Kategoriarkiv: språket i staten

Dokumenter for dummies

«Kan de for #¤%! slutte å skrive så #!&%! !%¤&!» Min kollega presset inn ikke mindre enn tre unevnelige ord i den korte setningen han vred ut av seg. Han strevde med en pressemelding fra et departement om en ny lov. Det var umulig å forstå om regelendringen var til det bedre eller det verre for dem det gjaldt. Selv for min kollega som er vel bevandret i offentlige dokumenter.

Kjenn din leser, er det noe som heter. Etter at jeg skrev en kommentar i Dagsavisen om offentlig språk som tåkelegger mer enn det opplyser, ble jeg kontaktet av en leser. Han var lei av å få vanskelige brev i postkassa og mente byråkratiet burde hyre inn språkvaskere med samme bakgrunn som dem brevene var myntet på. Et brev burde ikke få forlate byråkratiet før det var lest og godkjent. En pensjonist forstår bedre hva som er forståelig for andre pensjonister, argumenterte han. Og en student vet antakelig mye om hva som skal til for at andre studenter skal skjønne et brev.

På samme måte som informasjonsavdelinger skriver og leser pressemeldinger myntet på journalister. Riktignok ikke alltid med like stort hell.

Selve prinsippet er enkelt og må følges i seg selv, med eller uten språkvasker: Husk hvem du skriver for. Prioriterer en etat å gjøre dokumenter forståelige for journalister, bør den også kunne gjøre dem forståelige for dem de faktisk gjelder. Fageksperter kommer ofte slepende på lange, vanskelige setninger de mener må med. Bare da synes de innholdet blir presist nok. Men for en utenfra blir setningen blendende uforståelig når den fylles med tunge ord. Og en setning folk ikke forstår, er langt fra presis. Den er meningsløs.

Derfor må fagfolk inngå kompromisser med seg selv når de skriver for andre enn de innvidde. Enkelt kan også være presist, men det krever mye grubling å få et vanskelig budskap ned på papiret med enkle ord. De som ikke klarer å snakke eller skrive forståelig, kan ofte ikke godt nok det de skal fortelle. Jada, det tar tid å skulle gi alle setninger tre-fire omdreininger i hjernen. Men det tar ufattelig mye mer tid om alle andre må ringe og sende e-post for å finne ut hva du egentlig har skrevet.

Papirmøllebestyrerne skal fungere som tolker for oss andre. Da må de bli vaskefolk. De må språkvaske sine egne dokumenter, fordi det er en del av jobben deres. Finn fram Jif og Zalo og skur bort «i forhold til» og passive verb. Støvsug unødvendige ord. Vask deg ned til kjernen i budskapet. Gni fra hverandre lange setninger, poler og sett punktum.

Trine Andreassen er journalist i Dagsavisen. Der skriver hun nyhetsartikler og kommentarer.

Pennevenner

Jeg er ikke glad i å få brev fra staten. Når det ligger noe statlig i postkassen, blir jeg alltid nervøs, enten det er fra skattevesenet, Lånekassen, Biltilsynet eller bare Statens mammografiundersøkelse. De har gjennomskuet meg, tenker jeg. Hva er det jeg har gjort galt denne gangen?

Jeg er jo voksen og kan ikke la være å åpne posten, men jeg har ikke lyst. Jeg regner med at det er kjeft å få, så det hender at statsbrevene blir liggende. Eller dukker opp i skoskapet. Alle jeg kjenner har det på samme måte. Vi gruer oss til å se hva staten har å si oss.

Staten sier det nemlig ofte på en lite hyggelig måte. I henhold til forskrift. Jamfør lov av. Og jo mer knotete og uforståelig staten uttrykker seg, jo mer truende virker det. Restanse. Avhending. De fleste av oss har jo fått en forsinket regning eller et inkassovarsel, vi kan forholde oss til gebyrer og tilleggsbøter. Men fra staten dukker det kjapt opp ord som utpanting, beslagleggelse, løsøre.

Så å åpne statspost føles som å spille Monopol: jeg trekker et kort fra bunken og – uæh! «ALLE DERES HUS OG HOTELLER BRENNER!» Følgen av å ha begått en feil er voldsom og uforutsigbar. Jeg har dummet meg ut, og hvis jeg ikke gjør noe med det NÅ! så kommer Namsmannen og tar meg.

