Bye, bye Olsenbanden

Hansen, Olsen, Johansen og Jensen er bare så ut.

Naboen i blokka vår var en beskjeden mann. En dag kunne han stolt fortelle at myndighetene hadde godtatt hans søknad om navnebytte. Andersen ble Tunqvist med q. Deretter benyttet han enhver anledning til å si og skrive sitt nye, lyriske etternavn. Jeg husker at noen uttalte «Tunqvist» fjollete for å demonstrere at slikt navnesnobberi var latterlig. En gang Andersen, alltid Andersen. Jeg tenkte at naboen ble en annen med så vakkert navn.

En gang Hansen, ikke lenger Hansen. Aftenposten har opptelling: I 1994 var det 63824 personer som het Hansen, 58587 Olsen og 57412 Johansen. Hansen har sunket med 8564, Olsen med 7092 og Johansen med 5649. Hansen-døden hadde inntruffet enda raskere hadde det ikke vært for den standhaftige, eldre generasjonen. Yngre folk leter fram gamle tanter og oldeforeldre med snobbete navn. Vi vil smykke oss – og våre barn – med spesielle navn for å framstå unike og interessante. Den nye navneloven (2003) gir Hansen mulighet til å børste støv av tippoldeforeldres navn, og selv ihuga feminister konverterer til ektemannens familie for å unnslippe eget «sein»-navn. Men Inger-Lise Hansen (KrF) het Hansen også før hun giftet seg med David Hansen, og Kristin var Halvorsen før hun ble kjæreste med Charlo Halvorsen.

Farvel til hvermannsen. Hansen er et patronymikon, altså avstamningsnavn som er basert på fars fornavn. «Sen» var motebølge på 1800-tallet, da man ville distansere seg fra fattigslige gårder og bygda. Berg, Brattestø, Foss, Hol, Haug, Midttun, Sæter, Vik, Øy og Ås ble til Olsen eller Olsson, og skulle det være ekstra fint ble det Ohlzen. Skipsrederne skaffet seg navn som Wilhelmsen og Fredriksen, og bergensfiffen hadde for lengst lagt seg til med tyske håndverkere som Fleischer og Schumacher. Der i byen bør man helst hete Mohn, Mohr, Friele og Grieg for å være med i det gode selskap, eller fru Fitte-Foss som enkelte bergensere sier.

På snobbetoppen ligger adelsnavn som Løvenskiold, Treschow, Anker, Jarlsberg og Tetzschner, selv om Høyrepolitiker Michael Tetzschner har droppet det adelige von. Nicolai Astrup (H) eller Anniken Huitfeldt (Ap) mistenkes aldri for ordinær familiebakgrunn. Gode embetsmannsnavn som Prytz, Motzfeldt, Rieber, von der Lippe, Kielland, Munthe, Heuch, Høegh eller Gahr Støre møter bekreftende nikk, og landet styres som kjent av stoltenbergene.

Sosiologen Nils-Fredrik Nielsen kunne i «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter» opplyse at Anette Seip er et typisk 68-navn. Og Mads Langballe Heyerdahl. Deres barn heter Camilla, Christian og Thomas. Men siden opprørerne fra gode borgerhjem svermet for keramikk og tekstilkunst, dukket også Guro, Jo og Kaja opp. Nielsen skriver at generasjonen også her demonstrerte sine evner til å forene motsetninger – embetstradisjon og myk bygdekultur – når barnet ble kalt Simen Sommerfeldt og Guri Borchgrevink på navnedagen.

Navneklatringen er mer hemningsløs i dag. Nå får små jenter poetiske navn som slutter på -a. De heter Emma, Alma, Alva, Thea og Thelma, mens guttene påføres bibelske Lucas, Noah, Markus, Matheo eller Liam. Alle får spesielle navn – det vil si: de samme spesielle navnene. Så følger minst to etternavn etter mor, far og tippoldefar som sprenger alle offentlige skjemaer. Stadig flere bruker bindestrek, særlig hvis de heter Hansen eller Nilsen. Hansen alene oppfyller ikke våre sosioestetiske behov. Hansen må dø.

Trude Ringheim er journalist i Dagbladet. Innlegget er tidligere publisert i Dagbladet.

Savnet av brevet

Jeg er nylig blitt 70 år og pensjonist. Tiden kunne være inne til innlegg i Aftenpostens aftennummer om språkets forfall. Undertegnet ”Forarget på Fagerborg” kunne jeg skrive om den håpløse orddelingen nå til dags (”lamme lår”), de manglende kommaene (”lite pent hus til salgs”), den omfattende og kritikkløse bruken av moteord og -uttrykk (”unik”, ”fokus”, ”proaktiv” og ”det går an å ha to tanker i hodet på én gang”). Eller den gale uttalen av stasjonsnavnet Borgen på Røatrikken (vi over 70 kaller den ikke ”T-banen til Østerås”).

