Gode fagkunnskapar aleine er ikkje nok

Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har 120 tilsette. I fjor gjorde vi 20 nytilsetjingar. Dei nye kollegaene våre vart utvalde etter å ha søkt elektronisk på dei ledige stillingane, dei har vore på intervju hjå oss og vi har faktisk ringt til ganske mange referansar. Ja, og så har vi sjølvsagt gått vitnemåla nøye etter i saumane, for fagkunnskapane må vere i orden.

Fylkesmannen har eit heilskapsansvar for all statleg verksemd i fylket, og skal arbeide for at nasjonale vedtak mål og retningsliner blir følgde opp. Vi utfører oppgåvene våre gjennom saksbehandling, rettleiing, tilsyn og utviklingsarbeid. Tastaturet – og språket – er utan tvil den viktigaste arbeidsreiskapen vår. Breva, vedtaka og rapportane vi sender frå oss, kan ha stor innverknad på kvardagen til verksemder, kommunar og ikkje minst enkeltmenneske. Difor er det også så utruleg viktig at vi når fram med bodskapen vår.

Nytilsette medarbeidarar får informasjon om hjelpemiddel som kan gjere språket betre, dei får utdelt eit hefte med språktips som vi har laga sjølve, og dei får innføring i korleis vi ønskjer at sakene våre skal skrivast. I løpet av ein toårsperiode skal alle nytilsette ha fått tilbod om eit kortare norskkurs. I fjor sende vi dessutan 12 tilsette på skulebenken for å gjennomføre høgskulekurset Ta pulsen på språket. Det kosta oss mykje, både i kurspengar og arbeidstid, men satsinga gav oss fleire gode språkrøktarar som spreier gode tips blant kollegaene sine.

Mange av våre tilsette skriv svært godt når dei tek til hjå oss, og meistrar både nynorsk og bokmål leikande lett anten sjangeren er tilsynsrapportar eller nettartiklar. Andre må jobbe ein del med språket sitt, og treng rettleiing over lang tid. I tilsetjingsprosessen er det ikkje alltid lett å vurdere kven som er best til å ordleggje seg klårt og tydeleg. Her må truleg elektroniske søknadsmodular ta sin del av skulda. Medan vi før kunne danne oss eit heilskapsinntrykk ved å lese søknaden, skal jobbsøkjarar i dag fylle informasjonen inn i førehandsdefinerte felt i eit elektronisk søknadsskjema. Den vesle tekstboksen der søkjaren kan skrive kort om seg sjølv, fortel svært lite om kor god eller dårleg vedkommande er til å ordleggje seg.

For eit års tid sidan bestemte vi oss for å prøve språktesting av jobbsøkjarar. Frå nokre spede forsøk har språktestinga no blitt ein fast del av intervjuet. Etter sjølve intervjuet får jobbsøkjaren tilgang til pc, og vedkommande får bruke 20-30 minuttar på ei oppgåve som testar evna til å sortere informasjon og evna til å skrive kortfatta, enkelt og klårt.

Erfaringane våre er at språktestane syner kven som skriv greitt, og dei avslører kven som ikkje gjer det. Slik sett har vi fått luka ut kandidatar som ikkje er aktuelle, men vi ser at det er vanskeleg å rangere kandidatane ut frå skriveoppgåva. På den andre sida så er bestått/ikkje bestått truleg ei god nok vurdering når det gjeld skriveferdigheitene sidan det alltid vil vere summen av kompetanse og eigenskapar som tel mest når vi skal vurdere kandidatane opp mot kvarandre.

Anne Gro Fredheim er informasjonsrådgjevar og språkrøktar hjå Fylkesmannen i Sogn og Fjordane.

Syk dom for norsk språk

Skriving av sammensatte ord med mellomrom gjør det norske språket fattigere enn det faktisk er.

Det har trolig aldri vært skrevet og publisert så mye tekst som det gjøres i dag. Hvem som helst kan skrive og publisere tekst på Facebook, Twitter, SMS eller kommentere nyheter på nettet uten noen form for tekstkritikk eller korrekturlesing. Selve kommunikasjonen er blitt så viktig at rettskrivning, og i særdeleshet skriving av sammensatte ord, kommer langt bak i rekken.

Pussige oppsplittinger
Et resultat er at en stadig møter pussige oppsplittinger av ord i både offentlige og mer private tekster. Den siste tiden har vi f.eks. lest om «vulkan skyen» i nettaviser, «avdelings vinner» på en nettside for et fotballag, og vi leser til stadighet om f.eks. «matematikk kunnskap», «klasse rom», «forut setninger» osv. i innleverte rapporter og oppgavebesvarelser fra studenter vi underviser eller vurderer.

Noen vil kanskje si at det ikke er så farlig om noen ord blir delt feil, dersom meningen likevel er klar. Det fine med språk er jo at betydningen av å sette sammen bokstaver til ord og ord til tekst ikke nødvendigvis må være entydig for gjengi ønsket mening, slik situasjonen f.eks. er i matematikk. Der kan man ikke forstå at det er ment 1201 dersom noen har skrevet 121, men i en tekst kan man som regel forstå hva det siktes til om man f.eks. har skrevet kort spill i stedet for kortspill.

Vi erkjenner at språk stadig er i utvikling. For en del år siden skrev man med fremmedlandsk inspirasjon chauffeur, juice og cognac, nå har det i flere år blitt skrevet sjåfør, jus og konjakk med den største selvfølgelighet. Ord endrer skrivemåte, og av og til også betydning. Men om det tolkes som språkutvikling når norske sammensatte ord som krabbeteiner og kjøttmeiser blir til krabbe teiner og kjøtt meiser etter engelskspråklig norm for orddeling er ikke like sikkert.