Ikke vet jeg hvem Namsmannen er, og ikke har jeg lyst til å bli kjent med ham. For Namsmannen har en diger avbitertang og den bruker han til å klippe bilskilt og dørlåser. Klipp, klipp, her kommer Namsmannen og han er ute etter løsøre!

Altså må jeg ringe og ordne opp. Med svetteringer under armene og skjelvende hender. «Hei, dette er Anne Lene,» sier staten, «hva kan jeg hjelpe deg med?» «Jegharikkebetaltognåharjegfåttetbrevog… » hikster jeg. «Det går bra,» sier Anne Lene. «Jeg skal betale i dag!» hyler jeg. «Flott,» sier Anne Lene. «Får jeg morarente? Bot? Prikker?!» «Nei, da,» sier Anne Lene, «ha en fin dag!»

På telefon er staten alltid en hjelpsom og hyggelig dame. Men i brev og skjemaform? Der er staten ofte en sur, gammel juristgubbe, streng og veldig vanskelig å forstå.

Må det være sånn? Jeg får jo andre brev også. Fra bilforhandleren min, for eksempel. «Kjære Christine! Håper du fremdeles er fornøyd med bilen din. På onsdag har vi temakveld om rust. Stikk gjerne innom for en gløgg og en hyggelig prat!»

Egentlig burde jo staten og jeg være venner, så mye fint som vi lager sammen, skoler og sykehus og veier. Det ville vært lettere hvis staten hadde en triveligere tone, tror jeg.

Forrige uke fikk Lånekassen den første Klarspråksprisen, som går til offentlige organer som snakker lettfattelig og hyggelig til folk, også skriftlig. La oss håpe konkurransen blir knallhard fremover.

Christine Koht er tv- og radiojournalist, komiker og spaltist. Hun har fått Gullruten for beste kvinnelige programleder to ganger. «Pennevenner» bygger på kåseriet Koht holdt under utdelingen av Klarspråksprisen 20. august i år. Innlegget stod på trykk i Aftenpostens A-magasin den 4. september i år.

Statsspråk eller klarspråk

Torsdag 20. august ble klarspråksprisen utdelt. Stedet var Litteraturhuset, og til stede var kommunikasjonsrådgivere, tekstvitere, språkvitere, språkvaskere, en statsråd og Christine Koht. Sistnevnte var ikke der fordi hun jobber med språk slik de fleste andre i salen gjorde. Nei, Christine Koht var invitert dit for å kåsere om statsspråk sett med en innbyggers øyne.

Et lite kvarter hadde hun fått. Et lite, men svært energisk kvarter, viste det seg å bli. For Christine Koht har mye energi. Og hun er opptatt av energi, kunne hun fortelle. Positiv energi og negativ energi.

Er det én ting som lett gir Christine Koht negativ energi, så er det brev fra den norske stat. Eller Staten, som hun kalte den. Når Christine Koht får brev fra Staten, får hun nemlig svettetokter. Klump i magen. Angst for å bli straffet. Angst for å få prikker på rullebladet. Ja, til og med frykt for å havne på Ullersmo. Å få brev fra Staten blir av Christine Koht assosiert med det å ha gjort noe galt. «Tenk om vi kunne spare oss for all den negative energien!» sa Christine Koht til alle oss som satt i salen.

Alle som jobber med klarspråk, vet hva Christine Koht snakker om. Hun snakker om en klump som oppstår når tonen i brevet kanskje er en smule for formell. For upersonlig. For faglig, juridisk, tåkete og uforståelig. Og gjerne alle delene på én gang. Det som ståri brevet, behøver aldeles ikke ha noe med prikker på rulleblad eller fengselsstraff å gjøre. Nei, brevet handler gjerne om helt vanlige ting, som verken er farlig for oss eller Christine Koht. Det handler om skatten din, pensjonen din eller studielånet ditt. Problemet er ikke innholdet. Nei, problemet er tonen i brevet. Problemet er det språket og de formuleringene som avsenderen bruker når han eller hun skriver brevet.

