Kategoriarkiv: uklart språk

Mye svada i stillingsannonser

Når det søkes etter folk med erfaring fra komplekse forretningsprosesser, er det ikke alltid like lett å vite hva dette innebærer. Hvorfor ikke uttrykke seg litt enklere?

Jeg sitter i glasshus. Men likevel: Som leder av et searchfirma har jeg fra dags dato bestemt meg for å være mer kritisk til hvordan jeg formulerer meg i stilling ledig-annonsene for mine kunder.

At en lederstilling er «spennende og fremtidsrettet» er ikke særlig overraskende. Heller ikke at det legges vekt på at søkeren er «resultatorientert og målrettet». «Store muligheter for faglig og personlig utvikling» høres jo bra ut, men den personlige utviklingen er vel bare nevnt av gammel vane?

Mens «sterke kommunikative egenskaper» sannsynligvis betyr å kunne snakke godt for seg, er «erfaring fra komplekse forretningsprosesser» noe mer diffust. Kanskje betyr det rett og slett at man har et lavt handikap i golf?

Hva det innebærer «å beherske å arbeide både mot toppledelse og lavere nivåer»? Tja, et godt norsk uttrykk er at man er «likandes». Og for all del: Man kan snappe opp mye klokt ved å prate med folk på såkalte lavere nivåer. En garderobevakt fortalte meg i sin tid svært mye jeg ikke visste om utviklingen innen hemper på yttertøy.

Mitt lille poeng: Hvorfor ikke uttrykke seg litt enklere? Ikke gjøre alt så innovativt og globalt og integrert og strategisk.

Det er jo bare en jobb det handler om …

Gunnar Krogh-Tonning er headhunter og karriererådgiver i firmaet Best Consulting Group. Dette inlegget er tidligere publisert på Digi.no.

Høg utdanning, slapt språk

Samfunnet masseproduserer akademikarar og kompetent arbeidskraft. Vel og bra. Men kva med litt språkrøkt i utdanningsinstitusjonane?

Ta jussen som eit døme. Det er eit fag som mellom anna skal seie oss kva som er rett, og kva som er gale. Korleis lover og føresegner skal tolkast. Kva som er utfallet av ei vanskeleg sak eller ei viktig avgjerd.

Juss utan retorikk
Dei retoriske grunnreglane om å argumentere sakleg, men overtydande og truverdig er ikkje det som spring oss i augo når juristar talar. Somme forsvarsadvokatar er unnataket.

Bodskapen til juristane er tvitydig. Ordvalet er mest berre for dei innvigde. Setningane tek aldri slutt.

Eller kva med alle samfunnsvitarane som vi omgjev oss med? Flinke fagfolk med innsikt i politikk og organisasjonar, det er sikkert. Men heller ikkje her står den gode formuleringa og dei overtydande resonnementa fram som eit høgare mål.

Desse akademiske disiplinane lener seg på ein lang retorisk tradisjon. I tillegg har moderne vitskap gjeve oss mykje kunnskap om kommunikasjon, bodskap og psykologi. Til saman ein god basis for å formulere seg godt, enkelt og korrekt.

God språkføring eit akademisk ideal?
Likevel er det vanskeleg bli overtydd om at god språkføring blir sett på og dyrka som ein styrke og eit ideal for dei ulike faga.

Eg blei difor oppglødd då eg las dette blogginnlegget frå informasjonsrådgjevar og språkrøktar Anne Gro Fredheim hjå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane nyleg. Ho fortel at dei språktestar nytilsette. God fagkunnskap er ikkje alt, er bodskapen.

Sjølv om ikkje tilsetjingane blir avgjorde på bakgrunn av språktesten, ligg det eit viktig signal her. Som tilsett i statsforvaltninga skal du føre pennen din godt.

Produserer mykje ord
Eg er viss på at det er mange førelesarar på universitet og høgskular som gler seg over velskrivne oppgåver. Det er jo mange ord som skal leverast, sjølv i dei praktisk innretta faga.