Er det så nøye?
Videre kan det godt hevdes at folks feilskriving ved å dele sammensatte ord er et symptom på en slags samfunnssykdom. En form for laissez-faire-holdning, hvor det ikke er så nøye hva skriftspråket uttrykker. Man skjønner hva som blir skrevet, tenker man kanskje. Det er derimot ikke alltid like lett. Av og til kan en lure på om den som skriver leser det han eller hun selv har skrevet. For dette handler ikke om flyten i teksten eller om ord som juice eller cognac får en skrivemåte mer i tråd med norsk uttale. Det handler derimot om mening, og om respekt for leseren som må tolke seg gjennom feilskrivinger og muligens flere meninger som teksten i sin premature form uforvarende kan komme til å formidle. Om det skal gis rom for tolkninger av det skrevne ord, skal det gjøres innenfor rammene av korrekt bruk av skriftspråket, og ikke ubevisst gjennom at ordene skrives feil.

Vi vil også hevde at skriving av sammensatte ord med mellomrom gjør det norske språket fattigere enn det faktisk er. Det norske språket baserer seg jo i betydelig grad på å sette sammen ord til nye meningsbærende ord, som f.eks. tomflaske, blåbær og blåskjell. Det er forskjell på blåskjell og blå skjell.

Vi arbeider innenfor lærerutdanningen, og vi har gjort oss noen negative erfaringer knyttet til innleverte tekster når det gjelder orddeling og skriving av sammensatte ord. Korrekt skrivemåte er naturlig nok et prioritert felt i lærerutdanningen og i grunnskolen, der det å skrive til og med har status som en grunnleggende ferdighet som skal inngå i alle skolens fag.

Konservativ bruk
Det meste av tekstproduksjonen skjer likevel utenfor skoleporten. Der blir mye tekst presentert og publisert uten tekstkritikk eller bevisst korrekturarbeid. Man blir fort sin egen kritiker, og vi ser mange resultater av at dette ikke er tilstrekkelig. Vi vil at en konservativ bruk av sammensatte ord i norsk språk skal bestå. Det norske språket skal beholde sine rike muligheter til å nyansere, slik bruken av sammensatte ord bidrar til. Vi vil at dette skal være en prioritert del av fokuset på å kunne lese og skrive i alle fag i skolen, og i norskfaget spesielt. Aksept av orddelingsfeil er en syk dom for norsk språk.

Eirik S. Jenssen og Frode Olav Haara er begge er stipendiater og høgskolelektorer i lærerutdanningen ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Innlegget stod på trykk i Aftenposten 3. juni 2010. Det er også publisert på Aftenposten.no.

I forhold til fokus

Det er som en epidemi. Mer smittsom enn forkjølelse. Mer langvarig enn kikhoste. Den spres via Dagsnytt 18. Symptomene er tre små ord som puttes inn i enhver sammenheng og gjør ellers kurante setninger om til meningsløst babbel.

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) er hardt rammet. Igår forsøkte han å si kloke og velformulerte ting i Stortingets spontanspørretime om mobbing av jødiske barn.

- Jeg reagerer veldig sterkt i forhold til det som er kommet frem når det gjelder antisemittisk mobbing på norske skoler, sa han.

“Reagerer sterkt i forhold til”? Heldigvis finnes det folk som er vant til å tolke politisk vrøvl. De sitter med A4-blokk og blyant og noterer alt som sies i stortingssalen. I det foreløpige utkastet til referat var Lysbakken et par timer senere oversatt til norsk.

“Jeg reagerer veldig sterkt på det som har kommet fram (…),” sto det i referatet.

Lysbakken forsøkte – etter fattig evne – å formidle hva regjeringen gjør for å styrke kunnskap i skolen om jødeforfølgelse.

- Vi legger fokus på dette i forhold til læremidler, sa han.

Kanskje Lysbakken leser konsulentrapporter til frokost.

“Vi fokuserer på dette med hensyn til læremidler,” fornorsket referentene.

Lysbakken snakket om antidiskrimineringsarbeidet i Norge.

- Det skal være effektivt i forhold til alle grupper som utsettes for diskriminering, sa han.

Det skal “være effektivt overfor alle grupper som utsettes for diskriminering,” sto det i referatet.

Lysbakken ble spurt om situasjonen i barnevernet.

- Det er nødvendig å gå tydelig inn, med vilje til å snu steiner i forhold til organiseringen, sa Lysbakken.

Referentene antok at han mente “vilje til å snu steiner når det gjelder organiseringen”.

Tok det aldri slutt? Nei.

- Denne regjeringen handler i forhold til barnevernet, sa Lysbakken.

Skulle han tas på ordet, betød setningen at sammenlignet med barnevernet, så handler regjeringen. Det var neppe det han mente.

“Denne regjeringen handler når det gjelder barnevernet,” oversatte referentene.

Men så: Hurra! Plutselig brukte han uttrykket omtrent slik det er ment.

- Vi har en mangel i forhold til antallet fosterhjem vi trenger, sa Lysbakken.

“Det er mangel på fosterhjem i forhold til det antallet vi trenger,” skrev referentene.

Tilbakefallet kom raskt.

- Kontantstøtten er et særlig problem i forhold til integrering, sa Lysbakken.

“Kontantstøtten er et særlig problem for integreringen,” skrev referentene.

Referentene satt der like pent som de alltid gjør. Men inne i seg må de ha hatt det vondt. Det var et under at de ikke knuste blyanten i forhold til pulten.