Men det er kanskje ikke så morsomt å være forarget. Dessuten er alt sagt før, og Aftenposten Aften kommer bare tre ganger i uken nå.

Så derfor vil jeg heller enn å være forarget ta opp et savn – savnet av det gode private brevet skrevet på papir. Jeg skal ikke si at privatbrevene ikke finnes mer. Men e-poster, SMSer osv. har overtatt det meste.

Det tok tid å skrive brevet. Det kunne være brev til en kjærlighetspartner, til en venn som opplevde noe trist eller noe gledelig, eller som vi ville fortelle om våre egne opplevelser, eller ikke sjelden brev mellom barn og foreldre som var fra hverandre

Vi skrev kanskje mange kladder til brevet, der vi strevde med å finne de ordene som virkelig uttrykte det vi ønsket å uttrykke. Og vi passet på at ordene var riktig stavet og hadde store forbokstaver når de skulle ha det. Vi skrev punktumer, og kunne vi kommareglene, skrev vi kommaer også. Vi la til og med gjerne vekt på at brevet så pent ut.

Kjente mennesker kunne skrive private brev av stor litterær eller historisk verdi, brev som senere kunne bli utgitt og lest av mange. Men det er ikke de brevene jeg særlig tenker på – det er brevene mellom oss hverdagsmennesker. Noen samlet brevene de hadde fått, i pene bunker eller esker, kanskje bundet sammen med silkebånd. Vi kunne ta brevene frem og sitte og tenke over ikke bare hva som direkte sto i dem, men også hva brevene sa om både avsenderen og mottakeren på den tiden de ble sendt. Hvis brevene var håndskrevet, kunne vi tenke over hvordan skriften forandret seg med mennesket opp gjennom årene.

Var det bortkastet tid å reflektere mer før vi sendte et budskap fra oss? Og hvis ikke, hvorfor har vi så sjelden den tiden nå?

Kirsti Coward er jurist og har arbeidet i mange år i Justisdepartementet, blant annet med å utforme lovutkast, og i Høyesterett med å skrive dommer og kjennelser.

Snakker du Støre-norsk?

Opplever du at vi har en krevende utfordring?
Det gikk opp for meg mens jeg så på Paradise Hotel på TV3. Deltakerne viste en imponerende evne til å trekke opp det kunstige skillet mellom oppførsel i en vanlig sosial setting, og oppførsel i møte med en intervjuer og et kamera.

Plutselig ble Carl – som i sekvensen før hadde lett etter et klesskap hvor han kunne ha sex med Tine – statsmannaktig og avmålt i formuleringene. Høflig, som om han var redd for at noen skulle kunne ta ham for en sleivete kommentar.

Det hørtes ut som om språket til Jonas Gahr Støre, med signalordene «krevende», «utfordring», «opplever», hadde seget inn gjennom porene i den oljete, brune huden og nå dannet et språklig skjold mot offentligheten.

Språket er alltid i utvikling, og det er gøy å se på hvordan det forandrer seg. I mange år har vi hørt snakk om kebab-norsk – men Støre-norsk må nå være en minst like dominerende nyvinning.

Utenriksministerens kattemyke formuleringer, skreddersydde forbehold og smurt med sporadiske, inderlige betraktninger, er blitt et ideal. Opphavsmannen framfører det så overbevisende at han flere ganger er målt til å være landets mest populære politiker.

Det som blir rart, akkurat som når hvite nordmenn snakker kebab-norsk, er når vanlige folk begynner å snakke som Støre. For litt siden var det et dødsfall som ble mye omtalt i mediene, der en i familien uttalte at saken var «krevende». Det var den selvfølgelig. Men hadde det skjedd for ti år siden, ville den kanskje vært «vanskelig». Kanskje til og med «trist» eller «slitsom».

Med all respekt for både omstendighetene i denne saken, og i andre der det kan være fristende å gripe til trygge formuleringer for å verge seg mot omverdenen – er det verdt å minne om at språk er mote. Og mote er gjennomsiktig, den er forbigående og mister fort sin kraft. Å beherske språklige moter kan gi en økt følelse av autoritet, men vil i realiteten ofte ha motsatt effekt.

Men å bevege seg utenfor sporet er risikosport. Retorikkprofessor Kjell-Lars Berge var før jul innstilt til stillingen som ny direktør for Språkrådet, før styret ble kastet av kulturminister Anniken Huitfeldt fordi de insisterte på Berges kandidatur. Berge hadde blant annet klart og forståelig språk som en av sine fanesaker – men ble kanskje litt for tydelig for ministeren.

I striden om den nettbaserte utgaven av store Norske leksikon uttalte han til Klassekampen: «Huitfeldt slo fast at ingen har monopol på sannheten og at det derfor finnes problematiske sider ved at staten går inn og støtter et leksikonprosjekt. Et slikt kunnskapssyn er ikke bare kvasipragmatisk, det er new age-aktig og fullstendig skandaløst».