Men blir dei gode skriftlege framstillingane dregne fram som døme på kva godt språk i forvaltning, næringsliv og akademia kan vere? Blir studentane introduserte for George Orwells klassiske essay frå 1946 om politikk og det engelske språket? Der finn vi dei mest grunnleggjande språkråda.

Får jusstudentane høyre at justisminister Jens Haugland allereie i 1959 sende eit rundskriv til alle tilsette i sitt eige departementet?

«Lett og frisk» i stilen
I rundskrivet heitte det at departementet i alle brev og trykksaker burde skrive eit enkelt, naturleg og folkeleg språk. Stilen skulle vere lett og frisk, framandorda sjeldne og setningane korte. Det skulle gjelde i lovspråket òg.

Haugland, som seinare blei kjend for sitt klare språk i dagboka frå kongens bord, ville òg ha ein meir personleg tone i breva. Han meinte det ikkje ville skade om ein embets- eller tenestemann skreiv Helsing eller Med helsing  til slutt.

Snart held alle departement og statlege etatar seg med språkrøkt i ei eller anna form. Truleg vil fleire følgje dømet frå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane og språkteste aktuelle kandidatar.

Har dei som utdannar dei framtidige byråkratane, teke dette inn over seg?


Agnar Kaarbø er talekoordinator i Kommunal- og regionaldepartementet. Han er tidlegare kommunikasjonsdirektør i Utlendingsdirektoratet og mangeårige journalist.

Gode fagkunnskapar aleine er ikkje nok

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har 120 tilsette. I fjor gjorde vi 20 nytilsetjingar. Dei nye kollegaene våre vart utvalde etter å ha søkt elektronisk på dei ledige stillingane, dei har vore på intervju hjå oss og vi har faktisk ringt til ganske mange referansar. Ja, og så har vi sjølvsagt gått vitnemåla nøye etter i saumane, for fagkunnskapane må vere i orden.

Fylkesmannen har eit heilskapsansvar for all statleg verksemd i fylket, og skal arbeide for at nasjonale vedtak mål og retningsliner blir følgde opp. Vi utfører oppgåvene våre gjennom saksbehandling, rettleiing, tilsyn og utviklingsarbeid. Tastaturet – og språket – er utan tvil den viktigaste arbeidsreiskapen vår. Breva, vedtaka og rapportane vi sender frå oss, kan ha stor innverknad på kvardagen til verksemder, kommunar og ikkje minst enkeltmenneske. Difor er det også så utruleg viktig at vi når fram med bodskapen vår.

Nytilsette medarbeidarar får informasjon om hjelpemiddel som kan gjere språket betre, dei får utdelt eit hefte med språktips som vi har laga sjølve, og dei får innføring i korleis vi ønskjer at sakene våre skal skrivast. I løpet av ein toårsperiode skal alle nytilsette ha fått tilbod om eit kortare norskkurs. I fjor sende vi dessutan 12 tilsette på skulebenken for å gjennomføre høgskulekurset Ta pulsen på språket. Det kosta oss mykje, både i kurspengar og arbeidstid, men satsinga gav oss fleire gode språkrøktarar som spreier gode tips blant kollegaene sine.

Mange av våre tilsette skriv svært godt når dei tek til hjå oss, og meistrar både nynorsk og bokmål leikande lett anten sjangeren er tilsynsrapportar eller nettartiklar. Andre må jobbe ein del med språket sitt, og treng rettleiing over lang tid. I tilsetjingsprosessen er det ikkje alltid lett å vurdere kven som er best til å ordleggje seg klårt og tydeleg. Her må truleg elektroniske søknadsmodular ta sin del av skulda. Medan vi før kunne danne oss eit heilskapsinntrykk ved å lese søknaden, skal jobbsøkjarar i dag fylle informasjonen inn i førehandsdefinerte felt i eit elektronisk søknadsskjema. Den vesle tekstboksen der søkjaren kan skrive kort om seg sjølv, fortel svært lite om kor god eller dårleg vedkommande er til å ordleggje seg.

