Kategoriarkiv: ukategorisert

Ordløse og maktesløse – Markedsspråket avkler oss vår menneskelighet

«Det er noe skjønt ved dette å ødelegge ord. Det store svinnet omfatter naturligvis verb og adjektiver, men det fins hundrer av substantiver som en også kan kvitte seg med».

Ordene tilhører ikke ledelsen ved enkelte universitetssykehus, som har begynt å kalle pasientene for kunder. De tilhører ikke skolebyråkrater som foretrekker «brukere» i stedet for elever, eller «resultatenhetsleder oppvekst» for rektor. Og det er ikke politikernes tåkelegging av manglende resultater som skjules av formuleringen «vi er inne i en god prosess», som beskrives her.

George Orwells 1984
Ordene tilhører den litterære skikkelsen Syme, filolog og spesialist i nytale i romanen 1984, som ble skrevet av George Orwell i 1949. I nytale blir ordforrådet stadig mindre. Det endelige målet er å redusere alle begreper til nøyaktig ett ord, så ingen bibetydninger eller sideassosiasjoner står igjen. Gjennom begrensning av menneskenes bevissthet og tankeområde, blir det umulig å begå såkalte tankeforbrytelser i det totalitære samfunnet handlingen utspiller seg i. I Orwells roman er språket et redskap for å ensrette samfunnet, på bekostning av enkeltmenneskers frihet, personlighet og handleevne.

Gjenspeiles i språket
Sånn er det heldigvis ikke i vårt samfunn. Etter den kalde krigens avslutning, har en stor andel av Europas befolkning fått igjen friheten og handleevnen, bokstavelig talt. Dette gjenspeiler seg i språket. Vi har «markeder», «kunder», «service», «shopping», «forbrukere» på grasrotplanet. Lenger opp sitter «managementet». Noen steder har man til og med «walking management», dvs. at sjefen(e) tar seg turer på gulvet for å se hva de ansatte gjør, og for å være «hands on», som ikke dreier seg om håndspåleggelse (det tilhører «new age»). «Managementet» må ha en «agenda». På den «agendaen» står det blant annet «kick off – events» (kjempegøyale startopplegg), «teambuilding» (f.eks. å rafte i Sjoa), og personlig «coaching» (veiledning som kan gå langt utover arbeidsoppgavene, og inn i ekteskapet og kolesterolinnholdet i blodet ditt).

Særlig uhipt
Begrepene tilhører finansverdenen, der pene, veltrente mennesker går komfortabel-travle rundt i kontorlandskapene sine. Det har vi sett på TV. Men den norske gjennomsnittslønnstaker er stort sett i den offentlige delen av arbeidslivet. Særlig uhipt er det i sektorene utdanning, helse- og eldreomsorg, med snørrunger og oldinger. Men markedsspråket har begynt å sige innover disse områdene også.

Det er som om de fine skinnende business-management ordene har begynt å kaste sin matte, forkrommede avglans på språket og kryssfinerbokhyllene i de uhippes leir. Barn og gamle mennesker som ofte kaller en spade for en spade, og ikke et graveredskap, soler seg i glansen av nyvakker språklig utsikt. I rett-fra-levra-tale sier man «barnehagebarn», «elever», «lærer», «syke», «sykehjem eller gamlehjem». I nyspråket heter det «brukere», «pedagogisk ansatte», «coacher», «bo- og behandlingssentre».

Nyspråket
Det skinner sånn av nyspråket! Man blir blendet og mister gangsynet, men det gjør kanskje godt? Det utilslørte er smertefullt, og det er «kostnadskrevende» for samfunnsøkonomien. Rett-fra-levra-språket innebærer mye bal for moderne, effektive mennesker. Vi kan se på en «case» fra eldreomsorgen. Eldre og pleietrengende personer bor i dag på «bo- og behandlingssentre». Det er hyggeligere og mindre ressurskrevende enn «sykehjem». Ordet «syk» er ubehagelig, og assosieres med tidkrevende og kompetent pleie og omsorg. Ordet «hjem» er koselig, med frihet, ro og trivsel. Men det er også et svært krevende ord. Og begge ordene er «kostnadskrevende», dersom de skal belyse praksis.

Det er fristende å ty til en «case» fra undervisningssektoren også. For å være «hands-on» har man innført brukerundersøkelser i bøtter og spann, for at «brukerne» (elevene) skal kunne uttrykke sin misnøye med læreren. «Managementet», eller «resultatenhetslederen» finner på sine «skolevandringer» (det samme som «walking management») kanskje ut at læreren ikke etterkommer «brukerens» behov.