De som bruker sine egne ord på en god måte, vil alltid vekke mest oppsikt og engasjement – men styrker kanskje ikke sjansene sine for jobber i framskutte posisjoner. For er det noe vi alle vet, så det dette: Støre-norsk er veien til toppen.

Geir Ramnefjell arbeider som journalist i Dagbladet. Innlegget er tidligere er publisert i Dagbladet.

Jeg er språkforbannet

Jens Stoltenberg liker å døpe om departementer og direktorater i politiserende retning. Det er usigelig irriterende og vitner om dårlig prinsipiell tenkning.

Bondeviks regjering åpnet ballet, med nyordet «Moderniseringsdepartement». Signalet var klart: «Vi er moderne, vi!» Søtt, velment og litt dumt.

Med Stoltenberg gikk det helt over styr med med navnesminken. Vi fikk Arbeids- og inkluderingsdepartementet, slik at ingen kunne være i tvil om statens generelle hjertevarme og velvilje. Vi fikk Fornyings- og administrasjonsdepartementet for å henlede tankene i riktig, positiv retning. Endelig fikk vi Kunnskapsdepartementet.

Les Espen Andersens fornøyelige artikkel om navnet «Kunnskapsdepartementet»: The Ministry of Knowledge.

Toppen av språkpolitisk surr kom med Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Ordet “mangfold” har klistret seg inn i politikernes og byråkratenes hjerner, som et mantra.

Mangfold er ordet for alt som er bra, og er til og med anbefalt som erstatning for ordet «flerkulturell», som karakteriseres som «nokså uproblematisk» (tenk det!), men som likevel med fordel kan erstattes med «mangfold» slik at vi sier «det mangfoldige samfunnet».

Sitatene ovenfor er fra Integrering- og mangfoldsdirektoratets (puh…) brosjyre: «Et inkluderende språk» som kom ut i fjor høst. Brosjyren anbefales på ethvert nachspiel til spas og hygge.

Dessverre er ikke Stoltenberg alene i å drive nytale. Høyrestyrte Oslo Kommune trår til med “Utviklings- og kompetanseetaten”. Hva de driver med, er ikke godt å si.

I Orwells bok 1984 er staten delt inn i følgende ministerier; Sannhetsministeriet, som driver med propaganda og omskrivning av virkeligheten, Overflodsministeriet, som sørger for at det er konstant matmangel, Fredsministeriet, som tar seg av krig og Kjærlighetsministeriet, som er et fryktet terrororgan. Oppgaven til det norske Kunnskapsdepartementet kan tilsvarende sies å være å senke kunnskapsnivået i samfunnet.

Virkeligeheten endres ikke ved å skrive den om. Å politisere språket, for å fremme politisk riktige holdninger, er å skape et ensrettet og farlig samfunn. Staten bør tilstrebe et nøytralt og deskriptivt språk i alle sammenhenger. Vi fortjener å slippe assosiasjonene til Orwells 1984 , der myndighetene innfører statlig nytale.

Elin Ørjasæter er kommentator i E24. Hun har tydelige innspill om arbeidsliv og politikk, både i E24 og i debatter i radio og på TV. Dette innlegget ble publisert på E24 16. april 2008.

Betydningen av å skrive rett

Jeg har gleden av å henge ut folk som skriver feil. Det er ikke for å gjøre narr av noen, men for å belyse utfordringen vi står overfor.

I all min frustrasjon over folk som til stadighet skriver feil, tok jeg og min gode kamerat initiativet til å opprette en blogg. Denne kalte vi Orddelingsmafiaen, og den hadde et ganske enkelt formål. Vi skulle legge ut bilder av folk som skriver feil, i all offentlighet. Og folk skriver feil i de underligste sammenhenger.

Da jeg fikk min invitasjon til å gjesteblogge her på Klarspråk.no, fant jeg denne setningen: «Legg inn ein kommentar: E-post adressa di blir aldri publisert eller frigitt. [...]». Og det er akkurat det jeg snakker om. Som du sikkert har skjønt, dreier Orddelingsmafiaen seg hovedsakelig om såkalte orddelingsfeil (eller særskrivingsfeil og orddeling med linjeskift-feil, hvis man skal være korrekt).

Det er veldig mange som gjør denne typen feil. I vårt tapre forsøk på å samle forskjellige eksempler har vi kommet en rekke forskjellige steder hvor det deles ord. De morsomste er utvilsomt butikkskilt. Ja, at en lekebutikk har «Rulle sko» til 299 kr er jo et godt eksempel. Det kunne vært greit om det bare hadde vært en enkeltstående tabbe, hvor den aktuelle personen glemte bindestreken denne gangen, men vi ser det så altfor ofte, overalt.