For eit års tid sidan bestemte vi oss for å prøve språktesting av jobbsøkjarar. Frå nokre spede forsøk har språktestinga no blitt ein fast del av intervjuet. Etter sjølve intervjuet får jobbsøkjaren tilgang til pc, og vedkommande får bruke 20-30 minuttar på ei oppgåve som testar evna til å sortere informasjon og evna til å skrive kortfatta, enkelt og klårt.

Erfaringane våre er at språktestane syner kven som skriv greitt, og dei avslører kven som ikkje gjer det. Slik sett har vi fått luka ut kandidatar som ikkje er aktuelle, men vi ser at det er vanskeleg å rangere kandidatane ut frå skriveoppgåva. På den andre sida så er bestått/ikkje bestått truleg ei god nok vurdering når det gjeld skriveferdigheitene sidan det alltid vil vere summen av kompetanse og eigenskapar som tel mest når vi skal vurdere kandidatane opp mot kvarandre.

Anne Gro Fredheim er informasjonsrådgjevar og språkrøktar hjå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane.

Utfordringa er problemet

Sit du fast i bilkø i Bergen sentrum, har du ikkje eit problem. Du har støytt på ei trafikal utfordring. Står du i sjukehuskø, er du ein del av ei helsepolitisk utfordring. Mistar du jobben, har du ikkje eit problem. Du står overfor ei ny og spennande utfordring.

Snart finst det ikkje lenger problem. Det finst berre utfordringar.

Problemet er truga. Problemet blir viska vekk frå språket vårt. Problemet hamnar snart i sekken saman med neger, mongo og sigøynar.

Nedbemanning heiter omorganisering. Krig heiter fredsbevarande operasjonar. Lokalprodusert mat heiter kortreist mat. Og problemet forsvinn. Folk med problem er taparar. Kva er det som skjer?

Svartsyn og realistisk mismot har gått heilt av moten. Vi lever i den irriterande optimismens tidsalder. Her er det ikkje rom for problem. Berre utfordringar. Språket blir stadig sminka, men det ikkje alltid det verken ser eller høyrest betre ut av den grunn.

Det er noko provoserande positivt over omgrepet utfordring. Grip dagen, liksom. Problem er langt betre. Problem er lettare å forholde seg til. Problem er noko konkret som vi kan sukke over og motvillig prøve å bli kvitt.

”Restskatt. No har eg eit kjempeproblem. Staten syg.”

Ta vare på problemet, elles sit du snart med fanget fullt av utfordringar. Hugs at du kan tykkje synd i deg sjølv når du har problem. Du kan søkje trøyst, og du kan distansere deg frå det. Det kan du ikkje når du står overfor ei utfordring. Utfordringar høyrest ut som noko ein skal glede seg til å ta tak i. Særleg når det snakk om spennande utfordringar. Folk som snakkar om spennande utfordringar, sjølv kor mørk situasjonen måtte vere, er dei verste. Dei er minst like provoserande som folk som har gått på Steinerskulen, der dei går kring og ser mulegheiter i alt elende.

”Heisann! Restskatt! Her har vi ei spennande privatøkonomisk utfordring.”

Det blir sagt at problemet ikkje forsvinn sjølv om vi ikkje snakkar om det. Like sikkert er det vel at problemet ikkje forsvinn sjølv om vi kallar det ei utfordring. Store eller små, problema ligg der uansett, med eller utan språksminke.

Dei einaste som inntil vidare får ha problema sine i fred, er alkoholikarane. Ei stund til får dei sitje uforstyrra med sekstiflaska og suge på alkoholproblemet sitt. Men dei skal ikkje kjenne seg for trygge. Når som helst dukkar det opp ein velmeinande, positiv og politisk korrekt Einar Gelius-type som hevdar at dei har ei alkoholutfordring. Berre vent. Geliusane skal berre gjere Gud kjønnslaus først, så er dei klare for nye spennande utfordringar.

Eg støttar noko ein desillusjonert organist sa ei sein kveldsstund:
Det finst ikkje utfordringar – berre problem.

