predikatsord: Gutten er lang, men mannen er lengre.

Lenger er på sin side komparativformen av to adverb, nemlig langt og lenge. Det heter: Han kastet langt, men hun kastet lenger. Og: Filmen varte lenge, men teaterstykket vartelenger.

Begge ord kan selvsagt forekomme i samme setning: Etter en lengre (adjektiv) pause fortsatte filmen, som varte lenger (adverb) enn annonsert.

2. Ifølge kan både skives i ett og i to ord (i følge). Men det er ikke likegyldig om man velger det ene eller andre.

Ifølge i ett ord er en preposisjon og er den vanligste bruksmåten. Det heter: Ifølge dagens aviser blir det pent vær i morgen.

Men i følge kan altså også forekomme i to ord. Da er følge et substantiv som i: Han kom i følge med meg.

Denne bloggen er vel ikke av de mest leste, og det er under enhver omstendighet usikkert hvor stor påvirkningskraft et slikt innlegg har. Jeg må nok være innstilt på at jeg kommer til å ergre meg over at det gjøres feil på disse områdene også i framtiden. Men jeg takker uansett for denne anledningen til å gi utrykk for noe jeg har på hjertet.

Einar Høgetveit har arbeidet i Økokrim og er nå dommer i Borgarting lagmannsrett.

Betydningen av å skrive rett

Jeg har gleden av å henge ut folk som skriver feil. Det er ikke for å gjøre narr av noen, men for å belyse utfordringen vi står overfor.

I all min frustrasjon over folk som til stadighet skriver feil, tok jeg og min gode kamerat initiativet til å opprette en blogg. Denne kalte vi Orddelingsmafiaen, og den hadde et ganske enkelt formål. Vi skulle legge ut bilder av folk som skriver feil, i all offentlighet. Og folk skriver feil i de underligste sammenhenger.

Da jeg fikk min invitasjon til å gjesteblogge her på Klarspråk.no, fant jeg denne setningen: «Legg inn ein kommentar: E-post adressa di blir aldri publisert eller frigitt. [...]». Og det er akkurat det jeg snakker om. Som du sikkert har skjønt, dreier Orddelingsmafiaen seg hovedsakelig om såkalte orddelingsfeil (eller særskrivingsfeil og orddeling med linjeskift-feil, hvis man skal være korrekt).

Det er veldig mange som gjør denne typen feil. I vårt tapre forsøk på å samle forskjellige eksempler har vi kommet en rekke forskjellige steder hvor det deles ord. De morsomste er utvilsomt butikkskilt. Ja, at en lekebutikk har «Rulle sko» til 299 kr er jo et godt eksempel. Det kunne vært greit om det bare hadde vært en enkeltstående tabbe, hvor den aktuelle personen glemte bindestreken denne gangen, men vi ser det så altfor ofte, overalt.

Men det begynner med en gang å bli verre når Institutt for statsvitenskap kan vise veien til klasserommet for «Sosial antropologi». Eller når statskanalen NRK kan melde at to «15 åringer» er savnet. Det er her følelsene mine begynner å svinge. Jeg blir litt lei meg og litt frustrert over at det er mulig å gjøre så grundig feil. Og tanken på at det sannsynligvis er brukt store penger på å trykke disse åpenbare feilene, gjør meg oppgitt.

Det handler ikke om at det kanskje er et mellomrom for mye eller en bindestrek for lite. Det handler om at det er feil. Det er viktig når man skal kommunisere, særlig i staten. Rett språk er viktig for å bli tatt alvorlig og bli oppfattet som en redelig aktør.

Når jeg snakker med både privatpersoner og journalister om dette problemet, hender det at de spør meg om det ikke er en naturlig utvikling av språket, dette med orddeling. Jeg mener det handler om holdninger til språket vårt, og om latskap. Det er lett å skylde på engelsk i dette tilfellet, hvor man deler sammensatte ord i hytt og vær. Eller det handler om tekstbehandlingsprogrammene våre (Word etc.) som ikke forstår seg på sammensatte ord og ønsker å dele dem. Tekstbehandlingsprogrammer kommer som oftest fra engelsk. Skal vi virkelig ha et språk som er så påvirket og forandret av et annet språk på grunn av latskap?