Kjetil Bragli Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv. Han mottok Riksmålsforbundets språkpris Gullpennen i 2010. Artikkelen sto på trykk i Dagens Næringsliv 18. mars 2010. Alstadheim kan følges på Twitter.

Ordløse og maktesløse – Markedsspråket avkler oss vår menneskelighet

«Det er noe skjønt ved dette å ødelegge ord. Det store svinnet omfatter naturligvis verb og adjektiver, men det fins hundrer av substantiver som en også kan kvitte seg med».

Ordene tilhører ikke ledelsen ved enkelte universitetssykehus, som har begynt å kalle pasientene for kunder. De tilhører ikke skolebyråkrater som foretrekker «brukere» i stedet for elever, eller «resultatenhetsleder oppvekst» for rektor. Og det er ikke politikernes tåkelegging av manglende resultater som skjules av formuleringen «vi er inne i en god prosess», som beskrives her.

George Orwells 1984
Ordene tilhører den litterære skikkelsen Syme, filolog og spesialist i nytale i romanen 1984, som ble skrevet av George Orwell i 1949. I nytale blir ordforrådet stadig mindre. Det endelige målet er å redusere alle begreper til nøyaktig ett ord, så ingen bibetydninger eller sideassosiasjoner står igjen. Gjennom begrensning av menneskenes bevissthet og tankeområde, blir det umulig å begå såkalte tankeforbrytelser i det totalitære samfunnet handlingen utspiller seg i. I Orwells roman er språket et redskap for å ensrette samfunnet, på bekostning av enkeltmenneskers frihet, personlighet og handleevne.

Gjenspeiles i språket
Sånn er det heldigvis ikke i vårt samfunn. Etter den kalde krigens avslutning, har en stor andel av Europas befolkning fått igjen friheten og handleevnen, bokstavelig talt. Dette gjenspeiler seg i språket. Vi har «markeder», «kunder», «service», «shopping», «forbrukere» på grasrotplanet. Lenger opp sitter «managementet». Noen steder har man til og med «walking management», dvs. at sjefen(e) tar seg turer på gulvet for å se hva de ansatte gjør, og for å være «hands on», som ikke dreier seg om håndspåleggelse (det tilhører «new age»). «Managementet» må ha en «agenda». På den «agendaen» står det blant annet «kick off – events» (kjempegøyale startopplegg), «teambuilding» (f.eks. å rafte i Sjoa), og personlig «coaching» (veiledning som kan gå langt utover arbeidsoppgavene, og inn i ekteskapet og kolesterolinnholdet i blodet ditt).

Særlig uhipt
Begrepene tilhører finansverdenen, der pene, veltrente mennesker går komfortabel-travle rundt i kontorlandskapene sine. Det har vi sett på TV. Men den norske gjennomsnittslønnstaker er stort sett i den offentlige delen av arbeidslivet. Særlig uhipt er det i sektorene utdanning, helse- og eldreomsorg, med snørrunger og oldinger. Men markedsspråket har begynt å sige innover disse områdene også.

Det er som om de fine skinnende business-management ordene har begynt å kaste sin matte, forkrommede avglans på språket og kryssfinerbokhyllene i de uhippes leir. Barn og gamle mennesker som ofte kaller en spade for en spade, og ikke et graveredskap, soler seg i glansen av nyvakker språklig utsikt. I rett-fra-levra-tale sier man «barnehagebarn», «elever», «lærer», «syke», «sykehjem eller gamlehjem». I nyspråket heter det «brukere», «pedagogisk ansatte», «coacher», «bo- og behandlingssentre».

Nyspråket
Det skinner sånn av nyspråket! Man blir blendet og mister gangsynet, men det gjør kanskje godt? Det utilslørte er smertefullt, og det er «kostnadskrevende» for samfunnsøkonomien. Rett-fra-levra-språket innebærer mye bal for moderne, effektive mennesker. Vi kan se på en «case» fra eldreomsorgen. Eldre og pleietrengende personer bor i dag på «bo- og behandlingssentre». Det er hyggeligere og mindre ressurskrevende enn «sykehjem». Ordet «syk» er ubehagelig, og assosieres med tidkrevende og kompetent pleie og omsorg. Ordet «hjem» er koselig, med frihet, ro og trivsel. Men det er også et svært krevende ord. Og begge ordene er «kostnadskrevende», dersom de skal belyse praksis.

Det er fristende å ty til en «case» fra undervisningssektoren også. For å være «hands-on» har man innført brukerundersøkelser i bøtter og spann, for at «brukerne» (elevene) skal kunne uttrykke sin misnøye med læreren. «Managementet», eller «resultatenhetslederen» finner på sine «skolevandringer» (det samme som «walking management») kanskje ut at læreren ikke etterkommer «brukerens» behov.

Elevare
Ordet «elev» kommer av latinske «elevare» som betyr «å oppdra/å opplyse». Det er lite forenlig med «bruker»-begrepet. En «elev» er underlagt en annens oppdragelse og undervisning. Det er noe uferdig og udannet over å være «elev». Begrepet innebærer mange trasige assosiasjoner til strev og utvikling. Da er det noe helt annet å være «bruker», som egentlig er en kortform av «forbruker». Mer trenger man vel egentlig ikke å si.

