Kategoriarkiv: språknormering

Man hører så mye dumt

Man hører så mye dumt. Den observasjonen er gammelkjent og ingenting å skrive hjem om. Iblant hender det jo at man sier noe dumt selv.

Noe av det dummeste jeg hører, og jeg har hørt det mange ganger – er dette utsagnet: ”Språket forandrer seg.”

Dette sies gjerne med en betydningsfull mine av folk som nyss har begått en grammatisk bommert eller også avveket fra en eller annen leksikalsk regel, eller av progressive lærere som ikke synes det er noen ide å forsøke å få elevene til å gjøre uttaleforskjell på kj-lyd og sj-lyd og skjelne mellom Kielland og Sjælland, mellom (Jan) Kjærstad og Skjærstad (kommune).

Slike lærer foregir å tale på språkhistoriens vegne, og kronargumentet for denne liberale holdningen synes å være at vi har hatt fonemsammenfall før, og at gammelnorsk tak ogtakk opprinnelig hadde forskjellig framlyd.

Språk er fellesskap
“Språket forandrer seg” er en plattityde, dvs. et utsagn hvis innhold ingen vil bestride (alle vet at kong Håkon Håkonsson på tolvhundretallet ikke snakket slik som kong Harald Olavsson gjør på tjuehundtretallet), og plattheter bør man holde for seg selv. Eller også mener taleren å påpeke at siden språket forandrer seg, er det ikke så nøye hvordan man innretter seg i språkveien.

Dette er korttenkt, ja riktig dumt er det. Språk er fellesskap, og språksamfunnets medlemmer gjør klokt i å respektere de konvensjoner som gjelder for dette språklige fellesskapet, bl.a. ved å gjøre seg umake for å følge reglene for rettskrivning, bøyning, orddannelse og grammatikk. Kreativitet på disse områdene er uønsket, fordi den er en trussel mot den språklige og kulturelle enheten.

En tradisjonsbærer
Skriftspråket er en tradisjonsbærer, det binder oss sammen som nasjon, det bryter ned tidens og stedets murer og knytter forbindelsen ikke bare til tidligere slektsledd, men også til dem som kommer etter oss. Det er en fordel at det er enhetlig, det er en fordel at normsystemet  er stabilt. Og talemålsutviklingen går heldigvis ikke så fort som enkelte forestiller seg. Jeg samtalte ubesværet med min bestefar, og like glatt går kommunikasjonen mellom meg og mine barnebarn. (Jf. Språk 2004, s. 8 ff.)

Leksikografen John Brynildsen formulerte i sin tid i enkle, dempede ordelag den tradisjonalistiske oppfatning slik: ”Overhodet kan det ikke ansees for nogen ulykke, om en far eller bedstefar fremdeles uten større anstøt kan læse, hvad hans søn eller sønnesøn har skrevet.”

Om å vite hva man gir faen i
Som livet selv er språket utsatt for forandring, forgjengelighet. På tross av dette er forandringer så å si  mot språkets natur. Man kan gjerne variere uttrykksmåten og gi den et personlig preg, men dette må skje innenfor de grenser som de språklige konvensjonene setter.

Vil man — av kunstneriske eller andre grunner — avvike, så er det tillatt. Men når man er ulydig, bør man kunne bedømme den stilistiske og semantiske effekten av avviket og vite på prikken hvilken regel man gir faen i.

Norskundervisningens fremste mål er å få elevene til å oppdage språkets muligheter. Ved skolens hjelp skal de skaffe seg et skriftspråk, et kvalifisert voksenspråk. De skal ikke lære å skrive som de snakker, men som andre skriver.

Er norsk et språk?

Spørsmålet i overskriften kan stilles, og det kan besvares.

Hvis vi med språk mener et normert, stabilt, enhetlig, riksgyldig skriftspråk sammenliknbart med andre språk i vår kulturkrets, er svaret nei. Etter de seneste reguleringer (2005) er nemlig valgfriheten så formidabel at man er nær ved å virkeliggjøre idealet “Hver mann sin rettskrivning!”.

Oppgitt å normere
Etter samnorskperioden har man på sentrale punkter av språket oppgitt å normere og i stedet overlatt formvalget til den enkelte skribent. 2005-rettskrivningen var et kompromissprodukt: De stridende parter (samnorsk- og riksmålsfolk) skulle få sitt, og de fikk sitt. Resultatet ble kaotisk, og som man kunne vente, er det siden 2005 oppstilt flere konkurrerende private normer med innsnevring av valgfriheten.

I viktige grammatiske kategorier er valgfriheten nå fastslått som prinsipp. Det gjelder -en/-a i substantiver: brua, bruen, broa, broen; muligheten, muligheta – og det gjelder ubestemt artikkel en/ei: en eller ei krise, en eller ei stillhet, osv. Og verbene har en veritabel vrimmel av bøyningsvarianter: sugde, suget, suga, saug; svevet, sveva, svevde;lovte, lovde, lovet, lova. Osv.

På et sentralt felt av orddannelsen nyter tvillingssuffiksene -ing og -ning en nær sagt grenseløs frihet. Om vi holder oss til ordboken, kan det lovmedholdelig hete antyding, forbausing, unnskylding, undervising, beslutting – enda slike former neppe har sett annen trykksverte enn den som finnes i den Språkrådsbaserte Tanums store rettskrivningsordbok.

Ordboken later visstnok som om -ing og -else er valgfrie suffiksvarianter, for den oppfører en vrimmel av -ing-former som har det til felles at de ikke kan brukes til noe som helst: bebreiding, bedrøving, forbausing, forplikting, innrømming osv.

Tre dager etter at den rødgrønne SV-statsråden hadde satt seg på taburetten, sørget hun for å endre departementsnavnet til nynorsk form: Heretter skulle det hetefornyingsdepartementet. Dét kunne hun gjøre under henvisning til Tanums store rettskrivningsordbok, ja hun påstod endatil at fornying var ”hovedform” i bokmål.

Man kan bli tommelumsk
Den skrivende har fritt spillerom: ei lita ause, en lita ause, ei liten ause, en liten ause – og vil man i stedet for ause skrive øse, så vær så god. Da blir mulighetene fordoblet. Tilsvarende: ei eiga bru, en eiga bru, en egen bru, ei egen bru; dessuten er bru og brovalgfritt, så det finnes åtte muligheter også her.

Det er rikelige muligheter for å bli tommelumsk: Det kan videre hete et eget byrå, men også et eige byrå; man kan skrive egne byråer, men også eigne byråer. For øvrig kan man skrive byrå uten endelse i flertall: eigne byrå eller egne byrå.

Men rett skal være rett, det går likevel grenser. Man skulle f.eks. tro at siden det i verbbøyningen kan hete krevet, svevet, burde det også kunne hete levet, prøvet. Men nei, her må det hete levde, prøvde.

Og man kan gjerne skrive raudalge, raudgrøt, raudgraut og raudkløver, men prøv deg ikke på raudbete eller raudvin! Det må hete rødbete, rødvin.

 

Finn-Erik Vinje er professor emeritus i moderne nordiske språk, har stort forfatterskap bak seg og har deltatt mye i offentlig ordskifte om språk og språknormering. Han har bloggen Finn-Erik Vinje.