Om Christine hadde fått det som hun ville, hadde vi i salen gått tilbake til arbeidsplassen vår og bedt alle om å slutte å skrive så formelt og uforståelig. «Bruk et enkelt, klart og forståelig språk! Tør å være personlige!» hadde vi sagt, og alle våre kollegaer hadde nikket bekreftende. Om Koht hadde fått det som hun ville. Men sånn fungerer dessverre ikke verden i dag. Så enkel er ikke verden. I hvert fall ikke statsverdenen.

Men hvorfor? Hvorfor er det så vanskelig for folk i Staten å skrive sånn at Christine Koht og alle andre slipper å bli møtt med en tone og et språk som gir magevondt? Det er flere grunner til det. Og jeg skal prøve å forklare kort.

Saksbehandlere som jobber i staten, har den jobben de har først og fremst fordi de er eksperter på et bestemt fagområde. De er eksperter i jus, i statsvitenskap, i økonomi eller i sosiologi. Det betyr at når Lånekassens jurister skal utforme et brev til Lånekassens kunder, vil de skrive det brevet ut fra sitt faglige, juridiske ekspertperspektiv. Brevet vil bære preg av at det er en juridisk ekspert som har tenkt ut hvordan hvert ord, hver setning og hvert avsnitt skal være. Juristene selv mener at språket er godt fordi det er presist, nyansert og dekkende. Det viktigste er jo tross alt at det juridiske budskapet deres kommer fram. Derfor viser de til paragrafer, de viser til tall, begreper og ord som vi andre aldri har hørt om før. Og da er det klart at det kan virke truende når vi i et brev fra Staten får beskjed om at det blir utlyst et preklusivt proklama – for alt vi vet er det kanskje noe som kan sende oss til Ullersmo. I det minste gir det oss vondt i magen.

Den andre grunnen er at den tonen og språket de bruker, signaliserer mer enn en rent språklig presisjon. Ja, for språket brukes i vel så stor grad som et uttrykk for deres identitet. Saksbehandlernes identitet som ekspert. Mange av dem bruker – og vil bruke det språket for å vise hvem de er. For å vise at de er eksperter. At de har en faglig bakgrunn. At de har greie på det de driver med. Om de bruker et enkelt og lett forståelig språk, vil det samtidig bety at de gir slipp på en del av identiteten sin. Et enkelt språk mestrer jo alle, så ved å bruke det enkle språket skiller de seg ikke lenger fra mengden. Og dét gir ikke status. Det er ekspertidentiteten som gir status. Og den statusen gir de ikke fra seg uten kamp.

Å arbeide med klarspråk er som vi skjønner ingen lett oppgave. Det er ikke bare å knipse med fingrene, og så forandrer skrivevanene til folk seg. Nei, det må litt mer dyptgående endringer til. Men det er håp! Se bare hva Lånekassen har klart: ikke bare klarere språk i skjemaene sine. De har til og med vunnet pris!

Kaja Falck-Ytter fullførte sin mastergrad ved NTNU våren 2009, der hun skrev oppgaven ”Klarspråk – hva er det? En kvalitativ undersøkelse av klarspråk og klarspråksarbeid i Norge og Sverige”. Nå jobber hun i Fornyings- og administrasjonsdepartementet, blant annet med klarspråk – både i teori og praksis.

Kva las du no?

Språk er makt. Offentlege dokument og brev grip inn i kvardagen til det norske folk. Kva skjer når mottakaren ikkje forstår?

Det sat ein gong ei kvinne og gret fordi ho hadde fått brev frå ein offentleg etat. Kvinna sat på ein benk utanfor huset der eg budde,  eg sette meg ned for å hjelpe henne.  Høgskuleeksamen i nordisk språk til trass, eg hadde vanskar med å forstå innhaldet.

Ein kan nærast sjå filosofisk på det:

Er det brevskrivaren eller lesaren sitt ansvar, når bodskapen ikkje vert forstått?

Ein kan stundom lure på om visse offentlege brev og dokument er skrive for å kamuflere ein bodskap.  Framande ord og vendingar, saman med lange setningar hemmar forståinga. Mange må lese brevet fleire gongar, og spørje andre om korleis dei forstår brevet eller vedtaket.  Dersom språket i statsforvaltninga vert så tungt og uforståeleg, kan det  dårlege språket skape eit demokratisk problem.