Bad news
Ordet «lærer» byttes ut med «coach», men man kan ikke kjøpe seg lærerutdanning på helgekurs. Man må gå mange slitsomme år på høyskole og universitet. «Coach» er hentet fra idrettsverdenen, der språket skinner som olympiske gullmedaljer. «En coach har en coachende væremåte – det kan være viktigere å respektere den andres ståsted enn å formidle egne tanker og løsninger», leser vi i reklamen for et av «kompetansehusene» (dvs. skolene). Lærere har en lei tendens til å formidle egne tanker og løsninger, fordi de tror at det kan ha verdi for et yngre menneske å få lytte til synspunkter og erfaringer fra en som har brukt en god del år på å studere og sette seg inn i et fagområde. Men da må «brukeren» være «elev», og det er «bad news» for en selvbevisst tenåring.

Gjør vondt
Gjør nyspråket tilværelsen mer komfortabel? «Det är synd om menniskorna!» heter det i August Strindbergs Ett drömspel. Sant og visst. Det gjør vondt å leve, og kanskje er det sånn at man gjennom å redusere og fordumme språket, et av de sterkeste kjennetegn på det menneskelige, oppnår at livet gjør mindre vondt?

Dikterne Olav H. Hauge og Tor Jonson skrev begge om ord. Førstnevnte i diktet «Eit ord» der ord er som steiner i elva, man må ha mange for å kunne komme over. Den andre fremhever at «eit ord er eit under» og at «ordet er evig». Olav H. Hauge mente kanskje at det er viktig å ha mange ord og språklige nyanser for å nå frem til andre mennesker? Tor Jonson kan ha vært opptatt av at ordene skal behandles med respekt, fordi deres betydning er så stor. I Håvamål leser vi at det viktigste som står igjen etter oss er ordet: «Dom om daudan kvar». I Bibelen er ordet det første som oppstår, og det er guddommelig: «I begynnelsen var ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud».

Redusert betydning
Ved å ta vekk nyanser og redusere ord og begrepers betydning, trer vi ut av den smertefulle menneskehammen, litt etter litt. Til slutt står vi der som «brukere», og ligner litt på den nye skiltpersonen som markerer fotgjengerfeltene. Avkledd både hatt og kjønn, billige i drift, enkle å ha med å gjøre, både ordløse og maktesløse.

Reidun Anne Johannessen er cand.philol. i nordisk språk og litteratur. Hun arbeider som lektor i norsk ved Oslo voksenopplæring, avd. Skullerud. Innlegget stod på trykk i Aftenposten 22. februar 2010.

Mye forholdisme i det nye planverket

Språkteigen er et kjekt program, og i fjor hadde de et program om arbeid med enklere språk i staten. “Hun observerer at kansellispråket er på vei ut, men at vi i stedet har fått lange, innvikla setninger med moteord som ‘fokus’, ‘perspektiv’ og ‘i forhold til’”, sto det i programomtalen da Margrethe Kvarenes i Språkrådet var gjest.

Nysgjerrig som jeg er, har jeg sett på hvordan de nye nasjonale retningslinjene for de nye grunnskolelærerutdanningene klarer seg. Jeg fant 9 treff på “fokus”, 37 treff på “perspektiv” og 14 treff på “i forhold til” i retningslinjene for 1-7-utdanningen – et dokument på 76 sider. Her er treffene på “i forhold til” i 1-7-utdanningen:

* “Retningslinjene er utfyllende i forhold til forskriften og skal være førende for institusjonenes programplaner.”
* “Lærere må kunne tilpasse opplæringen i forhold til mangfoldet i elevgruppen.”
* “Gjennom utdanningen skal det tilrettelegges for progresjon i forhold til forventet læringsutbytte tidlig i studiet.”
* “Studenten kan vurdere skolen i forhold til samfunnsmandatet.”
* “Studenten kan anvende fagkunnskap didaktisk og reflektert i forhold til gjeldende læreplan for grunnskolen og kritisk vurdere egen undervisning.”
* “Studenten kan reflektere over egen læring og praksis i forhold til etiske grunnverdier og skolens ansvar for barn og unges personlige vekst.”
* “Studenten har forståelse for betydningen av læringsfremmende vurdering, også sett i forhold til utvikling av de grunnleggende ferdighetene på barnetrinnet.”
* “Studenten kan kritisk vurdere egen faglige praksis i forhold til gjeldende læreplan i engelsk for grunnskolen og gjennomføre et utviklingsorientert og praksisrettet fordypingsprosjekt.”
* “Studenten kan reflektere over egen læring og praksis i forhold til etiske grunnverdier og skolens ansvar for barn og unges personlige vekst i et historisk perspektiv”
* “Studenten skal få erfaring med varierte arbeidsmetoder og ulike materialer som gir læringsutbytte i forhold til kravene i gjeldende læreplan for 1. – 7. trinn i grunnskolen.”
* “Gjennom studiet skal studenten videreutvikle egen praktisk ferdighet i faget og få erfaring med et utvalg av materialer og arbeidsmåter som gir læringsutbytte i forhold til læreplan for grunnskolen med særlig vekt på barnetrinnet.”
* “Studenten kan være en god rollemodell for elevene i forhold til ulike kulturelle og sosiale måltidskontekster.”
* “Faget skal vise at naturvitenskapelige og teknologiske vurderinger gjøres i forhold til etiske verdier og idealer.”
* “Studenten kan kritisk vurdere egen faglige praksis i forhold til gjeldende læreplan i samfunnsfag i grunnskolen.”

Ikke alle disse er like ille. Men når det for eksempel sies at “Studenten kan være en god rollemodell for elevene i forhold til ulike kulturelle og sosiale måltidskontekster”, betyr det da at studenten skal være en bedre rollemodell for elevene enn ulike kulturelle og sosiale måltidskontekster? Eller har man kommet i skade for å bruke “i forhold til” der man burde ha brukt “relatert til” eller rett og slett “i”?