Nei, det skal vi ikke ha noe av! Det er derfor viktig at du som skriver, du som skal kommunisere med andre, skriver korrekt og står fram som et godt forbilde og skriver korrekt. Så slipper i alle fall jeg å henge deg ut …

Petter Holstad er en ungdommelig ildsjel som er lidenskapelig opptatt av det norske språk og driver nettsiden Orddelingsmafiaen på www.orddeling.net.

Språket skal være ikke et gjerde, men en båt

I det siste har det vært en enormt fokus på språket her i landet. Noen mener at vi står ovenfor et vann skille. De mest bekymrede frykter for at norsk språk i løpet av mellom 20-50 år kommer til å gå nedenom og rett vest. Da kommer norsk bare til å bli snakket av en liten gruppe spesielt interesserte, litt på samme måte som de som har trebåt i dag eller skriver limerick. Det er koselig og gammeldags, men ganske sjelden og så pass spesielt at de som gjør det, pleier å ha stort skjegg å være med i en egen klubb.

De som roper varsku her, advarer mot flere tendenser. Den ene er at det norske språket blir oppløst innenfra gjennom språklig utsklidning. Blant annet NRK har fått kritikk i forhold til at de slipper til alle målformer og lar nyhetsoppleserne bruke sin egen dialekt i hytt og pine. Språkvitere som Finn Erik Vinje mener at språket i NRK er i ferd med å utarte seg helt sinnsykt. Kritikken går på at når en nyhets oppleser leser opp nyhetene på sin egen dialekt, så stiller han eller hun seg i veien for budskapet, og at dessuten kan mange dialekter være vanskelige å skjønne for innvandrere og de som bor på andre kanter av landet. Det er ikke alle som forstår dialekt uttrykk som kan virke komplett uforståelige, sånn som luggum og hærtata hørt og å sjibbe teila på tåga.

Det at flere former blir tillatt, kan også være med og løse opp språket, både nynorsk og vanlig norsk. Nå kan du si både banan og bannan, og skrive både bacon og beiken og pubog pøbb, men riktig nok helst ikke i samme setning. Likevel må det være lov å si at det Vinje sier er spesielt. En av de fine tingene med å bo i Norge er at ting er like bra, og at ikke noen ord eller ting er finere enn andre. Det er derfor vi er gladere i vår konge familie enn andre land er i sin, for at vår konge familie ikke er noe spesielt fin. Kanskje det at vi ikke skjønner hva folk sier hele tiden, er prisen vi må betale for demokratiet.

Vi bør selvfølgelig prøve å bli forstått, ikke minst av andre. I vår digitale tid er stadig mer av kommunikasjonen skrift basert. Gjennom tekstmeldinger, E-mail og sosiale medier som Facebook og Twitter kommuniserer vi hovedsaklig i forhold til folk som vi ikke vet ser eller vet om er der. Det stiller utrolig høye krav til at språket er til å bli klok på. Samtidig ser vi at sms språket med sine forkortelser og smileys har begynt å prege skriftspråket generelt. Dessuten — og dette er den andre tendensen som de som roper varsku, advarer mot — så bruker vi stadig flere engelske uttrykk, som “nice” og “funny” og “yeah, right”, der vi har gode norske ord som “fin” og “morsom” og “ja, særlig”. I det hele tatt kan vi si at dårlig språk skaper gjerder mellom oss, mens godt språk er mer som en slags båt.

Er vi som samfunn blitt for slappe i forhold til det språkmessige? Noen og enhver kan sikkert jobbe mot et bedre språk for å bli finkere til å både snakke og skrive. Samtidig må det være lov å både snakke og skrive selv om man ikke vet forskjellen på et adjektiv og en adverbial. Jeg vil hevde at språket fortsatt må være ett middel, og ikke ett mål i seg selv. Hvis besservissere sier at en slags språk er finere enn en annen slags språk, hever vi terskelen for hvem som får lov til og ytre seg i det offentlige rommet. Hvis man må ha en lang studie bak seg bare for å få lov til å si eller skrive noe, så bruker vi på en måte språket på en eksklusiv og u-demokratisk måte. Når skolesystemet ble innført i Norge, var det fra først av bare de rikeste som lærte seg å lese. Det var fordi at overklassen visste at språk er makt. Vi vil ikke tilbake dit igjen. Det kan ikke være det som Vinje vil oppnå med hans kritikk. Det som teller er at vi skjønner hva hverandre sier.