Elevare
Ordet «elev» kommer av latinske «elevare» som betyr «å oppdra/å opplyse». Det er lite forenlig med «bruker»-begrepet. En «elev» er underlagt en annens oppdragelse og undervisning. Det er noe uferdig og udannet over å være «elev». Begrepet innebærer mange trasige assosiasjoner til strev og utvikling. Da er det noe helt annet å være «bruker», som egentlig er en kortform av «forbruker». Mer trenger man vel egentlig ikke å si.

Bad news
Ordet «lærer» byttes ut med «coach», men man kan ikke kjøpe seg lærerutdanning på helgekurs. Man må gå mange slitsomme år på høyskole og universitet. «Coach» er hentet fra idrettsverdenen, der språket skinner som olympiske gullmedaljer. «En coach har en coachende væremåte – det kan være viktigere å respektere den andres ståsted enn å formidle egne tanker og løsninger», leser vi i reklamen for et av «kompetansehusene» (dvs. skolene). Lærere har en lei tendens til å formidle egne tanker og løsninger, fordi de tror at det kan ha verdi for et yngre menneske å få lytte til synspunkter og erfaringer fra en som har brukt en god del år på å studere og sette seg inn i et fagområde. Men da må «brukeren» være «elev», og det er «bad news» for en selvbevisst tenåring.

Gjør vondt
Gjør nyspråket tilværelsen mer komfortabel? «Det är synd om menniskorna!» heter det i August Strindbergs Ett drömspel. Sant og visst. Det gjør vondt å leve, og kanskje er det sånn at man gjennom å redusere og fordumme språket, et av de sterkeste kjennetegn på det menneskelige, oppnår at livet gjør mindre vondt?

Dikterne Olav H. Hauge og Tor Jonson skrev begge om ord. Førstnevnte i diktet «Eit ord» der ord er som steiner i elva, man må ha mange for å kunne komme over. Den andre fremhever at «eit ord er eit under» og at «ordet er evig». Olav H. Hauge mente kanskje at det er viktig å ha mange ord og språklige nyanser for å nå frem til andre mennesker? Tor Jonson kan ha vært opptatt av at ordene skal behandles med respekt, fordi deres betydning er så stor. I Håvamål leser vi at det viktigste som står igjen etter oss er ordet: «Dom om daudan kvar». I Bibelen er ordet det første som oppstår, og det er guddommelig: «I begynnelsen var ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud».

Redusert betydning
Ved å ta vekk nyanser og redusere ord og begrepers betydning, trer vi ut av den smertefulle menneskehammen, litt etter litt. Til slutt står vi der som «brukere», og ligner litt på den nye skiltpersonen som markerer fotgjengerfeltene. Avkledd både hatt og kjønn, billige i drift, enkle å ha med å gjøre, både ordløse og maktesløse.

Reidun Anne Johannessen er cand.philol. i nordisk språk og litteratur. Hun arbeider som lektor i norsk ved Oslo voksenopplæring, avd. Skullerud. Innlegget stod på trykk i Aftenposten 22. februar 2010.

Munngodt som forhåndsregel mot hjerneteppe

At grunnorda i språket er prinsipielt meningsløse byggeklosser, er noe vi alle veit og godtar: Vi skjønner at det nytter ikke å spørre hvorfor det heter hus og mus på norsk. Derimot venter vi at ei husmus er ei mus som holder til i hus, og at et musehus er et hus for mus, altså et musebol. I et sammensatt ord er det altså det siste elementet som angir hva slags fenomen det er tale om, mens førsteleddet angir ei nærmere spesifisering.

Når vi sammenligner eldre og nyere språk, ser vi ofte at sammensatte ord blir ”utydelige”, dvs. at vi ikke lenger oppfatter dem som sammensetninger. Det har bl.a. skjedd med et ord som fjøs, som en gang betydde fe-hus, og navnet Norge, som opprinnelig betyddeNordveien, noe vi fremdeles kan ane i de engelsk og tyske navna Norway og Norwegen.

De tre hovedorda i overskriften er derimot klare sammensetninger, og de som er opptatt av språkriktighet, vil nok også vite at i alle fall de to siste er ”feil” – det heter ”egentlig”forholdsregel og jernteppe. Ordet hjerneteppe har til og med Språkrådet funnet grunn til å ”advare” mot i en egen nettartikkel; jf. http://www.sprakradet.no/Aktuelt-ord/Jernteppe-eller-hjerneteppe/, der historikken til ordet jernteppe er grundig forklart.