Finn Tokvam, forfattar, artist og programmedarbeidar, er blitt ei original røyst i norsk journalistikk og underhaldning. Han har vore med på å lage og er programleiar for NRK-programma P.i.l.s. (Populærmusikk ispedd litt sladder) og Radio Røynda. Han er medforfattar av romanen Tyl, og han hadde ei av hovudrollene i oppsetjinga av Vestlandsrevyen. Dette innlegget stod på trykk i Magasinet til Bergens Tidende den 21. november i år.

Å snakke mellom linjene

Jeg hadde nylig gleden av å følge forhandlingene i Norsk bonde- og småbrukarlag. Der var landbruks- og matminister Lars Peder Brekk en av talerne.

Han advarte bøndene mot å bruke stammespråk som bare blir forstått av folk innenfor næringa. Brekks poeng er at bønder, som i stor grad er avhengige av økonomiske tilskudd, må være i stand til å rettferdiggjøre hvorfor samfunnet skal bruke skattepenger på å opprettholde norsk landbruk. Skal bøndene vinne hjertene for norsk landbruk, må de snakke et språk folk flest forstår, fastslo ministeren.

Dette innlegget inspirerte meg til å skrive en kommentar i Nationen om bondens stammespråk. Selv etter 15 års fartstid i «landbruksblekka» synes jeg det er vanskelig å følge med på bondepraten. Jeg har lært meg fagterminologi som avdrått, arrondering og bonitet, så det er ikke først og fremst de agronomiske uttrykkene som forvolder vanskene. Det er mer bondens hang til underforstått tale som forkludrer. Noen ganger når det står strid i næringa, og det er ikke så rent sjelden, stiller jeg meg opp på sidelinja med forventninger om å overvære tordentaler og det som verre er. Ofte blir jeg skuffet. Budskapet pakkes inn. I stedet for å møte motstanderen til duell i åpent lende, foregår fektingen i bisetningene.

«Tok du den», spør av og til duellanten hviskende etter det fordekte «frontalangrepet» på motstanderen. «Nja», er som regel svaret. For ikke en gang når bøndene krangler, kommer uenigheten til overflata. Den skal helst vake under vannskorpa, kun synlig for dem med riktig dykkerutstyr, de innvidde.

Vi får også mange lange og til dels ufokuserte debattinnlegg fra næringas folk. Men de er lite villige til å kutte og klargjøre. Det står nemlig så mye mellom linjene! I slike diskusjoner tar jeg meg i å ønske meg en dekoder – en slags signalomformer som kan oversette underforstått tale til klar tale.

De siste årene har det vært mye ståk og bråk i forbindelse med valg av ledelse i landbrukets ulike organisasjoner. Det kan også ha noe med språk å gjøre. Når signalene er utydelige, blir det gjerne skurr på linja.

I kommentaren oppfordret jeg landbruket til å avkode språket sitt. Vi, de utenforstående, trenger klar tale om hvorfor vi må ha norsk matproduksjon, og hvordan det kan oppnås.

Av og til får jeg reaksjoner på kommentarene mine. Denne gang var det en tidligere kollega som gjorde seg til kjenne: «Jasså, du vil alminneliggjøre landbruket i språklig henseende?? Vel og bra. Men det slår meg (og kanskje deg også?) at om landbruket alminneliggjøres, slik at alle og enhver kan forstå terminologi og betydninger, ja, da er risikoen stor for at flere og flere raskt vil forstå at keiseren har jo faen ikke klær på seg!»

Nåja, det var i alle fall en kar som ikke pakker inn budskapet sitt!

Kato Nykvist er konstituert politisk redaktør i Nationen.

Klar tale frå universitetet

Som alt her i verda, er ikkje universitetet kva det ein gong var. På mange emne vert det sett strenge oppmøtekrav til studentane, utan at det treng å samsvara med utbytet av å vera til stades. Det luktar skule av slikt. Samstundes har universitetet mindre pengar å nytta på studentane. Det fører til at dei ikkje kan ta seg råd til å retta like mange oppgåver som før. Den geniale løysinga er å passa på at so mange studentar som mogleg får med seg det knappe undervisningstilbodet som finst, anten dei får noko ut av det, eller ikkje. So kan det vera det same med skrivetrening og attendemelding.