Men det begynner med en gang å bli verre når Institutt for statsvitenskap kan vise veien til klasserommet for «Sosial antropologi». Eller når statskanalen NRK kan melde at to «15 åringer» er savnet. Det er her følelsene mine begynner å svinge. Jeg blir litt lei meg og litt frustrert over at det er mulig å gjøre så grundig feil. Og tanken på at det sannsynligvis er brukt store penger på å trykke disse åpenbare feilene, gjør meg oppgitt.

Det handler ikke om at det kanskje er et mellomrom for mye eller en bindestrek for lite. Det handler om at det er feil. Det er viktig når man skal kommunisere, særlig i staten. Rett språk er viktig for å bli tatt alvorlig og bli oppfattet som en redelig aktør.

Når jeg snakker med både privatpersoner og journalister om dette problemet, hender det at de spør meg om det ikke er en naturlig utvikling av språket, dette med orddeling. Jeg mener det handler om holdninger til språket vårt, og om latskap. Det er lett å skylde på engelsk i dette tilfellet, hvor man deler sammensatte ord i hytt og vær. Eller det handler om tekstbehandlingsprogrammene våre (Word etc.) som ikke forstår seg på sammensatte ord og ønsker å dele dem. Tekstbehandlingsprogrammer kommer som oftest fra engelsk. Skal vi virkelig ha et språk som er så påvirket og forandret av et annet språk på grunn av latskap?

Nei, det skal vi ikke ha noe av! Det er derfor viktig at du som skriver, du som skal kommunisere med andre, skriver korrekt og står fram som et godt forbilde og skriver korrekt. Så slipper i alle fall jeg å henge deg ut …

Petter Holstad er en ungdommelig ildsjel som er lidenskapelig opptatt av det norske språk og driver nettsiden Orddelingsmafiaen på www.orddeling.net.

C’est le ton qui fait la musique

Noe av det dummeste du kan gjøre når du ikke får sove er å slå på radioen. Det vet jeg, for jeg gjør det stadig vekk. La gå at det kan hjelpe med klassisk musikk, den kan muligens dysse deg i søvn, men jeg skrur meg gjentatte ganger inn på BBC World Service der krisene står i kø og avløser hverandre med å holde meg våken. En natt hørte jeg en samtale om flodkatastrofen i Pakistan. Den handlet om at den internasjonale hjelpen var mye mindre enn forventet. Og det var da jeg hørte det med egne ører. En mann, trolig ekspert på noe, sa det rett ut: Krisen var dårlig markedsført!

Det var da også et marked, tenkte jeg, medlidenhetsmarkedet, og slo like godt på lyset.

Den natten undret jeg meg nok engang over ordene. Ordene sier noe, men røper ofte mer enn det de vil si. Det de vil si er ofte saklig og uomtvistelig. Det er faktisk rift om hjelpemidler. Det er ikke det. Men med ordet markedsføring kommer noe annet inn som jeg ikke har så lett å finne ord for, noe mekanisk, noe med at ting liksom er gitt, at min og din givervilje ikke følger annet enn lover. Jeg hører en smule billig unnskyldning i det, en aning avhumanisering. Kan du følge meg på det?

For noen tiår siden var det noe som het barneparkering. Noen voksne mennesker skulle der ta vare på barna, men parallellen til biler man setter fra seg et sted, ga meg ikke tillit til at barna skulle få det særlig godt der de ble parkert.

Det norske språket røper en viss jordnærhet mange ganger, en ærlighet av typen lungemos. Tenk å kalle et spiselig produkt for lungemos! Det er jo ærlig nok at det trolig er mest lunge i det, men svenskene kaller lignende kreasjoner pølsa og sveitserne Leberwurst. Det er kanskje noe skjønnmalende, men du får i hvert fall ikke assosiasjoner til trafikkulykker og kan derfor finne på å spise det. Og det er god ressursbruk å spise innmaten istedenfor å kaste den. Eller blodklubb, for å holde meg i nærheten. Blodklubb høres ut som en skummel forening for seriemordere, ikke som en delikatesse med røtter i det gamle gårdslivet.

I omgangen med syke og nødstedte, der man jo stadig søker etter de rette ordene for ikke å fornærme noen, har man funnet noen riktig fine former. Ordet handikapp betyr for eksempel ikke at hånden er kappet av, slik jeg lenge trodde, eller at folk måtte tigge med lua i hånden, men kommer (etter først å ha vært navn for et lotterispill) fra golfsporten, der de flinkeste visstnok skulle holde golfkøllen med lua eller capsen i hånden for at de skulle få det litt vanskeligere og dermed bli likestilt med dem som ikke kunne det så godt ennå. Det er vakkert. Men i samme bransje eksisterer i dag også begrepet hjelpeapparat. Jeg skjønner jo hva som menes med det, men sist jeg så et hjelpeapparat var i Charlie Chaplins film Modern Times, der en av parodiene var en maskin som skulle effektivisere matpausene i fabrikken. Arbeiderne ble spent inntil et roterende bord med mekaniske armer som skjøv matbitene i munnen på dem, løftet drikkeglassene for dem og tørket munnen automatisk etter hver delrett.