I dette tilfellet veit vi altså at det har skjedd ei nokså klar betydningsendring fra at ordet opprinnelig har stått for en konkret skillevegg av jern til å bety ei ugjennomtrengelig politisk og militær grense gjennom Europa og i siste omgang til å betegne ei mental blokkering. Forma hjerneteppe forutsetter sjølsagt den siste betydningsendringa.

Ordformene forholdsregel og forhåndsregel betyr derimot det samme, det er bare slik at forholdet mellom første- og sisteleddet er nokså dunkelt i forholdsregel – de fleste forholdsregler gjelder jo ikke under alle forhold. Derimot kan det være veldig lurt å ta sine forholdsregler på forhånd – etterpåklokskap er som kjent ikke så mye verdt – og dermed er sammensetningen forhåndsregel langt mer logisk. Og logikk er jo ikke å forakte – ikke minst språkrøktere er vanligvis ganske flinke til å påkalle logikken når det gjelder å fastslå hva som er korrekt språk. I så fall er forhåndsregel en god kandidat til å bli utropt til korrekt språk, men fremdeles dominerer nok den ”ulogiske” formen forholdsregel såpass sterkt i praktisk bruk at de fleste har fått med seg at det er dette som gjelder som korrekt. Men det kan jo endre seg i framtida.

Et tilfelle der språkbruken helt klart har seira over språkrøkten fordi den ”riktige” formen er blitt helt uforståelig, er det første ordet i overskriften. Her gir søkemotoren Google nesten 10.000 treff på munngodt, mens den ”korrekte” og svært lite gjennomsiktige formen som står i norske ordbøker, mungåt, har fattige 276 treff. Forklaringa av dette ordet er slik iBokmålsordboka:

mungåt -et (norr mungát, av munr ‘glede’ og gát ‘det en får, føde’ omtydet til munngodt) om norr forh: hjemmebrygget, innenlandsk øl.

Her blir altså ordet munngodt nevnt, men nærmest som ei feilaktig omtolking av det ”egentlige” ordet, som da spesifikt blir sagt å referere til gammelnorske bryggetradisjoner. Her er nok Gyldendals Dansk-dansk ordbog bedre i samsvar også med moderne norsk språkbruk, for der står ordet mundgodt, og det blir forklart som ”noget lækkert” – altså noe som er godtmunnen.

Dersom vi oppfatter munngodt på den måten, blir kanskje innholdet i overskrifta meningsfull; i alle fall er det mange som mener at det kan være lurt å ha noe søtt å knaske på for eksempel på en eksamen. Da er det knapt like lurt å stille med mungåt på forhånd; det bør en vel heller vente med til etter eksamen.

Omtolkinger av den typen vi har sett på her, kalles folkeetymologi, og ettersom etymologi gjerne blir regna som en vitenskap som ”folk” ikke har noe særlig greie på, så står heller ikke folkeetymologien høyt i kurs. Men når vi ser nærmere etter, fins det faktisk eksempler på slike omtolkinger som også må være gjort i mer lærde kretser. Et eksempel er ordetposthum, som i dag gjerne brukes om et åndsverk som kommer ut etter at opphavspersonen er død. For de som kan litt latin, ser det ut som dette ordet er sammensatt av post, som betyr etter, og humus, som betyr jord, altså noe som er offentliggjort etter at personen er kommet i jorda. Men den opprinnelige latinske formen erpostumus, altså uten h i midten, og det er ikke noe sammensatt ord på latin – det betyr rett og slett sist – et posthumt verk er jo normalt også det siste. Her er ”feilen” som kjent for lengst blitt riktig, sjøl om den i prinsippet ikke er så mye glupere enn å omformebasseng til badeseng – det går jo utvilsomt an å ligge behagelig i begge slags ”seng”.

Hvor vil jeg så hen med dette? Disse og utallige andre eksempler viser at alt snakk om hva et ord ”egentlig” betyr, eller hvilken form som ”egentlig” er den riktige, er nokså fåfengt: Språk er vane og konvensjon, og dermed underlagt det som med et høytidelig ord kalles forandringens lov. Men språkendringer ligner på moter og andre påfunn: Noen slår an, mens andre gjør det ikke. Men hvilke av dagens ”feil” som blir morgendagens norm, veit vi ikke før morgendagen gryr.