Kor mykje veit du som avsendar om mottakaren si språkforståing og også kompetanse på emnet du skriv om?

I fjerde klasse på barneskulen hadde vi eit fag som heitte ”Kva las du no?”. Føremålet med dette faget var å attfortelje med eigne ord ein tekst du hadde lese. Eg foreslår at ”Kva las du no?” vert henta ut frå støvete hyller og innført som obligatorisk kurs for alle offentlege tenestefolk.

Det er lett å mislike grammatiske feil. Dei lyser raudt mot lesaren og er støy på skjerm og papir. Men godt språk og grammatisk korrekt språk er ikkje synonymt.  Eg fryktar at innføring av retteprogram kan ha gjort språket ei bjørneteneste. Ein kan tenkje seg at teksten passerer ein sakshandsamar som god nok, fordi den ikkje har reine stavefeil. Men den bølgjete lina under orda seier ingenting om godt språk. Om setningane er gode. Om bodskapen er klar.

Her er eit konkret døme:

Tilråding frå Formannskapet – 16.02.2009 til kommunestyret:
”Gebyrregulativ for tenester heimla i plan- og bygningslova § 109, delingslova (§5-2) og lov om eigarseksjonar (§7) vert auka med 10,35 %.

Auken er gjort med grunnlag i tal frå ”Rapport frå det tekniske beregningsutvalg for kommunal og fylkeskommunal økonomi”, og vert tilrådd og gjort gjeldande frå 15.3.2009.”

Dette vedtaket er ikkje spesielt for denne kommunen.  Mange kommunale vedtak krev at borgarane brukar tid og ressursar til å skaffe seg meir informasjon, bakgrunnsmateriell og slår opp i lovverket. Ein kan sjølvsagt meine at ein må krevje såpass av borgarane. Men når ein veit at dei færraste innbyggjarane brukar tida si til slikt, er frykta at språket i visse offentlege vedtak skaper ei kløft mellom forvaltning og innbyggjarar.

Eg har arbeidd som journalist i avis, radio og fjernsyn i femten år. Det spørsmålet eg har stilt flest gongar er ”Kva meiner du med det”.

Fagkompetanse kan rett og slett stå i vegen for formidlinga. Dette treng ikkje vere eit medvite val, men noko som skjer av seg sjølv.  ”Eg uttrykkje meg vanskeleg, altså er eg smart og kompetent”.

Det er som dei seier : ein er ikkje vaksen før ein torer å vere barnsleg.

Det kan vere like farleg å undervurdere, som å overvurdere innbyggjarane si kompetanse og forståing.  Folk flest er ikkje dumme. Men det er kanskje inga stor overdriving å seie at folk flest synest byråkrati generelt og offentlege dokument spesielt, både er kjedelige, tunge og treige.

Kva om nokon las det du skreiv to gongar, ikkje fordi dei ikkje forstod, men fordi det var godt skrive?

Audhild Gregoriusdotter Rotevatn (1975) arbeider som kommunikasjonsrådgjevar i I&M Kommunikasjon i Ålesund. Rotevatn har arbeidd som journalist, programleiar  og redaktør i ei årrekkje, i mellom anna NRK og Kanal 24. Ho er fast spaltist i fleire publikasjonar og  har vunne fleire språkprisar, mellom dei Kringkastingsprisen. Lesbloggen hennar og Byråbloggen, og føl ho på Twitter.

Brev fra futen

Vi skal betale vår skatt med glede, heter det. Det hjelper hvis noen gir uttrykk for at de er glade for innbetalingene.

Jeg var inntil nylig bosatt i England noen år, og betalte skatt til Dronningen, eller nærmere bestemt Her Majesty’s Revenue & Customs. Det var en utsøkt fornøyelse, ikke minst på grunn av brevene jeg fikk fra hennes skatteoppkrevere.

Det siste kom nylig, og startet med et ”Dear Madam”, og fortsatte med ”Jeg er glad for å kunne fortelle deg at du har rett til å få penger tilbake på skatten”.