Det er et hjelpeapparat. Det er laget for å kunne beregnes og kontrolleres. Mennesker er ikke apparater, barn kan ikke parkeres og nød kan ikke markedsføres, like lite som kjærlighet kan kjøpes.

I Frankrike har de et vakkert uttrykk du får ta med deg inn i dagen: C’est le ton qui fait la musique, sier de, det er tonen som skaper musikken.

Godi Keller kommer opprinnelig fra Sveits og er medarbeider ved Rudolf Steinerhøyskolen i Oslo. Han har skrevet en bok om pedagogikk og holder kurs og foredrag for lærere og foreldre i barnehager og skoler i Norge.

Falske venner i Danmark

Vi er et reisende folk, ikke minst besøker vi gjerne våre naboland. Språkene våre er like – men ikke dess mindre kan vi støte på det språkfolkene kaller “falske venner”, ord som betyr noe helt annet enn på norsk. Som opprinnelig dansk drister jeg meg til å komme med noen tips, så du slipper å komme ille ut under besøket ditt i Danmark.

Da er jeg nødt til å servere denne: En sommer for lenge siden var min danske kusine sykepleier på sykehuset i Elverum. En dag fortalte hun oss noe undrende at hun syntes mannfolkene lo så overdrevent og litt rart når hun gikk rundt og skulle stelle dem i sengene og sa: – Og så løfter vi lidt på ballerne! For oss danske betyr det ordet bare EN ting: rumpeballer. Saken ble oppklart. – Åhh, så forstår jeg hvorfor de grinede, sa min kusine – som heller ikke da var klar over at å grine, som på dansk betyr å le, betyr det stikk motsatte på norsk. Altså er en grinebiter på dansk en som ler ustanselig. Etter det språkfolk har forklart meg, har ” å grine” lett kunnet gå i to retninger, fordi det går på hvordan en ser ut – ansiktet vris uansett ut av vanlig fasong.

Apropos baller, så var jeg selv som ung og forholdsvis uskyldig dansk journalist i Norge utsatt for noe lignende. Det var i hine rolige dager da “pressa” var med ved pjolteren etter at jobben var gjort, og jeg satt i en krets av trivelige skogskarer etter en skogbefaring i Kynnberget, der det ble fortalt historier som ikke akkurat var for sarte ører. Selvfølgelig måtte jeg bidra, jeg også, og tok selvsagt en pen en. Trodde jeg. Den om mannen som var på ball på kroen og ble spurt av damen sin:- Sig mig, sveder De altid sådan på ballerne? – Nej, svarte mannen, – det hænder også jeg sveder under armene.
Det var da det braket løs en utemmet latter blant karene at jeg skjønte at her hadde jeg vært ute hvor jeg ikke kunne bunne.

- Du er snill, sa en søt, liten venninne av meg til min danske gjest, som bød på sjokolade. Han så uforstående på henne, for han var ikke hverken særlig praktisk eller hendig. Men på dansk betyr “snild” akkurat det: Hendig, ha godt håndlag, være nevenyttig. Men “nævenyttig” på dansk er igjen noe helt annet: en som er nevenyttig er rask til å slå seg fram i livet uten hensyn til andre.

Når vi først snakker om å være hendig, er det kort vei til ordet f l i n k. Men sier en danske at “han er en flink fyr”, så betyr det at han er en hyggelig fyr. Det k a n bety dyktig, f.x. i forbindelse med uttrykket “han er flink i skolen”, så de er uberegnelige, disse dansk/norske ordene, som er filtret sammen fra år tilbake. Forøvrig, når ordet hyggelig ble nevnt, så er det noe upresist å si til en danske at han er en hyggelig fyr, ettersom hyggelig mest henspiller på noe stemningsfullt og koselig – en hyggelig stue, en hyggelig stund. Hvis du vil snakke dansk kan du si at han er r a r, for det betyr at han er hyggelig. Men du bør lære ham at rar er noe annet på norsk, så han ikke tråkker i salaten (på dansk spinaten). Det norske er formodentlig det mest “riktige”, ettersom det ligger nærmest det engelske “rare”, som jo betyr sjelden. Mest naturlig for en nordmann er vel å fortelle en danske at han er en kjekk kar (hvis han synes det), men her også kan han tråkke utenfor: “kæk” er å være frisk og freidig, frimodig. Du bør helst heller ikke fortelle en danske at han er en trivelig kar, for dermed har du erklært at han er tykk, med andre ord: han har trivdes, fortrinnsvis med mat og drikke.