Et “perspektiv”-eksempel til slutt: “I emnet arbeider ein vidare med dei åtte fagemna, samstundes som ein går nærare inn i nokre av dei og/eller arbeider med dei i eit særskilt perspektiv.” Hva er forskjellen på å gå nærmere inn på noen av dem og å arbeide med dem “i et særskilt perspektiv”?

Bjørn Smestad er lærerutdanner i matematikk ved Høgskolen i Oslo og interessert i språk. Han har bloggen Lærerutdanneren Bjørn.

Fokus i forhold til språk

Ja, med den overskrifta har du vel alt skjøna kvar dette ber?
På slutten av 90-talet hadde eg i oppdrag å språkvaska eit politisk program. Det var ein lang og dryg tekst om kva avsendaren ville setja i verk. Nokså tidleg i teksten la eg merke til at det skulle setjast ”fokus” på alt mogleg. Det var ”stort fokus”, ”breitt fokus” og eg veit ikkje kva. Først vart eg, som stundom er ein ivrig fotograf, irritert over alt dette fokuset. Og aldri var det ”skarpt fokus”, slik det ville høva seg for ein fotograf. Vel, eg skreid til verket og slo på søkjefunksjonen i programmet, fann 22 førekomstar av ”fokus”. Éin stad fekk det stå att, i resten av tilfella fann eg andre formuleringar. Det var ein fryd å leita i mangfaldet av moglege ord og uttrykksmåtar. Vi kan jo setja søkjelys på, via særskild merksemd, leggja vekt på, prioritera (tenk det, du!), setja øvst og så bortetter.

Sidan 90-talet har mange teke tak i bruken av ordet fokus. Vi har vore irriterte, vittige, kåsert, kva du vil. Utan resultat.

I den seinare tida har nok mange lagt merke til at eit anna språkleg ”virus” breier om seg. Bruken av ”i forhold til” vil mest ingen ende ta. Dette er ei formulering som høver til samanlikning, men no framstår det frå mange munnar som språkleg overflødig søl som ikkje betyr noko som helst. Alt mogleg er ”i forhold til”, det vert nytta framfor alle ledd i opprekning osb. Kvar kjem dette frå? Ikkje veit eg, berre at det irriterer. Det kan vera tale om ei nyhendesending, eit magasinprogram på radio eller liknande. Av og til lagar eg ein liten ordbingo når eg lyttar til Dagsnytt 18. Det tek ikkje lang tid å få bingo på slike formuleringar som ”i forhold til”. Det er mest så eg tek til å sakna ”synergieffekt”…

Set du tann for tunge når du er i ferd med å sleppa ut f-ord som ikkje er rekna for å vera pent språk? Prøv kvar gong desse to held på å spretta ut mellom framtenner og underleppe òg. Eller slettetasten når du skriv…

Har dette noko med klarspråkstematikk å gjera? Det er mogleg det ikkje gjer tekstar, munnlege som skriftlege, særleg vanskeleg tilgjengelege. Likevel gjer det språkhandlinga uklar. Ikkje minst bryt det med ein viktig føresetnad for effektiv kommunikasjon, at lesaren eller lyttaren ikkje skal kjeda seg. Tomheiter og klisjear skaper irritasjon og friksjon for mottakaren.

Norsk språkkultur har ein stor føremon i at vi har to målformer, nynorsk og bokmål. Dette er ein ressurs som er nyttig når ein skal leita etter mangfald i seiemåte og ordtilfang. Eg opplever ofte at bokmålsbrukarar peikar på at dei har likt eit ord eller ei formulering eg har nytta. Dei seier då i same slengen at ”det er så fint på nynorsk” eller ”på dialekt”. Men når ein så ser etter i bokmålsordboka, kan dei same orda nyttast òg i bokmål. Det må bety at vi over tid har snevra inn språkbruksvariasjonen for bokmålet.

Eg finn stor glede i å pendla fram og tilbake mellom målformene, mangfaldet i språket og ulike sjangrar og tradisjonar. Nokre gode nyord kan òg bli til under marsjen. Det dreiar seg då ikkje om å stri med bøyingsformer, men om glede over dei språklege ressursane.

I år er det 125 år sidan Stortinget gjorde det såkalla jamstellingsvedtaket, som førte til at landsmål, seinare nynorsk, vart eit offisielt skriftspråk i Noreg. Tenkte eg skulle feira litt med å byda folk til å leita opp meir av mangfaldet i den norske ordskatten, eg. For eit variert og klisjéfattig språk er ikkje den låkaste nista vi byr dei vi deler tankane våre med.

Berit Rekve er leiar for Mediemållaget og Dei nynorske mediedagane. Til dagleg er ho tilsett som informasjonsrådgjevar i Studieforbundet Folkeuniversitetet. Ho har bloggenMed hatten på rette staden og kan følgjast på Twitter.

Tunfisk biter i vann

Har du mobilen i nærheten i tilfelle ananas ringer, men er samtidig redd for hermetikkbokser som varsler om at ananas biter?

En gang på midten av 90-tallet strevde tre astronomistudenter ved Universitetet i Oslo med et fysikkurs: Ikke bare er termodynamikk vrient nok i seg selv, men kurskompendiet var så fullt av ukorrekte særskrivinger at det var vanskelig å skjønne noe som helst. Vi danna AMO – Astronomer mot orddeling, og i februar 1997 lagde vi hjemmeside på Internett. Til tross for navnet vårt var altså fenomenet vi irriterte oss over, feil særskriving, ikke orddeling, men slike begreper er ikke noe som den jevne astrofysiker behersker.

