Kategoriarkiv: tomme ord

Floskelparade

Forfatteren Egil Børre Johnsen, som bl.a. har skrevet biografier om Nordahl Rolfsen og Knud Knudsen, og om mye annet fra norsk skolehistorie, er en av dem som iblant retter vel begrunnet kritikk mot norsk pedagogikk og skolepolitikk. I november hadde han en kronikk i fagforeningsorganet Utdanning, og der flesker han til med å sitere en overdådig floskelparade fra norske pedagogers vidunderlige verden. Den fortjener å bli luftet i dagspressen. Johnsens resonnement er at denne ordbruken, for ikke å si dette ordskvalderet, ikke er et overbevisende signal om at det ligger betydelig tankevirksomhet bak denne prosaen. Han kan også tolkes dithen at lærere og byråkrater som skriver slik i utredninger, etter hans mening kanskje ikke er de riktige til å få skikk på norsk skole – eller «perfeksjonere den ytterligere», som det sikkert heter i de kretser.

Her er et avsnitt i Johnsens artikkel. Der tar han for seg ord som han synes det er for mange av, og det kan virke som om han ikke er helt sikker på at de betyr noe i det hele tatt, uansett hvor ofte de forekommer i hyppige utredninger:

«Lesestrategiskolering, koordinerende lærersamarbeid, veilederutdanning, praksisfelt, praksisnettverk, optimal strukturfunksjon, endringskapasitet, endringsvilje, organisasjonsbygging, entreprenørskapskompetanse, gjennomføringsstrategi, reformimplementering, refleksjonsverktøy, ståstedsanalyse, innfasing, tidstrender (for motivasjon), forklaringskraft, konsensuspunkter, læringstrykk, kontrollstrategier, å korrelere positivt, demokratisk beredskap prosjekt leksehjelp, prøvebank.»

Det foreligger jo en mulighet – Egil Børre Johnsen nevner den også – for at dette overhodet ikke blir lest. Det kan tenkes at det ikke er så forferdelig tragisk; ja, kanskje ligger det et slags håp i det hvis det er slik.

Per Egil Hegge (f. 1940) er journalist og har skrevet en daglig språkspalte i Aftenposten siden januar 2004. I den avisen var han korrespondent i London, Moskva og Washington, og han har vært redaktør i A-magasinet, kulturredaktør og kommentator. Han har skrevet på lag eit dusin bøker, tre av dem om språk, og biografier om Otto Sverdrup, Fridtjof Nanssen og kong Harald. ‘Floskelparade’ stod på trykk i Aftenposten den 6. desember 2011.

‘Floskelparade’ bygger på Egil Børre Johnsens omtale av Stortingsmelding 22 (2012-2011), om elevfrafallet på ungdomstrinnet. Denne omtalen stod første gang på trykk i sin helhet i tidsskriftet Prosa. Den har også stått som lørdagskronikk i Klassekampen.

Meningsløsheter

Jeg minnes en personlig øvelse jeg gjorde som barn, en privat barnelek, kan du si. Den gikk ut på at jeg sa et ord igjen og igjen, helt til det ikke lenger hadde noen mening. Du kan prøve selv. Si mange ganger etter hverandre: syltetøy, syltetøy, syltetøy osv. Det er som om lydene etter hvert dekker over innholdet. Og brått sitter du igjen med bare skallet av et ord, med bare en tom frase.

Tomme fraser oppstår ofte når ord gjentas og gjentas. Bare spør politikere. Mange av dem kan kunsten å si ord så mange ganger at folk ikke lenger får med seg innholdet, men på grunn av den rolige eller engasjerte stemmen fremdeles tror at det er klok tale.

Et annet felt der dette fungerer er i de lærdes kretser. Det vet jeg. For jeg tok engang mellomfag i historie på et herværende universitet. Eksamen besto av flere deloppgaver, noen på åtte timer, noe på fire. Én av de kortere oppgavene ba meg om å gjøre rede for Venstres historie mellom 1890 og 1910. Jeg innså straks den nakne sannheten: jeg hadde ikke peiling. Langt bak i minnet lå navnet Johan Sverdrup, men jeg mente å huske at han døde før den etterspurte tidsepoken. Og dett var dett.

I et kortvarig anfall av ærlighet skulle jeg til å levere blankt. Men så tenkte jeg at jeg likevel ikke hadde annet å gjøre de neste fire timene, så jeg kunne jo like godt skrive noe. Og gjorde så. Jeg begynte med noen vakre ord om arven etter Johan Sverdrup, bla, bla, bla og fortsatte deretter med linje etter linje, fullt av vendinger som ”sett i lyset av”, ”tatt i betraktning at”, ”på den ene siden (prikk, prikk, prikk) og på den annen” eller ”med tanke på”, vendinger som ga meg rikelig anledning til å trekke inn både dette og hint som ikke hadde det ringeste med saken å gjøre. Så leverte jeg. Og sto. Det ble ikke noen bra karakter, men jeg sto, folkens!

Det får være opp til høyere makter å bestemme om det er eksamensjuks, foreldet er det uansett.