Ellers bør kanskje nevnes at en myr på dansk heter en mose; mose heter mos (uttales moss), og en myre er en maur. Uttrykket “ugler i mosen” betyr etter min danske opplæring ulver i myra, for derute holdt nattfolket til og advarte hverandre ved å tute som ulver…

Ja, såmenn. Med det uttrykket er befestet at det er bomsikkert, sånn er det. På dansk er det nølende – tja, jo, det er kanskje noe i det. Det bringer meg inn på at når en danske litt henslengt sier “jo, det er da meget godt”, så mener han det noe betinget. Egentlig at det ikke er særlig godt. Bare så du vet det, for det støter du på ofte. Det gjelder også uttrykket ” det bryder jeg mig ikke om”. Det betyr rett og slett at det liker jeg ikke. Mens vårt ” det bryr je meg ittno om” vel nærmest betyr at det er ikke noe jeg vil befatte meg med, det spiller ingen rolle. Hva mer? Du vet sikkert at mark heter orm, at å kremte heter å rømme seg og altså ikke har noe å gjøre med å flykte og at jakkeslag heter revers og ikke har noe å gjøre med å rygge (bakke). For sikkerhets skyld: Læg betyr ikke legg, men fold. En lægget nederdel er et foldeskjørt…
Du møter sikkert mange flere fallgruver. Men dem får du bare falle i, for nå synes jeg rett og slett (på dansk slett og rett) at jeg ikke kan oppta mer plass.

Forresten, på tampen: ber du i Danmark om en drosje, vil de nok se litt rart på deg, ettersom drosje bare forbindes med hestedrosje.Det danske ordet er det greske taxa.
God tur!

Rise Grønoset har arbeidet som journalist i ca. 50 år, derav det meste av tiden i “Østlendingen” i Elverum. Hun har gjennom årene publisert en rekke artikler og reportasjer i ukeblader, aviser og tidsskrifter og har utgitt bøkene “Øyer i solen” og “Mamma Norden på Capri”.

Solheim svartelister mystiske midler

Hvordan var det, var vi for eller mot folk i fattige land? Det er ikke lett å forstå når byråkratene snakker om at «målet for arbeidet har vært å bidra til utviklingsagendaen globalt ved å ta fatt på eksklusjon som en mekanisme for å holde folk i fattigdom.»

Og hvilken tulling i byråkratiet var det som fant på å kalle penger for midler?

Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim vil gjøre verden forståelig for folk flest. Med 2400 ansatte er Utenriksdepartementet (UD) en liten verden i seg selv. Ryktene vil ha det til at diplomatene bruker mange ord uten å si noe helst. At vi er vage, sier enkle ting på en vanskelig måte og bruker mange fremmedord og forkortelser.

Det er litt sant. Det er mange vanskelige ord. Solheims stab begynte å samle opp de rareste.

Snakk norsk
Det hele begynte en novemberdag i 2009.

Solheim kalte inn hele UD og Norad til allmøte. Mot slutten kom han til en personlig hjertesak. Han ba alle ansatte unngå fremmedord, forkortelser og tungt fagspråk.

- Skal vi være med i en offentlig debatt, må vi snakke norsk. Legg bort alle forkortelser. EU, FN og USA kan gå, men der går grensa. Vi må snakke og skrive slik at enhver pensjonist eller elev på videregående som er interessert kan forstå det, sa Solheim.

Da nytter det ikke å «bidra til utviklingsagendaen globalt ved ta fatt på eksklusjon som en mekanisme for å holde folk i fattigdom».

Svartelisten
Listen over fy-ord vokser stadig. Det er ord som gjør det vanskelig å huske hvorfor det er viktig å bry seg om det som skjer utenfor Norges grenser. Mange kan enkelt oversettes til vanlig norsk.

Her er fem på topp-listen min: intimidering, diaspora, totaliteten, bilateralisering og prolongering. Men vi har 240 ord til. Så langt.

 

Til og med Språkteigen kom på besøk og fniste av svartelisten.

Enda enklere
Og 25. januar 2010 var vi i gang. Solheim skulle bli enda enklere. NTB klasket til med tittelen Solheim skriver enklere.

UD har alt å vinne på å uttrykke seg klart og begripelig. I 2010 bruker vi 27 milliarder kroner på bistand. Det er viktig at folk skjønner hva pengene går til. Et klart språk hjelper å få budskapet fram. Det er vi sikre på.

Kommunikasjonsrådgiverne i Solheims stab i UD jobber med prosjektet «Enda enklere». Alle pressemeldinger og nyheter om bistand og utvikling skal være lett å lese.

Like enkle som Se og Hør
Vi tester hvor forståelige og lesbare tekster er før de publiseres. Det skjer blant annet ved hjelp av den mest brukte kalkulatoren for lesbarhet (Liks).

Minst halvparten av tekstene skal ha verdien «lettlest» (liks under 40). Det er det samme som tekst i ukeblader. Resten skal ikke være vanskeligere enn «middels vanskelig» (40-50). Det er det samme som tekst i aviser. Ingen tekster skal lenger ha en verdi som er vanlig for tekster fra staten (50-60). Og vi forteller om det i slutten av alle pressemeldinger og nyheter om bistand og utvikling. Se det siste eksempelet her.