Glad for!? Jeg har betalt for mye skatt til norske skattemyndigheter også, men futen har da aldri gitt uttrykk for noen glede over å fortelle meg at jeg har hatt penger til gode. Tvert i mot, i disse brevene er det ingen tegn til verken glede eller erkjennelse av at det er et menneske de skriver til. Ingen ”kjære”, og heller ingen ”jeg”, som viser at avsenderen ikke er et ansiktsløst hjul i et stort byråkratimaskineri.

Den engelske skatteinspektøren har derimot undertegnet med fullt navn, og gitt meg sitt telefonnummer. Han forteller at han har lagt ved sin beregning som viser hvordan han kom fram til at jeg hadde skatt til gode.

Brevet avsluttes med et ”Thank you”. Han takker altså for å kunne fortelle meg at han får sende meg penger tilbake. Når man har vært norsk skattebetaler i flere tiår, og mottatt disse knusktørre, upersonlige talloppstillingene fra ligningskontor og kemner, blir man nesten rørt over mykheten og mildheten i brevene fra den engelske futen.

Det forrige brevet jeg fikk fra ham, var også nesten som et kjærlighetsbrev i forhold til tilsvarende korrespondanse fra norske ligningsmyndigheter. Det startet slik: ”Kjære Fr. Harbo. Vi ønsker å hjelpe deg med å betale det rette skattebeløp, ikke for mye, ikke for lite.” Nok en gang dette hyggelige ”kjære”. Og er det noen norske skattebetalere som har fått beskjed om at en ligningsfunksjonær har ønske om å hjelpe? Eller fått noen antydning om at det er like viktig at vi skattebetalere ikke betaler for mye som for lite skatt?

Brevet fortsetter i en lett unnskyldende tone: ”Det kan hende at det er en liten stund siden vi sist hadde kontakt med deg, så hvis du tror at du kanskje ikke betaler det rette beløpet i skatt, vær så snill å ringe oss”. Vær så snill?! I Norge får man bare bryskt beskjed om påleggstrekk, restskatt eller en kjølig oppstilling som viser at man har noe til gode.

Neste avsnitt er like ydmykt, og formulert for å berolige meg, i tilfelle jeg nå allikevel skulle frykte at jeg var skyldig skatt: ”Hvis det bare er mindre endringer i din skattbare inntekt siden vårt siste brev, skal du ikke være bekymret; enhver skatteeffekt vil da være liten. Men ring oss hvis du er usikker.”

På tross av den personlige og hyggelige tonen, tviler jeg ikke på at også brevene fra engelske skattemyndigheter er standardiserte. Men hvorfor kan ikke også norske myndigheter fremstå med et menneskelig ansikt i sine standardiserte brev? Jeg har heldigvis ikke vært i den situasjon at jeg har måttet søke om dagpenger eller sosialstøtte, men jeg er sikker på at jeg ville følt at jeg hadde mer av verdigheten i behold dersom jeg hadde fått et svar som ga uttrykk for at avsender var et menneske og at jeg som mottaker hadde krav på respekt og hjelp. Kan det være så vanskelig å få til dette i Norge, når man klarer det i Storbritannia?

Hilde Harbo er journalist i Aftenposten og tidligerere London-korrespondent.
Portrettfoto: Charlotte Wiig

Kan du skrive så jeg forstår hva du mener?

Jeg underviser journalister i å skrive godt, særlig for nettaviser. Ofte minner jeg dem på at noen faktisk skal lese det de skriver. Da er det en fordel at leseren skjønner hva som står der.

Er det for eksempel smart å kalle en alpinbakke for en destinasjon? Folk flest ville kalle det et alpinanlegg eller et skianlegg. Og hvorfor skrive at noen har ”ytre skader, hovedsakelig blod fra hoderegionen” når man kan skrive at noen blør fra hodet? I stedet for ”strekningsbasert automatisk trafikkontroll”, et uttrykk man virkelig må konsentrere seg for å fatte – hva med ”måling av gjennomsnittsfart”?

Leseren er den viktigste personen når en journalist skriver. Vår jobb er å oversette fra byråkratsk (som jeg er overbevist om at er et eget språk) til vanlig norsk. Men innimellom lurer jeg veldig: Hvorfor er det nødvendig?