Arne Torp er til daglig professor i nordisk språkvitenskap ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Han arbeider mest med språkhistorie og interesserer seg spesielt for ulike nordiske språk, både eldre former — altså såkalte døde språk — og nålevende.

Tåkeprat: Balansekunst

En statsansatt leser har sendt oss denne tåkedotten. Han fant den i et dokument på sin egen arbeidsplass.

«Vi må balansere behovet for enkel, sporbar og lett tilgjengelig dokumentasjon, med utfordringer i forhold til etterlevelse og praktisk bruk av prosesser og rutiner.»

Innsenderen spør:
Hvordan tolker dere denne setningen? Forstår dere hva som balanseres og hva som ses i forhold til hva?

Redaksjonens kommentar:
Her er det ikke godt å si hva som balanseres og ses i forhold til hva. Kanskje skribenten mener at de ansatte i denne etaten har behov for mye informasjon og at det er lett for dem å skaffe seg det, men at de av og til innhenter mer enn det de strengt tatt har anledning til. Med andre ord: De etterlever ikke rutiner og regler, og dette er et problem (skribenten bruker ordet «utfordring»).

Budskapet her er usedvanlig godt pakket inn, og skribenten har brukt for mange ord. «Etterlevelse og praktisk bruk av prosesser og rutiner» handler vel om at man skal holde seg til regelverket. Er det en «utfordring» (les: et problem?) å etterleve og bruke praktiske rutiner? (Hvordan bruker og etterlever man en prosess, forresten?) Er det en motsetning mellom behov for dokumentasjon og etterlevelse av rutiner? Hvis det er dette skribenten mener, må det vel rett og slett bety at noen av folka i denne etaten ikke holder seg til regelverket? I så fall kan vi prøve å omformulere budskapet slik:

«Selv om vi har behov for lett tilgjengelig informasjon, må vi holde oss til regelverket.»

Men kanskje skribenten mener noe helt annet? Uansett er det klinkende klart at denne etaten har en «utfordring i forhold til» praktisk språkbruk.

Tåkeprat: Mørketall

«Mørketallene er store, men hvor store tallene er kan man ikke svare fornuftig på uten å ta med i betraktning at det er relativt uklart og omstridt hva det er man skal måle.»

Redaksjonens kommentar:
I mørket kan det som kjent være vanskelig å orientere seg, spesielt når også tallene er mørke. Det hjelper nok at de er store.

Tåkeprat: Granskning med konsekvensaspekt

Tilsynets granskning avdekker at den uautoriserte utleveringen kunne skje som følge av mangler med hensyn til opplæring, produksjon, operative kontrollmekanismer og operativ avvikshåndtering. Tilsynet vil spesielt trekke fram mangelfulle operative kontrollmekanismer som avgjørende for at feilen ikke ble fanget (opp). Tilsynet påviser et potensielt konsekvensaspekt og således en restrisiko. Samtidig viser tilsynet til at direktoratets raske håndtering av situasjonen, når den først ble kjent, reduserer sannsynligheten for fremtidige konsekvenser. Tilsynet fremhever videre at direktoratet må iverksette en økt kvalitetssikring, herunder stadfeste kontrollmekanismer rundt produksjon og utlevering av større mengder personopplysninger.»

Redaksjonens kommentar:
Vår granskning avdekker åpenbare mangler i tilsynets operative kontrollmekanismer med hensyn til kvalitetssikring av språket, trolig som følge av uautorisert utlevering av interne uttrykksmåter. Et potensielt konsekvensaspekt er mottakers manglende forståelse av informasjonen.

Vi tilrår at tilsynet omgående iverksetter en økt kvalitetssikring med hensyn til språket i dokumenter, herunder kontrollmekanismer rundt setningsbygning, begrensning av ordmengde og bruk av visse substantiver.

For å eliminere restrisikoen bør tilsynet omgående vurdere anskaffelse av en tåkelur.

Tåkeprat: På grunnlag av hensyn …

«Det følger av forarbeidene at bruk av radiomottakere generelt ikke lenger krever tillatelse etter teleloven for at dette ikke er til hinder for at annet regelverk på grunnlag av hensyn disse skal ivareta fastsetter krav om tillatelse til bruk eller forbud mot bruk på sitt område.»

Redaksjonens kommentar:
Han som har sendt inn dette eksempelet, hevder at han forstår meningen, men at språket er uklart. Vi for vår del skjønner ingenting! I tåke er alle katter usynlige …