Eg har nytta ganske mykje obligatorisk oppmøte på å gå gjennom gruppeoppgåver i cellebiologi. Tanken om å organisera kollokviegrupper var velmeinande, får me vona. Problemet var at me ikkje forsto kva me skulle gjera desse timane, og gruppelæraren vår hadde heller ikkje noko godt svar. Kvar veke fekk me ein ny oppgåve av denne typen:

«Jeg traff tanta mi her om dagen, og hun ble helt skrekkslagen da jeg fortalte henne at jeg jobbet med gener, sier Tage til Paul. ’Det er helt forferdelig at dere tukler med skaperverket’, sa hun. For lissom å berolige henne sa jeg til henne at i naturen blir gener flyttet rundt på hele tiden. Men det skulle jeg jo aldri ha sagt! Da mente hun det måtte være fryktelig farlig for meg å jobbe med ’genmanipulering’ av bakterier og planter. ’Tenk hvis farlige gener spres mellom bakteriene, eller fra plantene dine?’ Jeg fikk litt av en skjennepreken: ’Massevis av sykdomsbakterier og sikker mennesker også er blitt motstandsdyktige mot antibiotika, og det pga. sånne genmanipulatorer som deg! Får bare håpe ikke du blir infisert av å være på Blindern!’»

Etter å ha konkludert med at dette ikkje er eit spørsmål, men ein heller pinleg tekst som ikkje gjev meining, var det lite att å gjera. Resten av tida gjekk med til å skravla, eta, kanskje lesa litt pensum, og so tyna tida då læraren skulle sitja ned med oss og høyra kva me var komne fram til. Eg har sjeldan sakna klart språk so mykje som i desse timane.

Krava til oppmøte på mange emne fører òg med seg fråvere, og problem knytt til det. Det er som regel slik at ein kan vera vekke to gonger i semesteret, eller ha oppmøte tre av fem gonger, alt etter som. Skulle ein bomma på kravet, vert ein i teorien kasta ut av emnet. I praksis går det stort sett greitt. Særleg på dei emna som aldri har nok søkjarar.

Eg gjorde ein slik bom no i haust då eg skulle få godkjend eit særemne, dei vil seia eit kort kurs, i historie. Ung og naiv las eg «det er obligatorisk oppmøte tre av fem ganger på særemnet», og tenkte det tydde at det var obligatorisk oppmøte tre av fem gongar på særemnet. Eg reiste dermed vekk i god tru for å vera med på eit styremøte. Då eg ei veke seinare møtte opp på seminar nummer to, fekk eg høyra at det fyrste seminaret var obligatorisk, og at eg no truleg vart stroken frå emnelistene.

Når slikt plagsamt skjer, er det berre å kontakta studieadministrasjonen. Og som ein spør, får ein i alle fall ikkje klart svar:

«Det stemmer at det er obligatoriske oppmøtekrav første og andre gang, samt en valgfri. Ettersom dette emnet har ytterligere obligatoriske oppmøtekrav får du likevel dispensasjon fra oppmøte første undervisningsgang».

Eg forstår rett nok at eg får fortsetja på emnet mitt, men eg aner ikkje kvifor.

Maria Svendsen er leiar i Norsk Målungdom og styremedlem i Noregs Mållag. Ho er deltidsstudent på lektorprogrammet ved Universitetet i Oslo med faga biologi og historie.

Dokumenter for dummies

«Kan de for #¤%! slutte å skrive så #!&%! !%¤&!» Min kollega presset inn ikke mindre enn tre unevnelige ord i den korte setningen han vred ut av seg. Han strevde med en pressemelding fra et departement om en ny lov. Det var umulig å forstå om regelendringen var til det bedre eller det verre for dem det gjaldt. Selv for min kollega som er vel bevandret i offentlige dokumenter.

Kjenn din leser, er det noe som heter. Etter at jeg skrev en kommentar i Dagsavisen om offentlig språk som tåkelegger mer enn det opplyser, ble jeg kontaktet av en leser. Han var lei av å få vanskelige brev i postkassa og mente byråkratiet burde hyre inn språkvaskere med samme bakgrunn som dem brevene var myntet på. Et brev burde ikke få forlate byråkratiet før det var lest og godkjent. En pensjonist forstår bedre hva som er forståelig for andre pensjonister, argumenterte han. Og en student vet antakelig mye om hva som skal til for at andre studenter skal skjønne et brev.