Man kan sikkert ta visse forhåndsregler, for eks. ved å innføre bøter for den som bruker feil ord og sånn, men det tviler jeg på at noen ønsker seg å leve i et sånt samfunn. Det nærmer seg mistenksomt totalitære forhold i språket, og da følger flere typer for undertrykking mer enn gjerne i kjølevannet.

Jeg ser heller overhode ingen problemer i forhold til at noen sier sjole i stedet for kjole. Det er et fakta at for l000 år siden fantes ikke kj-lyden i Norge. Når barna sa “kj”, kan det godt hende at datiden’s foreldre reagerte sånn som noen gjør i dag og sa til de: “Det heter ikke kjole, hvor har du den kj-lyden i fra? Har du vært sammen med vest goterne nå igjen?” Språket er tross alt i konstant forandring hele tiden. Da må vi klare og innfinne oss med at om noen år er kj-lyden etter all sannsynligvis borte igjen. Det blir rimelig spesielt å forgripe problemer som kanskje aldri kommer til og bli noe problem. Om 100 år er kanskje hele det norske språket stokk borte. Det vil være trist på en måte, men på en annen måte vil det i så fall være en naturlig følge av at ingen bruker det mere.

Enn så lenge tyder i all fall debatten på at nordmenn er interessert i deres eget språk. Språkstrid er ikke noen ny greie her i landet. Den begynte da vi fikk språk og er still going strong enda. Vi står ovenfor spennende tider, og jeg har en klokketro på at det vil ikke bli noen mindre fokus på språket fremover. Det er bare å brette opp armene og henge med på utviklingen. Det har jeg selv tenkt til å gjøre, og den som faller av lasset, kan skylde seg selv.

Knut Nærum er en norsk komiker, forfatter, tegneserietegner og TV-underholder, mest kjent som fast paneldeltaker i NRKs humoristiske TV-program Nytt på nytt. Dette innlegget stod på trykk i Dagbladet den 14. november 2009.
Fotograf: Marit Nilsen, Fotograf for næringslivet.

Om deling av kunnskap og deling av ord

– Statstilsette skal skrive så folk forstår. Eit demokrati kan ikkje fungere viss ikkje folk forstår informasjon frå det offentlege, sier Grande Røys. Godt sagt. I mitt arbeid som språkkonsulent kan jeg bare omskrive litt:
– Alle skal skrive så lesaren forstår. Kunnskapen kjem ikkje ut viss ikkje lesaren forstår det du skriv.

Hvor god leser må du være for å få mening ut av dette ordet:
liveov-
erføringer
Du skal være en ganske trent leser for å hente mening ut av dette ordet når du er inne i arbeidet med å kode mening ut av en setning og et avsnitt.

Jeg oppfatter meg selv som en avansert leser, men selv jeg har problemer med å identifisere enkelte ord når de deles f.eks. i avisspaltene. Hva da med lesere som er alt annet enn avanserte? Hva skjer med leseforståelsen? Etter min oppfatning er dette et alvorlig problem og en udemokratisk utvikling. Skal teknikken/økonomien skvise ut store lesergrupper fra skriftmediene? For hvilke andre grunner er det til å la være å legge inn systemer som behandler ord som meningsenheter og ikke som en samling datategn?

I seks år arbeidet jeg i et forlag som utgir bøker for grunnskolen og for høyere utdanning. Den siste oppgaven før et manus gikk i trykken, var å gjennomgå orddelingene. Med leseren i tankene – alder, modning, nivå og trinn – ble hvert tilfelle vurdert. Ingen ord skulle deles ved sideskift, for eksempel. Må leseren bla om for å finne resten av ordet gra-,
og det på neste side står våpning, tror jeg det er mange som får en solid stopp i leseflyten.

Jeg synes jeg hører motargumenter allerede, men nei, det tok ikke lang tid. Et par-tre timer, kanskje. Så mye kostet det altså å gjøre boken tilgjengelig for lesere på flere nivåer.