Rådyr hund sett på smådyr klinikk
På AMOs nettsider og i boka AMO advarer: tunfisk biter i vann har vi samla hundrevis av bilder av hårreisende særskrivinger. De mest underholdende er nok de som kan føre til misforståelser for oss som liker å misforstå. Hva med «nykokt krabbe klør»? Hvorfor skal disse krabbene absolutt la seg koke, hvis det fører til at de begynner å klø? Når vi er inne på dyreriket, er det på sin plass å nevne det høyt utvikla dyret akkar. I hvert fall har et eksemplar av arten lært seg å telefonere: «akkar ringer». Det har forresten smult, ananas og kransekake også. Andre matvarer er mer aggressive, som f.eks. sukker og tunfisk: De biter. Asparges er muligens den skumleste av alle grønnsakene, siden vi på hermetikkbokser kan lese at «asparges topper og biter». Jeg er usikker på hva en asparges gjør når den topper, men det er neppe særlig behagelig. Andre særskrivinger er oppfinnsomme forslag til uprøvde fritidsaktiviteter. Jeg har aldri prøvd dette selv, men å «fløte gratinerte poteter» høres unektelig spennende ut, spesielt for meg som hadde en farfar som dreiv med fløting av tømmer. Hvis du liker kyllingfiske, men er usikker på hva slags agn du bør bruke, vit at «kylling biter på spyd med japansk saus». Manglende bindestrek kan føre til pikante misforståelser: «PC pult i lønn.» Til slutt oppfordrer jeg de ekstremt sultne til å «steke termometer» eller «koke bøker», og for tørsten anbefaler jeg å «melke sjokolade». Vil du ha dessert, er nok «kule is i kjeks» det minst dølle du kan velge.

Skolestil og Facebook
Er det blitt noen bedring i folks evne til å samskrive i disse 13 åra AMO har vært på nett? Før jeg prøver å svare, må jeg enda en gang påpeke at jeg bare er en skarve astronom, så det er godt mulig at lingvister og andre som faktisk vet hva de snakker om, har andre og mer riktige oppfatninger enn dem jeg har. Jeg ser mer feil særskriving nå enn da vi starta AMO. Det er vanskelig å si om det er fordi jeg er blitt vant til å leite etter slike feil og dermed er flinkere til å finne dem, eller om særskrivingssjuka faktisk har bredt om seg, men jeg har inntrykk av at det siste er tilfellet. Påvirkning fra engelsk blir ofte nevnt som en mulig årsak, men jeg tror også at forfallet utrolig nok kan skyldes at folk skriver mye mer nå enn før. I gamle dager, i 1997, uttrykte ofte folk flest seg skriftlig i relativt formelle former: skolestiler, rapporter til sjefen og brev til bestemor, ofte skrevet for hånd eller på skrivemaskin. Nå er vi på nett flere ganger hver dag, og vi skriver e-poster, bruker sosiale medier, kommenterer nett-avisartikler osv. Som om dette ikke var nok, sendes det nå langt mer enn 10 ganger så mange tekstmeldinger som i 1997, og de uskrevne krava til språklig korrekthet er om mulig enda lavere for dette mediet. Eventuelle stavekontroller til datamaskiner og mobiltelefoner er berykta for å ville ha oss til å begå feil særskrivinger og andre skrivefeil. Terskelen for å uttrykke seg skriftlig er blitt lavere, og mens mengden tekst som produseres, øker kraftig, virker det som om evnen eller viljen til å følge rettskrivningsreglene stuper. Det er utrolig nok ikke alle som bruker ordbok for å kontrollere at Facebook-statusen er uten skrivefeil. Når vi blir vant til å produsere kjapt og lese store volum med uformell tekst med lave krav til rettskriving, blir vi kanskje mindre flinke til å skrive velformulert og uten feil særskriving?

Terje Fredvik er overingeniør ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo. Han er overhode i AMO Astronomer mot orddeling, og redaktør av boka «AMO advarer – tunfisk biter i vann». Artikkelen er hentet fra Språknytt nr. 1/2010.

Å skrive er hardt arbeid

”Skriving er 90 % hardt arbeid”, sa Ernest Hemingway. Det er like godt å innrømme det – å skrive kan være kjedelig, vanskelig og lite gledesfylt.  Når jeg holder skrivekurs for saksbehandlere, pleier jeg å bruke dette sitatet. Jeg innbiller meg at det kan være en trøst for deltakerne å se at de proffe antagelig sliter like mye med skrivingen som vi amatører.

I siste nummer av Samtiden leser jeg et lengre intervju med Karl Ove Knausgård. Samtalepartner er hans forfattervenn gjennom mange år, Tore Renberg. Ett av temaene de bruker tid på, er selve skriveprosessen. Hvordan jobber Knausgård med tekstene sine? Hva slags skribenttype er han?

Før vi går nærmere inn på hva Knausgård og Renberg sier om skriving, la oss oppsummere hva skrivforskerne forteller om ulike måter å jobbe med tekst på. Noen skriveforskere deler oss inn i fire skribenttyper: oljemalere, arkitekter, murere og akvarellmalere. Oljemalerne skriver om igjen og om igjen, begynner med en skisse, legger lag på lag og forbedrer tekstene sine i opptil 20 omganger. Arkitektene planlegger nøye før de skriver. De lager en detaljert plan for teksten, og så skriver de den ut etter planen. Murerne jobber langsomt, skriver en setning ferdig så perfekt som mulig, før de går videre til neste setning. Akvarellmalerne bearbeider ikke tekstene sine i det hele tatt – de skriver dem ut korrekte og fullt ferdige på første forsøk.