Ofte er journalister lite bevisste på hva de skriver, det skal jeg innrømme. Men innimellom synes jeg det er forståelig at vi konstruerer noen tunge sammensetninger. For vi kommer jo ikke på uttrykk som ”strekningsbasert automatisk trafikkontroll” aldeles av oss selv. Det er et spesialuttrykk byråkrater i samferdsel bruker seg imellom. Det sløve er at journalister bruker saksbehandler-uttrykkene ukritisk.

Så kjære saksbehandlere: Hvorfor gjør dere det så vanskelig for oss journalister? Og for ”vanlige” folk som slumper til å lese det dere skriver? Hvorfor kan ikke dere skrive godt norsk, sånn at utgangspunktet blir bedre for oss andre?

Et eksempel:
Oppfordring til å melde fra om krav mot staten i saker som gjelder erstatning for oppreisning etter motorvognulykker.

”I saker som gjelder erstatning for oppreisning etter motorvognulykker”? Jeg er mer enn normalt god til å skjønne kansellistilen, men her får også jeg problemer. Hva er egentlig oppreisning? Er ikke en motorvognulykke vanligvis synonymt med enten ”bilulykke” eller ”trafikkulykke”, i alle fall nesten? Og hva ville egentlig være så galt med å skrive i en aktiv form – som ”vi oppfordrer…” eller ”Justisdepartementet ber…”?

Overskriften skal lokke meg til å lese denne kunngjøringen fra staten til meg, en borger av nevnte stat. Jeg er ikke fryktelig fristet. Det hjelper ikke akkurat at det lenger nede heter ” Staten legger den rådgivende uttalelsen fra EFTA-domstolen til grunn og erkjenner ansvarsgrunnlag for skadetilfeller inntruffet fra og med 2001.” Kanskje det egentlig er greit at overskriften er så kjedelig at jeg aldri oppdager resten, altså. Men hvis jeg hadde et sånt krav mot staten, kan dere nettopp ha hindret meg i å oppdage det. Var det egentlig meningen?

Bedre blir det ikke når jeg som arbeidsledig og forvirret møter formuleringer som ”Stønad til skolemateriell kan gis dersom du deltar i ordinær utdanning som ledd i yrkesrettet attføring og ikke har rett til tilsvarende ytelser etter forskrift om attføringsytelser.” og ”Legeutgifter som er nødvendige for tiltaksgjennomføringen kan refunderes etter regning.”. Vi vanlige lesere kaller en stønad for støtte, og jeg er søren ikke sikker på hva ”tiltaksgjennomføringen” egentlig betyr.

Det er meningen at dere i det offentlige skal skrive så jeg skjønner hva dere mener. Det er mine skattepenger som holder dere i virksomhet, nemlig. Og visste dere at en av tre voksne nordmenn har problemer med å lese vanskelig tekst? Størst problemer har de som kanskje trenger dere i det offentlige mest, nemlig personer som står utenfor arbeidslivet og går på ulike trygdeordninger. ALL-undersøkelsen er nyttig lesning.

Så et lite hjertesukk: Kjære byråkrater, husk at noen skal lese det dere skriver. Vi er ikke vant til den departementale stilen. At pressemeldinger blir klønete formulert, er nå så sin sak – journalister har godt av å trene på å skrive lett og forståelig. Men på vegne av alle de andre:

Prøv å lese teksten din høyt for deg selv før du sier deg ferdig. Merker du at du går tom for pust eller sliter med å få sagt det du har skrevet? Det er et tegn på at teksten ikke er helt ferdig. Gjør den litt enklere. Vi her ute vil takke deg.

Ingeborg Volan er fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk. Hun har bloggenOrdlysten og kan følges på Twitter.

Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl

Det er nesten for godt til å vera sant. For tjue år sidan ville eg ikkje ha trudd at noko slikt kunne henda. At ein forvaltningsdirektør og ein språkdirektør skriv på same nettstaden om kor viktig det er med godt språk i staten. Men her skjer det – me to «bloggar» om språk, side om side.