Men idéen til dette kåseriet fikk jeg ikke av politikere eller av min dårlige samvittighet for begåtte studiesynder. Ideen kom da jeg var på en større butikk her om dagen. Der legges det vekt på kvalitetssikring. Man gjør ikke bare kundeundersøkelser, men trekker konsekvensene av det. De mange nyttige tilbakemeldingene avfødte følgende plakat ved inngangen:

«Vi har valgt å fokusere på følgende områder:
1.    1.         Noe du ikke finner? Spør oss, så hjelper vi deg.
2.    2.         Skal du bytte en vare? Spør etter ansvarlig person.
3.    3.         Velkommen til oss»

Allerede ordet fokus mangler et innhold, ettersom det er et punkt og derfor ikke har noen utvidelse i rom. Da kan det ikke undre noen at det det fokuseres på heller ikke er noe. Butikkens tre kløktig utarbeidede punkter kan sammenfattes slik: Vi gjør jobben vår og det er fint hvis du vil handle hos oss. Og for å si akkurat det behøves det knapt en kundeundersøkelse som koster vet ikke hva i penger og menneskelig innsats. Hele plakaten har samme verdi som å forkynne at vann flyter eller at strikkepinner er stivere enn meitemark.

Som barn gjentok jeg ord til de ble tomme. Kanskje det finnes en motøvelse: si ordet mening én gang, så sier du det ikke mer så mange ganger som mulig, og det skal du gjøre helt til dets innhold står klart for deg.

Det er å håpe at meningen med ordet mening da kan tre frem for deg. Ellers forblir det meningsløst.

Godi Keller kommer opprinnelig fra Sveits og er medarbeider i Pøbelprosjektet. Han har skrevet en bok om pedagogikk og samlet noe over 30 kåserier i en bok under tittelen “Tvil i fred”. Han holder også kurs og foredrag for lærere og foreldre i barnehager og skoler i Norge.

Snakker du Støre-norsk?

Opplever du at vi har en krevende utfordring?
Det gikk opp for meg mens jeg så på Paradise Hotel på TV3. Deltakerne viste en imponerende evne til å trekke opp det kunstige skillet mellom oppførsel i en vanlig sosial setting, og oppførsel i møte med en intervjuer og et kamera.

Plutselig ble Carl – som i sekvensen før hadde lett etter et klesskap hvor han kunne ha sex med Tine – statsmannaktig og avmålt i formuleringene. Høflig, som om han var redd for at noen skulle kunne ta ham for en sleivete kommentar.

Det hørtes ut som om språket til Jonas Gahr Støre, med signalordene «krevende», «utfordring», «opplever», hadde seget inn gjennom porene i den oljete, brune huden og nå dannet et språklig skjold mot offentligheten.

Språket er alltid i utvikling, og det er gøy å se på hvordan det forandrer seg. I mange år har vi hørt snakk om kebab-norsk – men Støre-norsk må nå være en minst like dominerende nyvinning.

Utenriksministerens kattemyke formuleringer, skreddersydde forbehold og smurt med sporadiske, inderlige betraktninger, er blitt et ideal. Opphavsmannen framfører det så overbevisende at han flere ganger er målt til å være landets mest populære politiker.

Det som blir rart, akkurat som når hvite nordmenn snakker kebab-norsk, er når vanlige folk begynner å snakke som Støre. For litt siden var det et dødsfall som ble mye omtalt i mediene, der en i familien uttalte at saken var «krevende». Det var den selvfølgelig. Men hadde det skjedd for ti år siden, ville den kanskje vært «vanskelig». Kanskje til og med «trist» eller «slitsom».

Med all respekt for både omstendighetene i denne saken, og i andre der det kan være fristende å gripe til trygge formuleringer for å verge seg mot omverdenen – er det verdt å minne om at språk er mote. Og mote er gjennomsiktig, den er forbigående og mister fort sin kraft. Å beherske språklige moter kan gi en økt følelse av autoritet, men vil i realiteten ofte ha motsatt effekt.

Men å bevege seg utenfor sporet er risikosport. Retorikkprofessor Kjell-Lars Berge var før jul innstilt til stillingen som ny direktør for Språkrådet, før styret ble kastet av kulturminister Anniken Huitfeldt fordi de insisterte på Berges kandidatur. Berge hadde blant annet klart og forståelig språk som en av sine fanesaker – men ble kanskje litt for tydelig for ministeren.

I striden om den nettbaserte utgaven av store Norske leksikon uttalte han til Klassekampen: «Huitfeldt slo fast at ingen har monopol på sannheten og at det derfor finnes problematiske sider ved at staten går inn og støtter et leksikonprosjekt. Et slikt kunnskapssyn er ikke bare kvasipragmatisk, det er new age-aktig og fullstendig skandaløst».

De som bruker sine egne ord på en god måte, vil alltid vekke mest oppsikt og engasjement – men styrker kanskje ikke sjansene sine for jobber i framskutte posisjoner. For er det noe vi alle vet, så det dette: Støre-norsk er veien til toppen.

Geir Ramnefjell arbeider som journalist i Dagbladet. Innlegget er tidligere er publisert i Dagbladet.