Kategoriarkiv: stammespråk

Med Narvestad som språklig drahjelp

The obvious is that which is never seen until someone expresses it simply (Khalil Gibran)

“La oss se på det som moro, en nasjonal dugnad”. På kjent vis slår vaktmester Roy Narvestad an tonen i Skatteetatens ferske informasjonsvideo om ny likningsverdi på boliger. Invitasjonsbrevet har gått ut til nærmere halvparten av landets befolkning.

Vi snakker med andre ord om en formidabel utfordring for en offentlig etat. Her skal en tradisjonelt traust etat få hvermannsen til å måle opp sin egen bolig og holde styr på begreper som P-rom og BOA, for ikke å snake om primær- og sekundærbolig. Vi snakker om begreper som ikke akkurat er dagligdags over frokostbordet – eller når spurte du sist naboen om hvordan helgen i sekundærboligen var?

Opposisjonen har vært krass og Høyre er skeptisk til regjeringens nye “innrapporteringssystem av blant annet boligareal og alder på bolig”. Frp mener regjeringen er ute etter “å plage folk”. En annen gruppe skeptikere er takstmennene, naturlig nok. De mener oppmåling av bolig er fag og derfor må overlates til profesjonelle.

Det var derfor med en smule interesse jeg registrerte at Skatteetaten ikke bare ville nøye seg med en sedvanlig rettleiing à la selvangivelsen, men satse løssluppent og lekent med å engasjere Narvestad fra Tertitten borettslag. Fra mitt journalistiske ståsted bestemte jeg meg for å se nærmere på hvorvidt Roy og Linda klarer å formidle et komplekst budskap uten å pakke det inn i byråkratiske vendinger og juridiske forbehold.

I bakhodet hadde jeg blant annet en artikkel fra Vårt Land (2007) om hvor uforståelig rettleiinga til selvangivelsen var. Her heter det blant annet at språket er “komplett uforståelig”, at det er “skrevet av og for byråkrater” og at “journalister eller pedagoger egentlig burde ha skrevet teksten”.

Hva så med den nye boligbeskatningen? Ifølge Narvestad skal altså oppmålingen gå som en lek, selv om Linda Johansen blir skjelven, minnes geometritimene på skolen og vibrerer som en mobiltelefon bare hun åpner et brev fra det offentlige.

Passiv, substantivsyke og stammespråk er nok til at det vibrerer hos noen hver og kan føre til oppgitt hoderysting. Men dette er det lite av hos Narvestad, som i stedet klarer å smugle inn forståelse av P-rom og sekundærbolig og får hjelp av så vel skattedirektøren som finansministeren. Dermed bidrar han også til å avmystifisere bildet av en grå og byråkratisk etat.

Skatteetaten jobber for tiden med å etablere en språkprofil, hvor det blant annet heter at det er de ansattes ansvar å bli forstått. Det er altså ikke Linda det er noe feil med hvis hun vibrerer, det er den ansatte som ikke har uttrykt seg klart nok.

I profilen heter det blant annet at viktig informasjon skal komme tidlig i teksten, språket skal være moderne, det skal letes etter nye uttrykksformer, titler skal være informative, de ansatte skal henvende seg direkte til leseren ved å bruke du og dere – ja, det er nesten så vi skulle tro vi befant oss i dagbladredaksjonen …

La oss for øvrig sammenligne hva nettopp journalister selv skrev om saken med informasjonen på Skatteetatens hjemmeside. Vi kjører tekstene gjennom enlesbarhetsmåler, som gir et tall (LIKS) på hvor lett teksten er å oppfatte. Og faktum er at brevet mange av oss fikk i postkassen nylig, ikke har nevneverdig høyere indeks enn hva våre største aviser skrev om samme sak. Med andre ord er tekstene tilnærmet like lesbare.

Riktignok ville jeg nok aldri ha skrevet ”I arealet medregnes indre vegger med inntil 0,5 meter tykkelse som ligger innenfor boligens primære del”. Jeg merker Lindas vibrasjoner med en gang og ville nok tatt en telefon til Narvestad, som trolig ville sagt noe sånt som at du ikke skal regne med vegger i boligen som er tykkere enn en halv meter. Men mitt inntrykk er likevel at etaten er på god vei – eller les selv.

Rune Wikstøl er journalist og språkrøkter i NTB og står bak byråets språkside på Facebook. Wikstøl kan også følges på Twitter.

Å snakke mellom linjene

Jeg hadde nylig gleden av å følge forhandlingene i Norsk bonde- og småbrukarlag. Der var landbruks- og matminister Lars Peder Brekk en av talerne.

Han advarte bøndene mot å bruke stammespråk som bare blir forstått av folk innenfor næringa. Brekks poeng er at bønder, som i stor grad er avhengige av økonomiske tilskudd, må være i stand til å rettferdiggjøre hvorfor samfunnet skal bruke skattepenger på å opprettholde norsk landbruk. Skal bøndene vinne hjertene for norsk landbruk, må de snakke et språk folk flest forstår, fastslo ministeren.