Retteprogrammer med orddelingsfunksjon skal kjøpes og læres (!) for å spare inn denne kostnaden. De skal eliminere korrekturrunder og feilretting, og gi betydelige tidsbesparelser ved tekstproduksjon og redigering, reklameres det med. Jeg gjør meg mine tanker. Og jeg blar tilfeldig i aviser og bøker som ligger rundt meg:
na-
turvitskaplege og teknologis-
ke fag
tidsho-
risont
mar-
knadsrett
fol-
keopinion
trap-
pegelenderet
en-
keltbutikker
be-
stefar

Det var hensynet til leseflyten. Et annet hensyn er forholdet til bindestreker. Vi lærer om dem at de skal brukes minst mulig på norsk. At vi skal skrive bestefar og ikke beste-far. Da blir jo ikke be-stefar noen god støtte for lærdommen.

På språkrådet.no har de en side om orddeling ved linjeskift. Der står alt om de anbefalte (tillatte) reglene vi kan bruke – med eksempler. Før var ett av eksemplene heliko-
pter. Det har de nå tatt bort. Men stjer-
neskrutrekker er ikke etter min mening noe særlig bedre. Morsomt, ja. Etter reglene, ja. Men ikke leservennlig.

Jeg er som sagt språkkonsulent – frilanser på heltid – og dette er blitt mitt “for øvrig mener jeg at …”.


Kirsten Hemmer driver språkkonsulentfirmaet Stil og struktur og er leder i Norsk foreining for språkkonsulenter.

Man hører så mye dumt

Man hører så mye dumt. Den observasjonen er gammelkjent og ingenting å skrive hjem om. Iblant hender det jo at man sier noe dumt selv.

Noe av det dummeste jeg hører, og jeg har hørt det mange ganger – er dette utsagnet: ”Språket forandrer seg.”

Dette sies gjerne med en betydningsfull mine av folk som nyss har begått en grammatisk bommert eller også avveket fra en eller annen leksikalsk regel, eller av progressive lærere som ikke synes det er noen ide å forsøke å få elevene til å gjøre uttaleforskjell på kj-lyd og sj-lyd og skjelne mellom Kielland og Sjælland, mellom (Jan) Kjærstad og Skjærstad (kommune).

Slike lærer foregir å tale på språkhistoriens vegne, og kronargumentet for denne liberale holdningen synes å være at vi har hatt fonemsammenfall før, og at gammelnorsk tak ogtakk opprinnelig hadde forskjellig framlyd.

Språk er fellesskap
“Språket forandrer seg” er en plattityde, dvs. et utsagn hvis innhold ingen vil bestride (alle vet at kong Håkon Håkonsson på tolvhundretallet ikke snakket slik som kong Harald Olavsson gjør på tjuehundtretallet), og plattheter bør man holde for seg selv. Eller også mener taleren å påpeke at siden språket forandrer seg, er det ikke så nøye hvordan man innretter seg i språkveien.

Dette er korttenkt, ja riktig dumt er det. Språk er fellesskap, og språksamfunnets medlemmer gjør klokt i å respektere de konvensjoner som gjelder for dette språklige fellesskapet, bl.a. ved å gjøre seg umake for å følge reglene for rettskrivning, bøyning, orddannelse og grammatikk. Kreativitet på disse områdene er uønsket, fordi den er en trussel mot den språklige og kulturelle enheten.

En tradisjonsbærer
Skriftspråket er en tradisjonsbærer, det binder oss sammen som nasjon, det bryter ned tidens og stedets murer og knytter forbindelsen ikke bare til tidligere slektsledd, men også til dem som kommer etter oss. Det er en fordel at det er enhetlig, det er en fordel at normsystemet  er stabilt. Og talemålsutviklingen går heldigvis ikke så fort som enkelte forestiller seg. Jeg samtalte ubesværet med min bestefar, og like glatt går kommunikasjonen mellom meg og mine barnebarn. (Jf. Språk 2004, s. 8 ff.)

Leksikografen John Brynildsen formulerte i sin tid i enkle, dempede ordelag den tradisjonalistiske oppfatning slik: ”Overhodet kan det ikke ansees for nogen ulykke, om en far eller bedstefar fremdeles uten større anstøt kan læse, hvad hans søn eller sønnesøn har skrevet.”

Om å vite hva man gir faen i
Som livet selv er språket utsatt for forandring, forgjengelighet. På tross av dette er forandringer så å si  mot språkets natur. Man kan gjerne variere uttrykksmåten og gi den et personlig preg, men dette må skje innenfor de grenser som de språklige konvensjonene setter.