Triks med Liks
Liks har sine begrensninger. Den sjekker bare hvor lange ord og setninger er. Den sjekker ikke om teksten i seg selv er god. Men det er et godt verktøy for oss som jobber med kommunikasjon. Sammen med fagfolka sørger vi for at det vi skriver er godt tenkt og riktig. Liks tester hvor lettlest teksten er. Og det gir oss en god oversikt over hvor enkle vi er.

Så langt har vi nådd målet om at ingen tekster om bistand og utvikling er så vanskelige som vanlige tekster fra staten. Faktisk er hele 90 prosent av tekstene like lettleste som iukeblader.

Nynorskandelen er også økt betraktelig. I 2009 hadde UD en nynorskandel på labre 15 prosent. Så langt i år er 57 prosent av nyhetene om utvikling og bistand på nynorsk.


Mystiske midler
Men fremdeles snakker byråkratene om midler. Til og med enkelte politikere slår om seg med disse mystiske midlene.

Vi vil ta andre midler i bruk. Vi vil bruke penger. Vi vil være lett å forstå.

Den eneste som burde være flinkere enn oss er kanskje klarspråkentusiast og barneminister Audun Lysbakken. Klarer han å snakke like enkelt som ei barnebok?

Den siste pressemeldinga fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLID) er «Trygge grenser for barn i barnevernsinstitusjoner». Den er likset til 49, så vidt under grensa for en vanlig vanskelig tekst fra det offentlige. For å være like lettlest som ei barnebok burde den vært halvparten så vanskelig. Tar den blide ministeren utfordringen?

PS:
Solheims rådgivere bruker Liks til å teste hvor enkle tekster er å lese. Denne bloggen har en verdi på 33. Det er det samme som i ukeblader. Les mer om kampen for et enklere språk i staten hos Klarspråk.no.

Ragnhild H. Simenstad er kommunikasjonsrådgiver i Utenriksdepartementet.

Høg utdanning, slapt språk

Samfunnet masseproduserer akademikarar og kompetent arbeidskraft. Vel og bra. Men kva med litt språkrøkt i utdanningsinstitusjonane?

Ta jussen som eit døme. Det er eit fag som mellom anna skal seie oss kva som er rett, og kva som er gale. Korleis lover og føresegner skal tolkast. Kva som er utfallet av ei vanskeleg sak eller ei viktig avgjerd.

Juss utan retorikk
Dei retoriske grunnreglane om å argumentere sakleg, men overtydande og truverdig er ikkje det som spring oss i augo når juristar talar. Somme forsvarsadvokatar er unnataket.

Bodskapen til juristane er tvitydig. Ordvalet er mest berre for dei innvigde. Setningane tek aldri slutt.

Eller kva med alle samfunnsvitarane som vi omgjev oss med? Flinke fagfolk med innsikt i politikk og organisasjonar, det er sikkert. Men heller ikkje her står den gode formuleringa og dei overtydande resonnementa fram som eit høgare mål.

Desse akademiske disiplinane lener seg på ein lang retorisk tradisjon. I tillegg har moderne vitskap gjeve oss mykje kunnskap om kommunikasjon, bodskap og psykologi. Til saman ein god basis for å formulere seg godt, enkelt og korrekt.

God språkføring eit akademisk ideal?
Likevel er det vanskeleg bli overtydd om at god språkføring blir sett på og dyrka som ein styrke og eit ideal for dei ulike faga.

Eg blei difor oppglødd då eg las dette blogginnlegget frå informasjonsrådgjevar og språkrøktar Anne Gro Fredheim hjå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane nyleg. Ho fortel at dei språktestar nytilsette. God fagkunnskap er ikkje alt, er bodskapen.

Sjølv om ikkje tilsetjingane blir avgjorde på bakgrunn av språktesten, ligg det eit viktig signal her. Som tilsett i statsforvaltninga skal du føre pennen din godt.

Produserer mykje ord
Eg er viss på at det er mange førelesarar på universitet og høgskular som gler seg over velskrivne oppgåver. Det er jo mange ord som skal leverast, sjølv i dei praktisk innretta faga.

Men blir dei gode skriftlege framstillingane dregne fram som døme på kva godt språk i forvaltning, næringsliv og akademia kan vere? Blir studentane introduserte for George Orwells klassiske essay frå 1946 om politikk og det engelske språket? Der finn vi dei mest grunnleggjande språkråda.

Får jusstudentane høyre at justisminister Jens Haugland allereie i 1959 sende eit rundskriv til alle tilsette i sitt eige departementet?

«Lett og frisk» i stilen
I rundskrivet heitte det at departementet i alle brev og trykksaker burde skrive eit enkelt, naturleg og folkeleg språk. Stilen skulle vere lett og frisk, framandorda sjeldne og setningane korte. Det skulle gjelde i lovspråket òg.

Haugland, som seinare blei kjend for sitt klare språk i dagboka frå kongens bord, ville òg ha ein meir personleg tone i breva. Han meinte det ikkje ville skade om ein embets- eller tenestemann skreiv Helsing eller Med helsing  til slutt.