På samme måte som informasjonsavdelinger skriver og leser pressemeldinger myntet på journalister. Riktignok ikke alltid med like stort hell.

Selve prinsippet er enkelt og må følges i seg selv, med eller uten språkvasker: Husk hvem du skriver for. Prioriterer en etat å gjøre dokumenter forståelige for journalister, bør den også kunne gjøre dem forståelige for dem de faktisk gjelder. Fageksperter kommer ofte slepende på lange, vanskelige setninger de mener må med. Bare da synes de innholdet blir presist nok. Men for en utenfra blir setningen blendende uforståelig når den fylles med tunge ord. Og en setning folk ikke forstår, er langt fra presis. Den er meningsløs.

Derfor må fagfolk inngå kompromisser med seg selv når de skriver for andre enn de innvidde. Enkelt kan også være presist, men det krever mye grubling å få et vanskelig budskap ned på papiret med enkle ord. De som ikke klarer å snakke eller skrive forståelig, kan ofte ikke godt nok det de skal fortelle. Jada, det tar tid å skulle gi alle setninger tre-fire omdreininger i hjernen. Men det tar ufattelig mye mer tid om alle andre må ringe og sende e-post for å finne ut hva du egentlig har skrevet.

Papirmøllebestyrerne skal fungere som tolker for oss andre. Da må de bli vaskefolk. De må språkvaske sine egne dokumenter, fordi det er en del av jobben deres. Finn fram Jif og Zalo og skur bort «i forhold til» og passive verb. Støvsug unødvendige ord. Vask deg ned til kjernen i budskapet. Gni fra hverandre lange setninger, poler og sett punktum.

Trine Andreassen er journalist i Dagsavisen. Der skriver hun nyhetsartikler og kommentarer.

”I forhold til” – den n-te landeplage

Det er godt mulig jeg er oversensibel og lider av forstørrede petimeter-kjertler, men jeg blir iallfall grenseløst irritert av nordmenns stadig økende ”i forhold til”-misbruk – det som Per Egil Hegge har kalt ”forholdismen”. Når jeg sier økende misbruk, er dette ærlig talt bare en subjektiv oppfatning og ikke noe jeg har empirisk belegg for. Men mitt inntrykk er at frasen ”i forhold til” de siste årene har opplevd større framgang enn brunsneglen og kongekrabben til sammen. Det som i utgangspunktet var en måte å uttrykke en jamføring på, er i ferd med å bli en generalpreposisjon som trenger vekk alle andre preposisjoner, og som i stor grad forvrenger eller tåkelegger det intenderte budskapet. Etter min mening skal ”i forhold til” i brorparten av tilfellene kunne erstattes med ”sammenlignet med” uten at det forandrer meningsinnholdet. Jeg går med på at det finnes noen tvilstilfeller, men grunnregelen min er iallfall at ”i forhold til” hører hjemme i formuleringer der noe sammenlignes med noe annet.

Når adressa.no skriver at ”Ronaldo er en smågutt i forhold til Messi”, er det helt korrekt bruk av sammenligningsfrasen. Det samme gjelder en omtale av ”lysdioders fordeler i forhold til andre lyskilder”. I begge tilfeller står jamføring i sentrum, og da er ”i forhold til” helt på sin plass.