Det gjer meg optimistisk. For når så mykje har skjedd på kort tid – eg tenkjer på det nyetablerte samarbeidet mellom Språkrådet og Direktoratet for forvaltning og IKT – så kan naturlegvis mykje meir skje på ti år. Men like sjølvsagt er det at det er «itjnå som kjem tå sæ sjøl», som det heitte i ein song for tretti år sidan.

Historia viser at det er råd å gjera det offentlege språket betre. For det var verre før. Då var både ansøkning, opptagelse, bekjentgjørelse, skrivelse, beskjeftigelse, beskikkelse, landsforræderi gangbare ord.  I dag skriv me i staden søknad, opptak, kunngjøring, skriv, sysselsetting, utnevning, landssvik – utan å blunka. Me gløymer lett at dette er menneskeverk. Ord kjem i bruk fordi nokon tek dei i bruk. Men berre når bjøllesauene i ordutviklinga har god språksans, blir det godt språk. Dei som føretrekkjer dei nyare orda ovanfor, bør senda ein takkens tanke til dei offentlege språkbrukarane som først tok dei i bruk.

Truleg har samlivet mellom bokmål og nynorsk vore til gagn for det offentlege språket. Sjå etter neste gong du tek drosje i hovudstaden. Det finst ingen der som har bevillinglenger, skal me tru kvitteringane dei gir oss. Alle forkynner at dei har løyve. Norskare, kortare, lettare.

Vil me ha høgare språkleg kvalitet i det offentlege, må mange nok gå i førevegen. Dei som driv dette prosjektet for klart og godt språk i staten, stiller verktøy og oppskrifter til disposisjon. Me ønskjer mest mogeleg bruk. Eg ønskjer oss alle lykke til!

Sylfest Lomheim er direktør for Språkrådet.

Er det så nøye, da?

Hvorfor skal vi bry oss med språket i forvaltningen? Er det ikke mye viktigere at folk får svar på henvendelsene sine raskest mulig? At kvaliteten på tjenestene vi leverer, er god? Skal vi nå sitte og finlese alle dokumenter med rødblyanten klar, og ha hylla full av ordbøker? Skal vi måtte bruke penger på å språkvaske alt vi skriver for å være på den sikre siden? Blir ikke de ansatte bare usikre av alle denne masingen om språket? Det er fristende å være litt «djevelens advokat» her, det er lett å komme med motforestillinger når man gjør sitt beste hver eneste dag i statens tjeneste.

Som direktør for Difi er jeg ansvarlig for prosjektet «Klart språk i staten», og det er et ansvar jeg tar med glede og entusiasme. Et godt arbeidslag fra Difi og Språkrådet har laget en ryddig «verktøykasse» her inne som jeg håper mange vil ta i bruk.

Vi byråkrater produserer svært mye tekst, til ulike brukergrupper – innbyggere, virksomheter, organisasjoner, politikere, hverandre … Det er gjennom språket vi formidler vår kunnskap, vår innsikt, våre forslag og ideer. Skal vi nå fram til mottakeren, må vi sette oss i hans eller hennes sted. Hvordan hadde jeg villet at et slikt budskap skulle overleveres til meg, hvis jeg var i hans eller hennes sko? For å nå fram må man i det minste bli forstått. Og da er det kanskje ikke så dumt å bruke de verktøy som finnes, for å lage best mulige tekster. Det handler egentlig ikke om hvordan jeg liker å uttrykke meg, eller hvordan vi pleier å skrive hos oss, men om hvordan mottaker vil forstå eller tolke det vi skriver. Enig?

Brukermedvirkning er et sentralt ord i regjeringens fornyingspolitikk. Det må også gjelde synspunkter på hvordan det offentlige kommuniserer skriftlig med innbyggerne. I en undersøkelse som Difi fikk gjennomført i januar i år, kom det fram at 37 prosent av befolkningen mener at myndighetene ikke legger vekt på å skrive forståelig. Over 35 prosent mener det er vanskelig å fylle ut skjemaer. Dette kan vi da ikke leve med? Hva om vi gjør en samlet innsats for et mer forståelig språk? Verktøyene har vi jo.

Eller, når det kommer til stykket, kjenner vi oss tryggest med «stammespråket» vårt?


Hans Christian Holte er direktør for Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi).