Kategoriarkiv: skriving

Savnet av brevet

Jeg er nylig blitt 70 år og pensjonist. Tiden kunne være inne til innlegg i Aftenpostens aftennummer om språkets forfall. Undertegnet ”Forarget på Fagerborg” kunne jeg skrive om den håpløse orddelingen nå til dags (”lamme lår”), de manglende kommaene (”lite pent hus til salgs”), den omfattende og kritikkløse bruken av moteord og -uttrykk (”unik”, ”fokus”, ”proaktiv” og ”det går an å ha to tanker i hodet på én gang”). Eller den gale uttalen av stasjonsnavnet Borgen på Røatrikken (vi over 70 kaller den ikke ”T-banen til Østerås”).

Men det er kanskje ikke så morsomt å være forarget. Dessuten er alt sagt før, og Aftenposten Aften kommer bare tre ganger i uken nå.

Så derfor vil jeg heller enn å være forarget ta opp et savn – savnet av det gode private brevet skrevet på papir. Jeg skal ikke si at privatbrevene ikke finnes mer. Men e-poster, SMSer osv. har overtatt det meste.

Det tok tid å skrive brevet. Det kunne være brev til en kjærlighetspartner, til en venn som opplevde noe trist eller noe gledelig, eller som vi ville fortelle om våre egne opplevelser, eller ikke sjelden brev mellom barn og foreldre som var fra hverandre

Vi skrev kanskje mange kladder til brevet, der vi strevde med å finne de ordene som virkelig uttrykte det vi ønsket å uttrykke. Og vi passet på at ordene var riktig stavet og hadde store forbokstaver når de skulle ha det. Vi skrev punktumer, og kunne vi kommareglene, skrev vi kommaer også. Vi la til og med gjerne vekt på at brevet så pent ut.

Kjente mennesker kunne skrive private brev av stor litterær eller historisk verdi, brev som senere kunne bli utgitt og lest av mange. Men det er ikke de brevene jeg særlig tenker på – det er brevene mellom oss hverdagsmennesker. Noen samlet brevene de hadde fått, i pene bunker eller esker, kanskje bundet sammen med silkebånd. Vi kunne ta brevene frem og sitte og tenke over ikke bare hva som direkte sto i dem, men også hva brevene sa om både avsenderen og mottakeren på den tiden de ble sendt. Hvis brevene var håndskrevet, kunne vi tenke over hvordan skriften forandret seg med mennesket opp gjennom årene.

Var det bortkastet tid å reflektere mer før vi sendte et budskap fra oss? Og hvis ikke, hvorfor har vi så sjelden den tiden nå?

Kirsti Coward er jurist og har arbeidet i mange år i Justisdepartementet, blant annet med å utforme lovutkast, og i Høyesterett med å skrive dommer og kjennelser.

Å skrive er hardt arbeid

”Skriving er 90 % hardt arbeid”, sa Ernest Hemingway. Det er like godt å innrømme det – å skrive kan være kjedelig, vanskelig og lite gledesfylt.  Når jeg holder skrivekurs for saksbehandlere, pleier jeg å bruke dette sitatet. Jeg innbiller meg at det kan være en trøst for deltakerne å se at de proffe antagelig sliter like mye med skrivingen som vi amatører.

I siste nummer av Samtiden leser jeg et lengre intervju med Karl Ove Knausgård. Samtalepartner er hans forfattervenn gjennom mange år, Tore Renberg. Ett av temaene de bruker tid på, er selve skriveprosessen. Hvordan jobber Knausgård med tekstene sine? Hva slags skribenttype er han?

Før vi går nærmere inn på hva Knausgård og Renberg sier om skriving, la oss oppsummere hva skrivforskerne forteller om ulike måter å jobbe med tekst på. Noen skriveforskere deler oss inn i fire skribenttyper: oljemalere, arkitekter, murere og akvarellmalere. Oljemalerne skriver om igjen og om igjen, begynner med en skisse, legger lag på lag og forbedrer tekstene sine i opptil 20 omganger. Arkitektene planlegger nøye før de skriver. De lager en detaljert plan for teksten, og så skriver de den ut etter planen. Murerne jobber langsomt, skriver en setning ferdig så perfekt som mulig, før de går videre til neste setning. Akvarellmalerne bearbeider ikke tekstene sine i det hele tatt – de skriver dem ut korrekte og fullt ferdige på første forsøk.

I Samtiden-intervjuet sier Knausgård bl.a. dette om sin skriveprosess: ” En tid for alt brukte jeg seks år på. De fem første årene skrev jeg uten å komme noen vei. Så hele boka er skrevet i løpet av det siste året, og to tredjedeler av den er skrevet på to måneder. […] Så å være forfatter for meg handler veldig mye om tålmodighet.” Her har vi altså en typisk oljemaler, ser det ut til. Men litt lengre ut i intervjuet går han over til å snakke om skrivingen av Min kamp 2: ”Med bind 2 oppdaget jeg […] at den var for ensidig og ubalansert. For å rette opp det, skrev jeg en fortelling jeg egentlig hadde tenkt å gjøre i femte bind. Den ble på femti sider, og den skrev jeg på ett døgn.”  Er Knausgård nå blitt akvarellmaler? Eller går det an å være begge deler, tro?

Også Renberg kommenterer skriveprosessen, både sin egen og mer generelt.  I innledningen til et spørsmål sier han: ”Jeg tror det finnes like mange gode romaner som har vært nøye utpønskede som det finnes dem som er skrevet på den fomlete måten du argumenterer for, og svært mange har antagelig kommet til som en blanding av nøye planlegging og brudd med de samme planene, […].” Det kommer fram at Renberg tilhører arkitekttypen. Han sier bl.a. at han liker ”å starte dagen med en god plan”.

Hva kan vi amatørskribenter lære av dette? Først og fremst at skriveprosessen kan arte seg nokså forskjellig for forskjellige mennesker. Du har det kanskje som meg, som varierer metoden etter situasjonen? Prosessen min avhenger av hvor lang teksten er, hva slags tidsfrist jeg har, hvor godt jeg kjenner saken, og hvor mye erfaring jeg har med å skrive liknende tekster.

Jeg tror at alle – enten vi er skjønnlitterære forfatter eller saksbehandlere – kan skrive gode tekster. Men en god tekst kommer ikke seilende på ei fjøl. Den er som regel et resultat av tålmodighet og hardt arbeid.

Aage Rognsaa er cand.philol., førstelektor ved Norges Informasjonsteknologiske Høgskole (NITH) og har mer enn 30 års erfaring som leder av skrivekurs for saksbehandlere i offentlig og privat virksomhet. Han er innehaver av firmaetSkriveinstruktøren AS og forfatter av flere lærebøker i norsk for videregående skole og av håndboken “Kunsten å skrive godt”.