Mer kryptisk blir det når nrk.no bruker overskriften ”Pinleg i forhold til klasevåpen!”. Hvis vi holder fast på at ”i forhold til” uttrykker sammenligning, blir det nærliggende å tro at nyhetsoppslaget handler om en stusslig håndgranat som ikke holder mål. Konteksten forteller oss selvsagt noe ganske annet, men her er ”i forhold til”-bruken under enhver kritikk. Like misvisende er formuleringen på utrop.no om at ”Obama kjører en farlig linje i forhold til terrorister”. Terroristene kjører altså en linje som er mindre farlig enn Obamas? Betryggende eller foruroligende – alt etter som. I begge disse tilfellene av ”i forhold til”-syke ville jeg foreskrevet en liten dose preposisjoner. Et ”om” ville hjulpet i klasevåpen-saken, og hva med et ”overfor” foran terroristene? Men det er også mange andre veletablerte fraser som kan avhjelpe krisen. ”Når det gjelder”, ”med hensyn til”, ”hva angår” og ”knyttet til” vil i mange sammenhenger gi mye klarere tale hvis det får ta over for ”i forhold til”. Se bare her:

”Vi politikere må vise moderasjon i forhold til egne godtgjørelser”, skriver en blogger på rb.no, og går dermed rett i fella. Jeg vil sterkt anbefale ”når det gjelder” som erstatning. Hos senjahundeklubb.com omtales ”lovendringer i forhold til ormebehandling hos hund”, noe som ville vært mer entydig dersom ”som angår”, ”med hensyn til” eller et lite ”om” fikk ta plassen til ”i forhold til”.

Men det finnes skrekkeksempler som er enda mer papirknitrende og smertefulle: Hva skal en ”i forhold til”-skeptiker si om ”Høringsuttalelse i forhold til utkast til forskrifter” og ”Ny avtale i forhold til betingelser rundt overtagelse”? Språksenteret mitt gisper etter luft og skriker ”OM! Hva er galt med ”om”?”.

Det er ikke lett å si hva nordmenns økende motvilje mot gode, gamle preposisjoner kommer av, men noe av skylda for forholdismens frammarsj kan nok plasseres hos det engelske ”in relation to”. Ord for ord tilsvarer det ”i forhold til”, men den engelske varianten har et mye videre bruksområde, og derfor er de to frasene ekvivalente bare i visse tilfeller. Dét er det åpenbart mange som ikke har klart for seg, og når de omfavner det engelske idiomet og overfører det til norsk, dukker ”i forhold til” opp i høyst utradisjonelle, og ukorrekte, posisjoner.

Jeg liker gjerne å tro at jeg har en generelt liberal holdning til språkets omskiftelighet, men akkurat i dette tilfellet tillater jeg meg å skrike opp om forfall på det mest grinebiterske vis. ”I forhold til”-inflasjonen forstyrrer meningsinnholdet ved å skape unødig flertydighet og uforståelighet, og derfor bør denne utviklingstendensen etter min mening være blant klarspråkstilhengernes bitreste fiender.

Stian Hårstad er stipendiat i nordisk språkvitenskap ved NTNU. Han arbeider med utviklinga av talemålet i Trondheim, og har ellers skrevet om ulike sosiolingvistiske og språkhistoriske emner.

I forhold til at i forhold til …

Noko av det mest fasinerande med den offentlege språkbruken er evna til utviding. Det ligg eit sterkt behov hjå mange for å unngå at teksten blir for kort. Ein må liksom syna at ein er verd lønna si, eller er det kanskje tittelen som skal forsvarast? Me har i årevis smilt av på dåverande tidspunkt for , eller vera heimehøyrande i om å bu iog liknande svulmande uttrykk. Eg har siste fire-fem åra begynt å hengja meg opp i uttrykket i forhold til eller i høve til. Her vraltar ei ny padde inn i språket, og fortare enn padder flest. (Eg veit ikkje eigentleg om ei padde vraltar, men det passa så godt her.) Før var det greitt å skriva eller seia Me må arbeida meir med denne saka. Det blir for tamt i den nye tida. No må me arbeida meir i forhold til denne saka. Heile uttrykket kan altså bytast ut med tre bokstavar, med, verre er det ikkje. Ja, somme gonger kan ein komma ned på éin bokstav: Vi vil ikkje gjera fleire undersøkingar i forhold til denne sakatyder jo eigentleg berre i denne saka.