I Samtiden-intervjuet sier Knausgård bl.a. dette om sin skriveprosess: ” En tid for alt brukte jeg seks år på. De fem første årene skrev jeg uten å komme noen vei. Så hele boka er skrevet i løpet av det siste året, og to tredjedeler av den er skrevet på to måneder. […] Så å være forfatter for meg handler veldig mye om tålmodighet.” Her har vi altså en typisk oljemaler, ser det ut til. Men litt lengre ut i intervjuet går han over til å snakke om skrivingen av Min kamp 2: ”Med bind 2 oppdaget jeg […] at den var for ensidig og ubalansert. For å rette opp det, skrev jeg en fortelling jeg egentlig hadde tenkt å gjøre i femte bind. Den ble på femti sider, og den skrev jeg på ett døgn.”  Er Knausgård nå blitt akvarellmaler? Eller går det an å være begge deler, tro?

Også Renberg kommenterer skriveprosessen, både sin egen og mer generelt.  I innledningen til et spørsmål sier han: ”Jeg tror det finnes like mange gode romaner som har vært nøye utpønskede som det finnes dem som er skrevet på den fomlete måten du argumenterer for, og svært mange har antagelig kommet til som en blanding av nøye planlegging og brudd med de samme planene, […].” Det kommer fram at Renberg tilhører arkitekttypen. Han sier bl.a. at han liker ”å starte dagen med en god plan”.

Hva kan vi amatørskribenter lære av dette? Først og fremst at skriveprosessen kan arte seg nokså forskjellig for forskjellige mennesker. Du har det kanskje som meg, som varierer metoden etter situasjonen? Prosessen min avhenger av hvor lang teksten er, hva slags tidsfrist jeg har, hvor godt jeg kjenner saken, og hvor mye erfaring jeg har med å skrive liknende tekster.

Jeg tror at alle – enten vi er skjønnlitterære forfatter eller saksbehandlere – kan skrive gode tekster. Men en god tekst kommer ikke seilende på ei fjøl. Den er som regel et resultat av tålmodighet og hardt arbeid.

Aage Rognsaa er cand.philol., førstelektor ved Norges Informasjonsteknologiske Høgskole (NITH) og har mer enn 30 års erfaring som leder av skrivekurs for saksbehandlere i offentlig og privat virksomhet. Han er innehaver av firmaetSkriveinstruktøren AS og forfatter av flere lærebøker i norsk for videregående skole og av håndboken “Kunsten å skrive godt”.

Brukarrettleiingar som folk forstår – ein uoppnåeleg draum?

Kva er det første du tenkjer på når du høyrer ordet “brukarrettleiing”? At det er ein nyttig ting? At du gler deg til å lese kva som står der? Lat oss vere ærlege. Sjansen er større for at du anten aldri les brukarrettleiinga, eller at du gir opp etter kort tid. Men må det vere slik?

Kva er målet med ei brukarrettleiing? Tru det eller ei, det er å gjere livet enklare for deg. Har du kjøpt deg ein ny skrivar eller eit nytt dataprogram, har du ofte spørsmål, og dei skal du finne svar på i brukarrettleiinga.

Kva gjer så produsentane for å nå dette målet? Det finst heiderlege unntak, men svært ofte blir denne delen av eit utviklingsprosjekt forsømt. Brukarrettleiinga blir gjerne skriven i siste liten, og ofte av folk som ikkje er motiverte til å gjere ein god jobb. Det er ei vanleg oppfatning at dei som er best skikka til å forklare brukarane korleis dei skal bruke eit nytt produkt, er dei som har laga det. Det er ofte ingeniørar. Og det er ikkje tvil om at dei sit inne med store kunnskapar om produktet. Men å skrive ei god brukarrettleiing handlar ikkje berre om å ha tekniske kunnskapar. Det handlar òg om klart og tydeleg språk, og om å tilpasse bodskapen til målgruppa. Målet er at den som har kjøpt det nye produktet, skal klare å bruke det. Då treng brukaren nok informasjon, men ikkje for mykje. Og han treng informasjon han forstår.

Kva kan ein gjere annleis? Kva om det fanst nokon som kunne hjelpe? Nokon som skriv om tekniske emne på en måte som folk forstår, og som attpåtil har lyst til å gjere det? Nei, det er ingen uoppnåeleg draum. Slike folk finst, og dei heiter tekniske forfattarar.

Wikipedia gir denne definisjonen: “Teknisk forfatter (engelsk: Technical Writer eller Technical Author) er en yrkestittel som brukes av personer som utarbeider teknisk dokumentasjon og bruksanvisninger. Arbeidet omfatter utvikling, organisering og vedlikehold av informasjon som skal formidles til brukere av tekniske produkter.”

Ute i den store verda finst det eigne utdanningar på universitetsnivå for tekniske forfattarar, og i land som USA og Storbritannia er tekniske forfattarar ein like sjølvsagt del av eit utviklingsprosjekt som ingeniørar. Utviklinga går i denne retninga i Noreg òg, men førebels ligg vi litt etter. Ei vanleg innvending er: “Men korleis skal du kunne forklare noko du ikkje kan?” Og det klart, dersom du har til dømes språkleg eller pedagogisk bakgrunn, kan du ikkje like mykje om tekniske detaljar som ein ingeniør. Men du kan systematisere den kunnskapen ekspertane sit inne med, og forklare den på ein måte som vanlege folk forstår.