Snart held alle departement og statlege etatar seg med språkrøkt i ei eller anna form. Truleg vil fleire følgje dømet frå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane og språkteste aktuelle kandidatar.

Har dei som utdannar dei framtidige byråkratane, teke dette inn over seg?


Agnar Kaarbø er talekoordinator i Kommunal- og regionaldepartementet. Han er tidlegare kommunikasjonsdirektør i Utlendingsdirektoratet og mangeårige journalist.

Med Narvestad som språklig drahjelp

The obvious is that which is never seen until someone expresses it simply (Khalil Gibran)

“La oss se på det som moro, en nasjonal dugnad”. På kjent vis slår vaktmester Roy Narvestad an tonen i Skatteetatens ferske informasjonsvideo om ny likningsverdi på boliger. Invitasjonsbrevet har gått ut til nærmere halvparten av landets befolkning.

Vi snakker med andre ord om en formidabel utfordring for en offentlig etat. Her skal en tradisjonelt traust etat få hvermannsen til å måle opp sin egen bolig og holde styr på begreper som P-rom og BOA, for ikke å snake om primær- og sekundærbolig. Vi snakker om begreper som ikke akkurat er dagligdags over frokostbordet – eller når spurte du sist naboen om hvordan helgen i sekundærboligen var?

Opposisjonen har vært krass og Høyre er skeptisk til regjeringens nye “innrapporteringssystem av blant annet boligareal og alder på bolig”. Frp mener regjeringen er ute etter “å plage folk”. En annen gruppe skeptikere er takstmennene, naturlig nok. De mener oppmåling av bolig er fag og derfor må overlates til profesjonelle.

Det var derfor med en smule interesse jeg registrerte at Skatteetaten ikke bare ville nøye seg med en sedvanlig rettleiing à la selvangivelsen, men satse løssluppent og lekent med å engasjere Narvestad fra Tertitten borettslag. Fra mitt journalistiske ståsted bestemte jeg meg for å se nærmere på hvorvidt Roy og Linda klarer å formidle et komplekst budskap uten å pakke det inn i byråkratiske vendinger og juridiske forbehold.

I bakhodet hadde jeg blant annet en artikkel fra Vårt Land (2007) om hvor uforståelig rettleiinga til selvangivelsen var. Her heter det blant annet at språket er “komplett uforståelig”, at det er “skrevet av og for byråkrater” og at “journalister eller pedagoger egentlig burde ha skrevet teksten”.

Hva så med den nye boligbeskatningen? Ifølge Narvestad skal altså oppmålingen gå som en lek, selv om Linda Johansen blir skjelven, minnes geometritimene på skolen og vibrerer som en mobiltelefon bare hun åpner et brev fra det offentlige.

Passiv, substantivsyke og stammespråk er nok til at det vibrerer hos noen hver og kan føre til oppgitt hoderysting. Men dette er det lite av hos Narvestad, som i stedet klarer å smugle inn forståelse av P-rom og sekundærbolig og får hjelp av så vel skattedirektøren som finansministeren. Dermed bidrar han også til å avmystifisere bildet av en grå og byråkratisk etat.

Skatteetaten jobber for tiden med å etablere en språkprofil, hvor det blant annet heter at det er de ansattes ansvar å bli forstått. Det er altså ikke Linda det er noe feil med hvis hun vibrerer, det er den ansatte som ikke har uttrykt seg klart nok.

I profilen heter det blant annet at viktig informasjon skal komme tidlig i teksten, språket skal være moderne, det skal letes etter nye uttrykksformer, titler skal være informative, de ansatte skal henvende seg direkte til leseren ved å bruke du og dere – ja, det er nesten så vi skulle tro vi befant oss i dagbladredaksjonen …

La oss for øvrig sammenligne hva nettopp journalister selv skrev om saken med informasjonen på Skatteetatens hjemmeside. Vi kjører tekstene gjennom enlesbarhetsmåler, som gir et tall (LIKS) på hvor lett teksten er å oppfatte. Og faktum er at brevet mange av oss fikk i postkassen nylig, ikke har nevneverdig høyere indeks enn hva våre største aviser skrev om samme sak. Med andre ord er tekstene tilnærmet like lesbare.

Riktignok ville jeg nok aldri ha skrevet ”I arealet medregnes indre vegger med inntil 0,5 meter tykkelse som ligger innenfor boligens primære del”. Jeg merker Lindas vibrasjoner med en gang og ville nok tatt en telefon til Narvestad, som trolig ville sagt noe sånt som at du ikke skal regne med vegger i boligen som er tykkere enn en halv meter. Men mitt inntrykk er likevel at etaten er på god vei – eller les selv.

Rune Wikstøl er journalist og språkrøkter i NTB og står bak byråets språkside på Facebook. Wikstøl kan også følges på Twitter.