Når ein, som eg, er særleg oppteken av slike språktrekk, blir det til tider vanskeleg å få med seg innhaldet i nyheitene på grunn av alle forholda. I ein rapport til Kunnskapsdepartementet fann eg 14 i forhold til på ei side. Då blir det ikkje plass til så mykje meir. Den verste varianten fekk eg hjå ein kollega her om dagen. Det var ein assistent i barnehagen som var flink i forhold til små barn. Ja, det skulle berre mangla!

No om dagen høyrer eg korleis dei lokale politikarane har lært seg det nye, fine uttrykket. Sogneordførarane uttalar seg i forhold til media, ikkje til media, som dei sa i fjor. Og det tyt fram, oppatt og oppatt. At dei ikkje høyrer det sjølve.

Somme som skriv nynorsk, likar ikkje forhold, så då skriv dei i høve til i staden. Det blir i grunnen ikkje mykje betre språk av den grunn. Det blir verken god meining eller god nynorsk når me må skrella av så mange ord. Eller kva seier du om denne: Rådmannen uttalte i forhold til pressa at ein no imidlertid må be den enkelte part i forhold til saka å avstå frå ytterlegare sakshandsaming.

Jan Olav Fretland er frå Lærdal i Sogn og har mellom anna vore leiar i Norsk språkråd og i Noregs Mållag. Han arbeider no ver lærarutdanninga i Sogndal.
Foto: NRK Sogn og Fjordane

Til kamp for problemer og vanskeligheter!

I en slags gamle dager, for en åtte–ti år siden, var livet vanskelig og verden full av problemer. Nå lever vi derimot i den beste av alle tider og verdener – her finnes jo snart ikke et problem på Guds grønne jord! Ting er heller ikke vanskelige lenger. I verste fall er de krevende. Men helst er de utfordrende.

Utfordring er tidas honnørord. Klimakrisen er en utfordring. Søppel i gatene er en utfordring. Er du halvblind, har du en synsutfordring; og er du smellfeit, har du kanskje en helseutfordring. Nylig så jeg en butikkannonse som reklamerte for en vare “… med forbehold om leveringsutfordringer”.

Ett år eller to til nå, så skriver vi sånt i staten også, hvis ingen stopper oss. Vi har forresten begynt. Rekrutteringsmateriellet ved min egen institusjon, for å ta det nærmeste, insisterer jevnt og trutt på at hos oss lærer studentene ”å løse de vanskeligste utfordringer”.

At utfordring strengt tatt ikke er noe synonym for problem, og utfordrende enda mindre er et synonym for vanskelig, er kanskje det minste problemet her. Verre er det at vi skritt for skritt fratar oss selv muligheten til å føre et presist språk, til å kalle en spade for en spade. Vi fratas også noen ganger muligheten til å delta i debatten, i pur angst for å bruke et støtende uttrykk. Rekk opp hånda, den som aldri har blitt avbrutt midt i en utlegning ved at noen breker indignert: ”Ja, vi bruuuker nå ikke ordet problem her hos oss, da…”!

Dette er ordmagi av beste og mest naive merke. I slekt med at alle som ikke er norske, eller alle som vasker gulv, eller alle som har et handikap, med jevne mellomrom får nye betegnelser fordi de gamle har blitt så belastende. Og skal verden bli bedre, må vi for all del unngå ord med negativ klang! Men folk fortsetter jo å være ikke-norske, eller vaske gulv, eller ha et handikap – med alle ugreiheter det måtte innebære – samme hvor fjonge betegnelser vi setter på dem. Hvorfor ikke gå løs på ugreihetene i stedet?

Ja: Språk er viktig. Og tenke positivt skal vi. Men nei: Det er ikke alltid språket som har skylda når noe er gærent. Det hjelper meg fint lite å se det som en utfordring den dagen jeg hopper ut fra et fly og oppdager at fallskjermen nekter å åpne seg. Problemet blir selvsagt av kortvarig natur, men lell.

Kunne noen vennligst starte en ørliten krig mot alle utfordringene og gi oss den Virkelige Verden tilbake?

Lisa Olstad er rådgiver ved NTNU. Hun skriver og redigerer stoff til forskningsmagasinet Gemini og nettstedet www.forskning.no, og driver ellers med tekstarbeid og språkrøkt ved NTNU.