Vil man — av kunstneriske eller andre grunner — avvike, så er det tillatt. Men når man er ulydig, bør man kunne bedømme den stilistiske og semantiske effekten av avviket og vite på prikken hvilken regel man gir faen i.

Norskundervisningens fremste mål er å få elevene til å oppdage språkets muligheter. Ved skolens hjelp skal de skaffe seg et skriftspråk, et kvalifisert voksenspråk. De skal ikke lære å skrive som de snakker, men som andre skriver.

Er norsk et språk?

Spørsmålet i overskriften kan stilles, og det kan besvares.

Hvis vi med språk mener et normert, stabilt, enhetlig, riksgyldig skriftspråk sammenliknbart med andre språk i vår kulturkrets, er svaret nei. Etter de seneste reguleringer (2005) er nemlig valgfriheten så formidabel at man er nær ved å virkeliggjøre idealet “Hver mann sin rettskrivning!”.

Oppgitt å normere
Etter samnorskperioden har man på sentrale punkter av språket oppgitt å normere og i stedet overlatt formvalget til den enkelte skribent. 2005-rettskrivningen var et kompromissprodukt: De stridende parter (samnorsk- og riksmålsfolk) skulle få sitt, og de fikk sitt. Resultatet ble kaotisk, og som man kunne vente, er det siden 2005 oppstilt flere konkurrerende private normer med innsnevring av valgfriheten.

I viktige grammatiske kategorier er valgfriheten nå fastslått som prinsipp. Det gjelder -en/-a i substantiver: brua, bruen, broa, broen; muligheten, muligheta – og det gjelder ubestemt artikkel en/ei: en eller ei krise, en eller ei stillhet, osv. Og verbene har en veritabel vrimmel av bøyningsvarianter: sugde, suget, suga, saug; svevet, sveva, svevde;lovte, lovde, lovet, lova. Osv.

På et sentralt felt av orddannelsen nyter tvillingssuffiksene -ing og -ning en nær sagt grenseløs frihet. Om vi holder oss til ordboken, kan det lovmedholdelig hete antyding, forbausing, unnskylding, undervising, beslutting – enda slike former neppe har sett annen trykksverte enn den som finnes i den Språkrådsbaserte Tanums store rettskrivningsordbok.

Ordboken later visstnok som om -ing og -else er valgfrie suffiksvarianter, for den oppfører en vrimmel av -ing-former som har det til felles at de ikke kan brukes til noe som helst: bebreiding, bedrøving, forbausing, forplikting, innrømming osv.

Tre dager etter at den rødgrønne SV-statsråden hadde satt seg på taburetten, sørget hun for å endre departementsnavnet til nynorsk form: Heretter skulle det hetefornyingsdepartementet. Dét kunne hun gjøre under henvisning til Tanums store rettskrivningsordbok, ja hun påstod endatil at fornying var ”hovedform” i bokmål.

Man kan bli tommelumsk
Den skrivende har fritt spillerom: ei lita ause, en lita ause, ei liten ause, en liten ause – og vil man i stedet for ause skrive øse, så vær så god. Da blir mulighetene fordoblet. Tilsvarende: ei eiga bru, en eiga bru, en egen bru, ei egen bru; dessuten er bru og brovalgfritt, så det finnes åtte muligheter også her.

Det er rikelige muligheter for å bli tommelumsk: Det kan videre hete et eget byrå, men også et eige byrå; man kan skrive egne byråer, men også eigne byråer. For øvrig kan man skrive byrå uten endelse i flertall: eigne byrå eller egne byrå.

Men rett skal være rett, det går likevel grenser. Man skulle f.eks. tro at siden det i verbbøyningen kan hete krevet, svevet, burde det også kunne hete levet, prøvet. Men nei, her må det hete levde, prøvde.

Og man kan gjerne skrive raudalge, raudgrøt, raudgraut og raudkløver, men prøv deg ikke på raudbete eller raudvin! Det må hete rødbete, rødvin.

 

Finn-Erik Vinje er professor emeritus i moderne nordiske språk, har stort forfatterskap bak seg og har deltatt mye i offentlig ordskifte om språk og språknormering. Han har bloggen Finn-Erik Vinje.