Dette innlegget inspirerte meg til å skrive en kommentar i Nationen om bondens stammespråk. Selv etter 15 års fartstid i «landbruksblekka» synes jeg det er vanskelig å følge med på bondepraten. Jeg har lært meg fagterminologi som avdrått, arrondering og bonitet, så det er ikke først og fremst de agronomiske uttrykkene som forvolder vanskene. Det er mer bondens hang til underforstått tale som forkludrer. Noen ganger når det står strid i næringa, og det er ikke så rent sjelden, stiller jeg meg opp på sidelinja med forventninger om å overvære tordentaler og det som verre er. Ofte blir jeg skuffet. Budskapet pakkes inn. I stedet for å møte motstanderen til duell i åpent lende, foregår fektingen i bisetningene.

«Tok du den», spør av og til duellanten hviskende etter det fordekte «frontalangrepet» på motstanderen. «Nja», er som regel svaret. For ikke en gang når bøndene krangler, kommer uenigheten til overflata. Den skal helst vake under vannskorpa, kun synlig for dem med riktig dykkerutstyr, de innvidde.

Vi får også mange lange og til dels ufokuserte debattinnlegg fra næringas folk. Men de er lite villige til å kutte og klargjøre. Det står nemlig så mye mellom linjene! I slike diskusjoner tar jeg meg i å ønske meg en dekoder – en slags signalomformer som kan oversette underforstått tale til klar tale.

De siste årene har det vært mye ståk og bråk i forbindelse med valg av ledelse i landbrukets ulike organisasjoner. Det kan også ha noe med språk å gjøre. Når signalene er utydelige, blir det gjerne skurr på linja.

I kommentaren oppfordret jeg landbruket til å avkode språket sitt. Vi, de utenforstående, trenger klar tale om hvorfor vi må ha norsk matproduksjon, og hvordan det kan oppnås.

Av og til får jeg reaksjoner på kommentarene mine. Denne gang var det en tidligere kollega som gjorde seg til kjenne: «Jasså, du vil alminneliggjøre landbruket i språklig henseende?? Vel og bra. Men det slår meg (og kanskje deg også?) at om landbruket alminneliggjøres, slik at alle og enhver kan forstå terminologi og betydninger, ja, da er risikoen stor for at flere og flere raskt vil forstå at keiseren har jo faen ikke klær på seg!»

Nåja, det var i alle fall en kar som ikke pakker inn budskapet sitt!

Kato Nykvist er konstituert politisk redaktør i Nationen.

VM i forkortingar

Om det er ein ting organisasjonar har til felles, så er det tendensen til å utvikle ”stammespråk”. Eller mikrososiolektar, om ein vil. Vi lagar vår eigen måte å prate på, med eigne ord, uttrykk og vendingar. Og vi lagar forkortingar. Dei hersens forkortingane.

“ÅDT på min. 250″

Forkortingar ser ut til å følgje meg som ei mare. Då eg starta å jobbe i Statens vegvesen (eg jobba der før eg kom til NTNU Vitenskapsmuseet) for nokre år tilbake, var noko av det vanskelegaste alle forkortingane etaten brukar.

Det tok lang tid før eg fekk oversikt nok til at eg kunne forstå samanhengane. Og det trur eg gjeld mange som møter etatar eller forskarar som strør rundt seg med fagtermar og forkortingar. Derfor er det så viktig at fagfolka “omset” for oss vanlege dødelege.

Også eg forstår nemleg at det kan vere fornuftig at det må vere ein viss gjennomsnittstrafikk på ein veg før ein legg asfalt.

Men når nokon fortalde meg at ”SVV krever ÅDT på min. 250 for fastdekke”, då var eg like vis.

Skapte vi eit monster?

Faktisk var forkortingsiveren så stor i Vegvesenet at vi lagde revynummer av det. (Ja, for det er faktisk mange folk med humor i vegetaten, for dei som skulle tru noko anna.) Der lanserte vi omgrepet TBF: Trebokstavforkortelse. Er det ikkje forkorta til tre bokstavar, så er det ikkje god Vegvesen-terminologi.

For litt sidan oppdaga eg til min skrekk at ein av direktørane i Vegdirektoratet brukte “TBF” i ein tweet. Eg vonar inderleg det var ironisk meint. Om ikkje, så har vi skapt eit monster.

Fehovud?

Ei småartig forkortingsoppleving eg har, er frå tidleg 2000-tal. Då var eg så heldig å få vere med å starte rockeklubb og festival i Ørsta. Då måtte vi sjølvsagt organisere oss i Norsk Rockforbund, NRF.