Det finst heldigvis døme på modige norske bedrifter som innser at tverrfagleg samarbeid er nøkkelen til suksess. Dei ser at tekniske forfattarar kan byggje bru mellom ingeniørane og brukarane, og at til og med folk med språkbakgrunn kan tilføre produktet noko verdifullt.

Og kva er så resultatet av eit slikt dristig og tverrfagleg eksperiment? Først og fremst ei god brukarrettleiing, sjølvsagt, men ikkje nok med det: Bedrifta kan lansere eit tvers igjennom profesjonelt produkt, der ingen deler er forsømt. Dei økonomiansvarlege vil truleg innsjå at eit profesjonelt produkt gir nøgde kundar, som igjen fører til større inntekter. Ingeniørane slepp å bruke tid på noko dei eigentleg ikkje har lyst til å gjere. Dei som arbeider med kundeservice, treng ikkje forklare sjølvsagte ting igjen og igjen. Og du som kjøper produktet, unngår misforståingar og frustrasjon.

Det er med andre ord mange som har mykje å vinne. Det kan lønne seg å ikkje undervurdere verdien av godt språk.

Jorunn Seim har hovudfag i translatologi og har arbeidd som omsetjar, språkvaskar og teknisk forfattar i 15 år. Sidan 2009 har ho drive Språkbruket i Førde.

Derfor skriver vi tåketekster ingen skjønner

Hvorfor det er lettere å slippe unna med krøkkete, vanskelige og uforståelige tekster enn de som er lettleste og tydelige.

Jeg har utviklet en solid allergi mot tåkeprat i tekster. Jeg møter det ofte. I over 10 år har jeg kurset bedrifter, organisasjoner og det offentlige i nettskriving. En del av jobben innebærer å lese tekster. Mye er bra, men det er også mye som er komplett uforståelig.

Det som stadig overrasker meg, er ikke mangelen på kvalitetssikring når vi publiserer, men hvor mye søppel vi publiserer som faktisk er blitt kvalitetssikret. Dessverre er det slik at det er lettere å slippe unna med en uforståelig og vanskelig tekst enn noe som er skrevet enkelt, klart og tydelig.

Sjekk denne for eksempel:

Varesendinger som ved innførsel til Norge, eventuelt etter godsregistrering, transittering eller forpassing, blir disponert over eller stilt til rådighet for varemottaker uten tollvesenets mellomkomst (tillatelse) i strid med gjeldende bestemmelser om innførsel, transittering/ forpassing, godsregistrering, tollagring og utlevering av varer, og som derfor senere blir fortollet i samsvar med reglene i tolloven §§ 32, 56 eller 57, skal normalt ikke gis preferansetollbehandling selv om tilfredsstillende opprinnelsesbevis blir fremlagt.

Det er publisert og antagelig kvalitetssikret gjennom flere ledd. Det er også helt sikkert korrekt, men likefullt komplett uforståelig. Men hvordan og hvorfor skjer dette? Det er mange grunner. Jeg skal prøve å summere opp noen årsaker:

• Tekster blir sendt på sirkulasjon internt i organisasjonen. Ingen har et tydelig ansvar for å forsvare lesernes interesser.
• Webredaksjonen mangler ofte intern tyngde til å utfordre de med fagansvar.
• For mye som skal publiseres uten at webredaktøren har evne eller mandat til å prioritere hva som er viktig.
• Kvantitet er mer synlig enn kvalitet når webredaksjonen skal forsvare hva de bruker tiden på.
• Ingen sterk sentral koordinering og oppfølging av de som skriver i virksomheter med desentralisert publisering.
• En misforstått frykt fra de som publiserer for å redigere i andres saker.

En av de viktigste tingene jeg lærer bort når jeg kurser, er evnen til å lese tekst kritisk. Det er elementært, men veldig mange som jobber med innhold på nett, ender som søppelbøtter for udefinerte informasjonsbehov fra resten av organisasjonen. Resultatet er gjerne poengløse tekster uten definerte mål som forteller intetsigende svada.

Hva skal vi gjøre, da? Vi må stille kritiske spørsmål tilbake til de som skriver:

• Hva mener du egentlig her?
• Hva er det du egentlig forsøker å fortelle?
• Hva ønsker du å oppnå?
• Hvem er det du skriver til?

Vi som publiserer, må rett og slett bli tøffere. Vi må tørre å si: ”Nei, dette duger ikke” eller “Unnskyld, dette skjønner jeg ikke.” Og kanskje enda viktigere: Vi må gå i dialog med de som faktisk sitter på fagkunnskapen. Jeg har tro på “learning by doing”. Det nytter ikke å fortelle hva som er bra og dårlig. Lag heller en skrivestue der dere sammen skriver tekster. Skriv i en time, – diskuter resultatet i 15 minutter, – skriv så i ny time. Presenter så tekst for hverandre. ”Har ikke tid”, sier du? Vel, da blir det heller aldri bra.

“Å gi et publiseringssystem til en webredaktør er som å gi en pub til en alkoholiker”, sier den irske innholdsguruen Gerry McGovern. Vi publiserer for mye og tenker for lite, er hans hovedpoeng. Mannen har helt rett. Vi kan derfor begynne med en litt sterkere kritisk bevissthet rundt hva som er gode tekster.

Ove Dalen er innholdsrådgiver i Netlife Research og forfatter av boken “Effektiv nettskriving”. Han har jobbet med webtekster i 15 år og har kurset flere hundre norske bedrifter og organisasjoner i nettskriving.