Ein av styremedlemene var medlem i NRF frå før. Han var nemleg revmatikar og medlem av Norsk revmatikerforening – også NRF.

Eit raskt og overflatisk Googlesøk fortel meg at NRF også er forkortinga for så ulike organisasjonar som Norske Rørgrossisters Forening, Norsk Radiografforbund, Norsk Religionshistorisk Forening, The NATO Response Force, Norges Rytterforbund, Nedre Romerike flyklubb, Norges Rugbyforbund og Norsk religionspsykologisk fagforum.

Men det var ingen av dei folk tenkte på når vi snakka om NRF. Dei trudde vi snakka om Norsk Rødt Fe.

Derfor stussa folk veldig når vi stolt erklærte at vi hadde organisert klubben vår i NRF – sidan det passa folk med våre interesser…

VM i Trondheim

Her på NTNU Vitenskapsmuseet har vi også forkortingar. Ein av dei er ”VM”, som skal bety Vitenskapsmuseet.

Eg prøvar å få forklart at ”VM i Trondheim” gir heilt andre assosiasjonar enn ”Vitenskapsmuseet i Trondheim”. Høyrer eg ”VM i Trondheim”, forventar eg folkefest i Granåsen og folk med stål i bein og armar, samt kondomdress.

Eg synes vi skal vere stolte av namnet vårt og bruke det heilt ut. Eg håper også andre vil bruke rett namn på oss. Ikkje berre unngår ein misforståingar, men ein byggjer attkjenning. Og det er viktig, det veit alle som syslar litt med omdømmetenking.

Derfor seier eg ”NTNU Vitenskapsmuseet”. Skal eg forkorte, strekkjer eg meg til ”Vitenskapsmuseet”.

Men ikkje VM. Aldri VM. Eg kler nemleg ikkje trikot.

Tove Eivindsen er informasjonskoordinator ved NTNU Vitenskapsmuseet. Ho har mastergrad i samfunnsplanlegging og leiing, med historie, journalistikk og kulturarbeid i botnen. Ho har jobba som kommunikasjonsrådgjevar i m.a. Møre og Romsdal fylke og Statens vegvesen, og ho er aktiv i Norsk Kommunikasjonsforening i Trøndelag. Tove Eivindsen har eit bankende hjarte for forskingskommunikasjon, kunnskapsdeling, tilgjengelegheit på nett og godt språk – uansett målform. Følg Tove på Twitter: @thetove

Er det så nøye, da?

Hvorfor skal vi bry oss med språket i forvaltningen? Er det ikke mye viktigere at folk får svar på henvendelsene sine raskest mulig? At kvaliteten på tjenestene vi leverer, er god? Skal vi nå sitte og finlese alle dokumenter med rødblyanten klar, og ha hylla full av ordbøker? Skal vi måtte bruke penger på å språkvaske alt vi skriver for å være på den sikre siden? Blir ikke de ansatte bare usikre av alle denne masingen om språket? Det er fristende å være litt «djevelens advokat» her, det er lett å komme med motforestillinger når man gjør sitt beste hver eneste dag i statens tjeneste.

Som direktør for Difi er jeg ansvarlig for prosjektet «Klart språk i staten», og det er et ansvar jeg tar med glede og entusiasme. Et godt arbeidslag fra Difi og Språkrådet har laget en ryddig «verktøykasse» her inne som jeg håper mange vil ta i bruk.

Vi byråkrater produserer svært mye tekst, til ulike brukergrupper – innbyggere, virksomheter, organisasjoner, politikere, hverandre … Det er gjennom språket vi formidler vår kunnskap, vår innsikt, våre forslag og ideer. Skal vi nå fram til mottakeren, må vi sette oss i hans eller hennes sted. Hvordan hadde jeg villet at et slikt budskap skulle overleveres til meg, hvis jeg var i hans eller hennes sko? For å nå fram må man i det minste bli forstått. Og da er det kanskje ikke så dumt å bruke de verktøy som finnes, for å lage best mulige tekster. Det handler egentlig ikke om hvordan jeg liker å uttrykke meg, eller hvordan vi pleier å skrive hos oss, men om hvordan mottaker vil forstå eller tolke det vi skriver. Enig?

Brukermedvirkning er et sentralt ord i regjeringens fornyingspolitikk. Det må også gjelde synspunkter på hvordan det offentlige kommuniserer skriftlig med innbyggerne. I en undersøkelse som Difi fikk gjennomført i januar i år, kom det fram at 37 prosent av befolkningen mener at myndighetene ikke legger vekt på å skrive forståelig. Over 35 prosent mener det er vanskelig å fylle ut skjemaer. Dette kan vi da ikke leve med? Hva om vi gjør en samlet innsats for et mer forståelig språk? Verktøyene har vi jo.

Eller, når det kommer til stykket, kjenner vi oss tryggest med «stammespråket» vårt?


Hans Christian Holte er direktør for Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi).